mandag 8 august 2022

vostok2018 putin kremlin ru

Utgjør Putins Russland vår tids overhengende fascistiske trussel som hele verden må samle seg imot? Den som svarer ja på spørsmålet, er like lettlurt som den som tror at Russlands invasjon av Ukraina handler om å renske landet for nazistisk innflytelse.

Den råtnende kapitalismen av i dag framelsker fascismen på ulike måter. Fascismen er imperialismens eget avfallsprodukt. Men det betyr ikke at fascismen sitter med statsmakta i de aggressive imperialistiske stormaktene. Ikke ennå.

Fascismen er monopolkapitalens diktatur og statsmakt i åpent terroristisk form. At Russland er som andre imperialistmakter, er innmarsjen i Ukraina et tydelig bevis på. Men krigen beviser ikke at Russland er fascistisk. Imperialismen er i sin natur aggressiv, uten at det er ensbetydende med fascisme. I så fall skulle USA vært en fascistmakt i n’te potens, målt etter antall brutale invasjoner og okkupasjonskriger.

Særtilfellet Russland er ikke et særtilfelle

Jonas Bals, tidligere rådgiver og vararepresentant for Arbeiderpartiet på Stortinget, er en av dem som trekker paralleller fra dagens krig i Ukraina til andre verdenskrig og Nazi-Tyskland. Han mener Russland har et fascistisk styre, ikke ulikt den historiske fascismen som ble nedkjempet i 1945. Og at en sånn fascisme må møtes med våpenmakt. Dette har Bals gjentatte ganger argumentert for i avisa Klassekampen.

Han mener det er «utilgivelig» at venstresida ikke skjønner hvordan den russiske fascismen støtter opp under, finansierer og inspirerer fascismen som nå er på frammarsj over store deler av verden. Det siste er en noe spesiell påstand, all den tid Putin-regimet bygger sin egen legitimitet i utenrikspolitikken på å vise til den heroiske sovjetiske kampen mot nazismen og fascismen. Da er det risikosport om Moskva skulle bli tatt i å finansiere fascistiske bevegelser.

Ett av eksemplene Bals nevner er Syria. Det er et særdeles dårlig valgt eksempel, ettersom Russland har bistått regjeringa i Damaskus med å slå ned den jihadistiske fascismen i form av al-Qaida og IS i Syria. Mens Norge aktivt, også militært, har støtta terroristene i Nusrafronten. Samtidig har Bals et poeng i at fascismens rolle i valget i USA, og nå sist i Frankrike, møtes med et skuldertrekk fra store deler av venstresida. Likevel setter han «russisk fascisme» i en klasse for seg, i og med sammenlikninga med Nazi-Tyskland.

Russland er en stor imperialistmakt med sterke autoritære trekk, noen av dem peker i fascistisk retning – som undertrykking av streikende arbeidere, fengsling av demonstranter og kriminalisering av revolusjonære bevegelser og annen politisk opposisjon. Det russiske regimets «antifascisme» stemmer dårlig med at det har latt nazistiske organisasjoner og terrorbander få frie tøyler. Først i 2021 vedtok Dumaen et lovforbud mot nazisymboler. Putin-vennlige ungdomsbander opererte etter 2000 sammen med nazistiske skinheads som utførte vold og hundrevis av drap på ikke-russere og venstreorienterte. Siden har flere av nazi-sympatisørene i og omkring statsapparatet blitt dømt til fengselsstraffer for mord. Men langt ifra alle.

Ting som dette har Russland i større eller mindre grad til felles med en rekke såkalte vestlige demokratier. Nazister har tatt livet av flere titalls innvandrere, jøder og sosialister i land som Tyskland, Sverige – og Norge. Den tyske hæren Bundeswehr er infisert av nazister på flere nivåer, og regjeringa i Berlin har vært tvunget til å foreta flere utrenskningsaksjoner etter en rekke skandaler. Spanske og franske myndigheter har slått minst like hardt ned på politisk protest som tilfelle er i Russland. Det bør holde å nevne massearrestasjonene av katalanske folkevalgte eller det franske politiets framferd mot De gule vestene. Regimene i Ungarn og Polen bryter menneskerettighetene i den grad at også EU ser seg nødt til å reagere.

Jernneven lurer under det borgerlige demokratiet

Fascistiske partier er representert i nasjonalforsamlingene i mange europeiske land. Det nærmeste en kommer et fascistisk parti i den russiske Dumaen, er trolig det liberaldemokratiske partiet, tidligere ledet av Sjirinovskij. Det har 20 plasser (av 450). Til sammenligning har Francos arvtakere i Spania, partiet Vox, 52 av 350 seter. I flere baltiske og østeuropeiske land er kommunistiske partier og symboler kriminalisert. Ingen av disse landa kan kalles fascistiske, sjøl om de oppviser stadig mer antidemokratiske tilbøyeligheter og statsapparatet utvikler fascistiske trekk gjennom masseovervåking, nye fullmaktslover og tiltakende sensur. Ei lignende utvikling ser vi også i Norge, om enn i langt mildere form, ettersom klassekampen her til lands er langt mindre skjerpa. Årsaken til denne europeiske utviklinga er at det borgerlige demokratiet er i krise, arbeidernes og folkeflertallets tillit til systemet og makthaverne fordunster mer for hver dag som går. Et eksempel er det ferske valget til nasjonalforsamlinga i Frankrike. Bare 47,5 prosent så noen vits i å avgi stemme.

Det er vesentlig forskjell på et «autoritært» borgerlig demokrati og en fascistisk statsmakt der vold og terror har fritt spillerom

Det borgerlige demokratiet i Russland er et ferniss, slik det er i andre kapitalistiske land. Jernneven ligger alltid rett under klassedemokratiets fasade, men den er ikke like synlig i alle land. Like fullt er det vesentlig forskjell på et «autoritært» borgerlig demokrati og en fascistisk statsmakt der vold og terror har fritt spillerom.

I Russland får andre borgerlige partier enn Det forente Russland (Putins parti), også restene av revisjonistenes «kommunistiske» parti, stille til valg og er representert i Dumaen. Vladimir Putin er ingen eneveldig førerskikkelse. Den offisielt anerkjente fagbevegelsen får operere noenlunde fritt, mens annen arbeideropposisjon blir undertrykt. Russland har korporative trekk, men landet er ingen korporativ stat. Like lite som Norge, sjøl om «den norske modellen» og trepartssamarbeidet har klare korporative trekk. «Pressefriheten» i Russland er stadig mer prega av sjølsensur, ytterligere forsterka av at landet er i krig. Sjølsensur og fortielser preger i stadig større grad også mediehusene i Europa, ikke minst i utenrikspolitiske spørsmål.

Fascismen er uten tvil på frammarsj, også innenfor de borgerlige institusjonene i en lang rekke land, som Italia. Men ennå er det ikke slik at fascismen har erobret statsmakta i noe europeisk land. Heller ikke i Russland. Det betyr ikke at det ikke kan skje før vi aner det, i Russland, Tyskland, Spania, Italia, Frankrike eller Polen.

Bønn om imperialistisk verdenskrig i «demokratiets» navn

De imperialistiske stormaktene i øst og vest rivaliserer om markeder og innflytelsessfærer, en rivalisering som peker mot nye kriger. Handelskrigen er allerede en realitet. Kina er økonomisk på offensiven, mens USA er på defensiven. Men når det gjelder militære maktmidler er USA langt overlegen sine russiske og kinesiske rivaler. Sett fra Beijing og Moskva er en fullskala militær konfrontasjon ensbetydende med nederlag eller kjernefysisk ragnarok. Sett fra Washington er en forkjøpskrig før rivalene vokser seg for mektige, mer forlokkende. Kanskje enda mer nå, etter at krigen mot Ukraina har blottlagt den russiske militærmaskinens store svakheter.

Bals er sosialdemokrat og en av de ideologiske førerne på partiets faglige venstrefløy. Han har skrevet flere bøker om arbeiderbevegelsens historie. Synet han framfører om Russland som et nytt Nazi-Tyskland blir allerede omfavna av AUF og deler av Arbeiderpartiet. Konsekvensen av et sånt syn er åpenbart: Da må hele verden fylke seg bak USA og de vestlige demokratiene for å stagge denne største trusselen av alle, om nødvendig i form av fullskala verdenskrig. Med dette løper Bals de aggressive vestmaktenes ærend. Det er fåfengt når han forsøker å kamuflere sitt imperialistiske krigsrop som en fiktiv allianse av demokratier mot det påstått fascistiske Russland. I den grad det eksisterer en historisk parallell til andre verdenskrig, måtte det være at Bals har kommet i skade for å havne i selskap med dem som mener det siviliserte Europa må skaffe seg lebensraum mot øst.

Bals og venstresosialdemokratene i AUF tar nemlig et lite forbehold når det gjelder omfavnelsen av USA. Dersom Donald Trump kommer til makta igjen, vil de satse kortene på et sterkt og opprusta Europa. Om det amerikanske presidentvalget i 2024 resulterer i en ny omgang trumpisme, vil Ap og AUF med stor sikkerhet komme på banen som åpne tilhengere av norsk EU-medlemskap og av EU-hæren.

Det Bals har rett i, er at fascismen er på frammarsj i Europa og USA, slik den var det på 1930-tallet. Måten fascismen framtrer på, og metodene den bruker for å vinne makta, er ikke nødvendigvis identiske med det vi så i mellomkrigstida i forrige århundre. Grenseoppgangen mellom høyrepopulismen og fascismen kan være mer diffus i dag. Det som er felles, er at «liberale» borgerlige partier – ofte med støtte fra sosialdemokratiets ledere – hjelper fascismen fram. På den ene sida ved å la fascister og rasister organisere seg og spre sin propaganda under dekke av «ytringsfriheten», og gjennom historisk hvitvasking av nazister og frontkjempere for deres «innsats» mot kommunismen. På den andre sida gjennom reaksjonære undertrykkingstiltak mot arbeidere og progressive og vide fullmakter til statens volds- og overvåkingsapparat.

Fascismen oppstår ikke over natta og uten forvarsel.

Georgi DimitrovGeorgi DimitroKominterns leder Georgi Dimitrov forklarte det i 1935: «Kamerater, vi må ikke tro at fascismen kommer til makta på en så enkel og grei måte som at en eller annen av finanskapitalens komiteer bestemmer seg for å opprette det fascistiske diktaturet på den og den dagen. I virkeligheten kommer fascismen til makta i løpet av en innbyrdes og til tider alvorlig kamp mot de gamle borgerpartiene, eller en bestemt del av dem. Ja, til og med gjennom kamp innen selve den fascistiske leir, en kamp som noen ganger leder til væpnete sammenstøt, slik som vi har sett i Tyskland, Østerrike og andre land.

Alt dette gjør imidlertid ikke den kjensgjerning mindre viktig at de borgerlige regjeringer før selve det fascistiske diktaturet opprettes som regel gjennomgår en rekke forberedende stadier og setter i verk en rekke reaksjonære tiltak som direkte gjør fascismens maktovertakelse lettere. Den som ikke kjemper mot borgerskapets reaksjonære tiltak og fascismens vekst på disse forberedende trinnene, han er ikke i stand til å hindre fascismens seier, men gjør den tvert imot lettere.» (Utdrag fra Folkefront mot krise, krig og fascisme.)

Jonas Bals lar seg antakelig ikke overbevise av kommunisten Dimitrov. Kanskje han lytter mer til Arnulf Øverland, som forklarte at fascismens framvekst bare er mulig i et sjukt kapitalistisk samfunn der fascismen finner grobunn. Bare sosialismen kan endre samfunnsforholdene og eliminere fascismen, mente Øverland. Hans ord fra 1939 beskriver langt på vei dagens europeiske virkelighet:

«Jeg har også nogen ord til de borgerlige antifascister: Jeg tror ikke på nogen endelig seier over fascismen uten gjennem socialismens seier. Vi socialister tror ikke, at det borgerlige demokrati er istand til å løse samfundsproblemene og overvinne fascismen.

Fascismen har i de siste femten år bredt sig over Europa som ild i tørt gress. Men forat ilden skal bre sig med slik fart, må gresset være tørt. I friskt gress brer den sig ikke.

Der må være noget sykt ved et samfund, hvor fascismen kan bre sig slik som den gjør idag. Hvis de borgerlige liberale vil bekjempe den, da må de også gå med på en sanering av samfundet. Hvis man tilstreber både fredelige samfundstilstander og individuell frihet, da må man imøtekomme menneskenes fundamentale rettferdighetskrav. Gjør man ikke det, da kommer diktaturet.»

Gjengitt fra Virksomme Ord. Arnulf Øverland. Fascismen under opmarsjFascismen under opmarsj. Arnulf Øverland (1889–1968) på massemøte for antifascistisk samling, Göteborg 1939.