tirsdag 28 juni 2022

President Putin og patriark Kirill ved avdukinga av monumentet over prins Vladimir/Volodomyr i 2016. Foto fra den russiske presidentens nettside Kremlin.ruPresident Putin og patriark Kirill ved avdukinga av monumentet over prins Vladimir/Volodomyr i 2016. Foto fra den russiske presidentens nettside Kremlin.ru

President Putin er en storrussisk sjåvinist og antikommunist. Det er helt logisk at han, i likhet med patriark Kirill, fordømmer Sovjetsamveldet til Lenin og Stalin.

Den sosialistiske sovjetstaten garanterte Ukraina nasjonale rettigheter som dagens imperialistiske Russland nekter dem.

Vladimir Putin representerer et kapitalistisk russisk oligarki av utbyttere. Derfor ser han naturligvis på arbeiderklassen som en fiende og på sosialismen som en trussel. En annen hovedgrunn til Putins antikommunisme er at han vil tilbake til et slavisk imperium, hvor den russiske nasjonen er herrefolket over de andre nasjonene og nasjonalitetene. Det er en tenkemåte som samsvarer godt med den til patriarken i den russisk-ortodokse kirka. 

I sin tale ved anerkjennelsen av de to «folkerepublikkene» Donetsk og Luhansk 21. februar 2022, sa Putin at det moderne Ukraina ble skapt av Russland etter revolusjonen i 1917, og at bolsjevikene gjorde dette på «respektløst» vis ved å løsrive områder som historisk tilhører Russland. Han sikta spesielt til overdragelsen av Donbass-regionen til sovjetrepublikken Ukraina som ei krenking av det historiske Russland.

På parti med patriarken

President Putin har lenge innyndet seg hos den mektige russisk-ortodokse kirka. Etter at Krim ble inkorporert i den russiske føderasjonen i 2014, sørget Putin for å få reist en statue av prins Vladimir utenfor Kreml i Moskva. Denne prinsen fra Kyiv/Kiev, kalt prins Vladimir i Russland og Volodomyr i Ukraina, konverterte til kristendommen i år 988 og regnes som den som innførte religionen i denne regionen.

I sin tale ved avduking av monumentet i 2016 sa Putin blant annet at dåpshandlingen for Rus i 988 var banebrytende og dannet det felles åndelige grunnlaget og den moralske standarden for folk i Russland, Hviterussland og Ukraina.

I ortodoks kristendom er det ingen enhetlig kirke med en suveren pave på toppen. Kirka er snarere en familie av sjølstyrte og oftest regionale kirker, hovedsakelig i Øst-Europa, på Balkan og i den østre Middelhavsregionen. Den russisk-ortodokse kirka er den mektigste og øver stor innflytelse internasjonalt, om enn patriarken i Konstantinopel formelt er en «første blant likemenn». I Ukraina er Moskva-patriarkatets ukrainsk-ortodokse kirke fremdeles en av de to største ortodokse kirkene etter flere splittelser i ulike historiske perioder, sist i 2014 og 2019.

Gud er med Russland

Det har stor gjennomslagskraft når patriark Kirill i Moskva indirekte støtter Putins offensive krigføring som en kulturkrig for «tradisjonelle verdier» mot «Antikrist». Krigen har ført til rivninger i Kirkenes Verdensråd og også noen ortodokse kirker imellom. En ledende prest fra den ortodokse kirka i Romania oppfordra Kirill om å be Putin avslutte krigen. Til det svarte patriark Kirill blant annet med å vise til Vestens ansvar for krigen. Disse kreftene sparte ingen anstrengelser eller utgifter «for å oversvømme Ukraina med våpen og krigsinstruktører», sa patriarken og anklaget Vesten for forsøk på å «omskolere» ukrainere og «mentalt omskape» dem til Russlands fiender. Han anklagde samtidig patriark Bartholomeos i Konstantinopel for å gå vestens ærend ved å gi den ukrainske ortodokse kirka sjølstendig status i 2018.

Kirill advarer mot utbredelsen av russofobi og han insisterer på at ukrainere og russere er ett folk. Den russiske patriarken ber samtidig om at Gud vil hjelpe til med «å etablere en varig og rettferdsbasert fred så snart som mulig».

Patriarken har flere innlysende poenger når det gjelder Vestens rolle i krigen, men det er like åpenbart at denne «religiøse» argumentasjonen passer som hånd i hanske med det storrussiske narrativet til Kreml. Retorikken er påfallende lik den vi ser i norske og vestlige medier, men med motsatt fortegn. En tidligere norsk forsvarsattaché går for eksempel svært langt i å påstå at ekstrem brutalitet er del av den russiske kulturen og folkesjela gjennom 500 år. Ville noen ha våget å si det samme om for eksempel Tyskland?

«Tullprat» om likeverdige nasjonale rettigheter

I 2016 utbroderte Putin sitt syn på kommunisme og kristendom, og fordømte især bolsjevikenes «tullprat» om nasjonalt autonomi og nasjonenes rett til løsrivelse.

Putin viser til at Stalin mente alle deler av SSSR skulle ha stor grad av autonomi med utstrakte rettigheter, mens Lenin krevde fullt likeverd inkludert retten til løsrivelse. «Dette», sier Putin, «var en tidsinnstilt bombe under vår statsdannelse». Han fortsetter med å kritisere at ulike etnisiteter «vilkårlig» ble tildelt grenser og territorier. «Ta Ukraina. Hvorfor fikk de overta Donbass? For å øke antallet proletarer i Ukraina for å skaffe en sosial basis der», fortsetter Putin og beskriver dette som et eksempel på «sludderet» bolsjevikene holdt på med.

Historisk banebrytende

Det som hadde vært «nasjonenes fengsel» under tsarismen, ble snudd til et forbund av likeverdige nasjoner. Bolsjevikene og Lenin var fra første stund opptatt av å bekjempe storrussisk sjåvinisme.

Mange av de sovjetiske lederne i stat og parti etter revolusjonen var ikke russere, men født og oppvokst blant annet i Ukraina (Kaganovitsj, Sjdanov, Vorosjilov), Georgia (Stalin, Beria), Hviterussland/Polen (Dsjersjinskij) osv.

På forslag fra Lenin og Stalin ble Sambandet av sosialistiske sovjetrepublikker (SSSR) vedtatt oppretta i 1922. Enkelte republikker ville i utgangspunktet heller ha en konføderasjon, men den føderale løsninga sikra utstrakt grad av sjølstyre for folk og nasjonaliteter innafor de enkelte republikkene. I starten besto unionen av Den russiske føderative sovjetrepublikken, Den transkaukasiske føderale sovjetrepublikken, Den ukrainske sovjetrepublikken og Den hviterussiske sovjetrepublikken.

I en verden der undertrykkernasjoner forbeholdt seg «retten» til å holde andre nasjoner og nasjonaliteter nede, var den sovjetiske løsninga på det nasjonale spørsmålet banebrytende og oppsiktsvekkende. Alle de forskjellige nasjonene var frie og likeverdige, den russiske storebroren var ikke lenger et «herrefolk». Ikke bare kunne de ulike republikkene frivillig tilslutte seg SSSR, det sto dem også fritt å melde seg ut av unionen. 

Garantert i grunnloven

Sovjetforfatninga av 1936 videreførte prinsippene fra forfatninga av 1924, men styrka enkeltnasjonenes og nasjonalitetenes rettigheter ytterligere innenfor føderasjonen. Det skjedde blant annet ved at Det øverste Sovjet fikk to kammer, hvor det ene var Nasjonalitetens Sovjet. Alle unionens republikker, hver av de autonome republikkene, hvert autonomt oblast (fylke) representanter og hver autonom;okrug (distrikt) var likeverdig representert. Her er et utvalg av artiklene i forfatninga:

ARTIKKEL 15. Suverenitet til unionens republikker er bare begrenset av bestemmelsene som er angitt i artikkel 14 i grunnloven til Samveldet av sosialistiske sovjetrepublikker (SSSR). Utover disse bestemmelsene utøver hver unionsrepublikk sin selvstendige statlige myndighet. SSSR verner om de suverene rettighetene til unionsrepublikkene. 


Bestemmelsene som det vises til i artikkel 14 omhandler bl.a. valuta og statsmonopol på utenrikshandelen, diplomatisk representasjon i utlandet, felles statsborgerskap, opptak av nye republikker i Samveldet m.m.

ARTIKKEL 16. Hver unionsrepublikk har sin egen grunnlov, som tar hensyn til republikkens særtrekk og er utarbeidet i full overensstemmelse med grunnloven i SSSR.

ARTIKKEL 17. Hver unionsrepublikk har retten til fritt å løsrive seg fra SSSR.

ARTIKKEL 18. Territoriet til en unionsrepublikk kan ikke endres uten denne republikkens samtykke.


Hver enkelt sovjetrepublikk hadde klart definerte territorielle områder presisert i Grunnloven.
Artikkel 23 definerer for eksempel Den ukrainske sosialistiske sovjetrepublikkens område:
 

ARTIKKEL 23. Den ukrainske sosialistiske sovjetrepublikken består av regionene Vinnitsa, Volhynia, Vorosjilovgrad, Dnjepropetrovsk, Drohobytsj, Zhitomir, Zaporozhye, Izmail, Kamenets-Podolsk, Kiev, Kirovograd, Lvov, Nikolajev, Odessa, Poltova, Rovno, Stalino, Stanislav, Sumi, Tarnapol; Kharkov, Tsjernobyl og Tsjernovitsj.

Krim var på denne tida ikke del av Den ukrainske sovjetrepublikken, men en autonom republikk for krimtatarene innenfor Den russiske føderative sosialistiske sovjetrepublikken (RFSSR). Krim ble siden omdanna til et oblast innenfor RFSSR og siden etter ønske fra Nikita Khrusjtsjov overført til Ukraina i 1954.

Om statens høyeste organer:

ARTIKKEL 33. Det øverste sovjet i SSSR består av to kamre: Unionens Sovjet og Nasjonalitetenes Sovjet.

ARTIKKEL 34. Unionens Sovjet velges av innbyggerne i SSSR etter valgdistrikter basert på en representant for hver 300.000 innbygger.

ARTIKKEL 35. Nasjonalitetenes Sovjet velges av innbyggerne i SSSR i unions- og autonome republikker, autonome regioner og nasjonale områder på grunnlag av tjuefem utsendinger fra hver unionsrepublikk, elleve utsendinger fra hver autonome republikk, fem utsendinger fra hver autonome region og en utsending fra hvert nasjonalt område.