Religionskritikken har nærmest forstummet på den norske venstresida.

Religion har sterk påvirkningskraft også i vår tid, enten vi snakker om kristendom, islam eller andre former for overtro.Religion og overtro har sterk og endatil voksende påvirkningskraft selv i vår opplyste tidsalder. På venstresida ser vi tendenser til å «frede» bestemte religioner i en slags misforstått solidaritet med flyktninger og innvandrere. Sånne tendenser kommer til uttrykk gjennom velment, men ukritisk bruk av begreper som «islamofobi», mens det er muslimfobi de egentlig mener.

Overtro versus religion

Begrepene knyttet til religion er i stor grad like ulne og uklare som religionen selv. Selve begrepet religion har heller ikke en forent definisjon og lar seg ikke skille fra begrepet overtro, selv om de religiøse trekker et klart skille mellom det de selv mener er den sanne tro og andre mystiske forestillinger.  For nordmenn oppdradd i kristen tradisjon er det lett å avfeie naturreligioner som usannsynlig overtro, mens kristendommen framstår som mer seriøs. Denne forestillingen er blitt avkledd mange ganger, men få har gjort det så grundig som Richard Dawkins i utredningen «Gud – En vrangforestilling». Der dokumenteres det hvordan den kristne Guden i det gamle testamentet går fra å være en patriark med svært så menneskelige og hevngjerrige motiver til den trekantede guden i det nye testamente. Dawkins harselerer med forestillingen om den hellige treenighet. Spesielt der gud skiller ut en del av seg selv og planter på jorda i Maria for å bli født i Jesu skikkelse. Så iscenesetter han sin egen død for å påta seg selv skylden for det menneskene (som han selv har skapt) har gjort av synder slik at han selv ikke skal behøve å straffe menneskene med en ny syndeflod, siden han har lovet Noah å ikke gjøre nettopp det og endatil har satt regnbuen på himmelen som bevis på denne «blodpakten». Men så skal han likevel komme ned på jorden igjen som Jesus og utslette alt liv unntatt noen utvalgte som skal få opprykk til himmelen.

At dette usammenhengende vrøvlet kan framstå som mer seriøst enn noen som helst annen overtro er ikke lett å begripe, men innpodning fra tidlige barneår har en svært overbevisende effekt på mange. Den norske kirke har tradisjonelt lagt stor vekt på å skille klart mellom religion og overtro. Noe annet ville jo undergravet kirkens egen posisjon, men i Norge ser vi at også kirken kan slippe til «medier» som kan formidle kontakt med engler og de døde. Såkalte dialogprester slipper dem til og med inn i gudstjenesten. Det har så langt ikke de gamle monologprestene gjort.

Begrepsavklaring

Selv om det ikke er lett å definere religion, er det likevel en del fellestrekk i de fleste religioner:

  • Virkeligheten er mer enn det mennesket kan observere med egne sanser eller instrumenter.
  • Inkluderer vanligvis et eller flere «overfysiske» vesen som i noen tilfeller har skapt alt.
  • Bidrar med ulike forklaringer på naturfenomener.
  • Stiller vanligvis krav til tilhengernes levesett.

Blant filosofer og andre tenkere er det også lagd ulike malende beskrivelser:

  • ‘redsel og ærefrykt for det hellige’
 – Rudolf Otto (1869-1937)
  •  ‘er den form for menneskelig virksomhet gjennom hvilken det opprettes et hellig kosmos’ 
–  Peter Berger
  • ‘noe som den øverste klasse rettferdiggjør sine egne posisjoner med’ 
– Karl Marx og Friedrich Engels
  • ‘samfunnet skrevet på himmelen
 – Èmile Durkheim
  • ‘forkledd psykologi og en kollektiv nevrose – Sigmund Freud
  • ‘verdiladede fortellinger og fremferd som binder mennesker til sine formål, til hverandre, og til ikke-empiriske krav og vesen –  Gavin Flood
  • ‘uttrykk for en spesiell måte å tenke og føle på i møtet med det hellige’
– Mircea Eliade

Det er opplagt behov for videre avklaring av religionsbegrepet, men det er også andre begreper som fortjener å drøftes.

I en verden som herjes av kriger i religionenes navn er det all grunn til å være kritisk til religion. Norsk venstreside hadde også religionskritikk på dagsorden tidligere, men gjennom debatten i norske medier de siste årene har det vist seg en angst for å tjene fremmedfiendtlige krefter dersom en kritiserer religionen.

Det har for så vidt lenge vært trukket et skarpt skille mellom kritikk av anti-sionisme og anti-semittisme. Derimot har sionismens rot i jødedommen i liten grad vært behandlet. Det har vært lettere å reise kritikk av kristensionismen, men dens rot i bibelen og kristen ideologi har vært mindre belyst. Det har blitt trukket skarpe skiller mellom «normal» religionsutøvelse og fundamentalisme samt voldelig fundamentalisme. Islam har det vært mer vrient å reise kritikk mot fordi en blir møtt med uttrykk som islamofobi. Som i tilfellene med kristendom og jødedom har det blitt trukket et skarpt skille mellom islamsk fundamentalisme slik den viser seg gjennom f.eks. Islamsk stat (IS) og denne fundamentalismens mer moderate opphav. Dette har prisverdig nok bidratt til å begrense trakassering og diskriminering av muslimer, men prisen har vært å kneble religionskritikken. Politisk Islam har vært et begrep som har festet seg i offentlig debatt. Dag Hoel har med boken Armageddon – Halleluja greid å innarbeide begrepet politisk kristendom gjennom sin dokumentasjon av ulike varianter av kristensionisme (se omtale i Revolusjon nr. 46). Dette er en viktig begrepsavklaring.

Religion og fremmedgjøring

Åndelig fremmedgjøring har sitt utgangspunkt i materiell fremmedgjøring.

I følge klassisk marxisme oppstår religion som et resultat av åndelig fremmedgjøring. Karl Marx viste videre at åndelig fremmedgjøring har sitt utgangspunkt i materiell fremmedgjøring. Det er typisk for den kapitalistiske produksjonen at den enkelte arbeider jobber lite selvstendig og med en avgrenset del av produksjonen. Selvstendig tenkning og kreativitet er overlatt til kapitalisten og de han eventuelt delegerer dette til. Enda mer tilslørt er verdiskapingen i det enkelte produksjonsledd. Den enkelte ansatte aner rett og slett ikke hvor stor andel av arbeidet som tilfaller kapitalisten.

Arbeiderne er også fremmedgjort fra arbeidssituasjonen, både arbeidsprosessen, produktet, fra egne evner og andre mennesker. Dette skal vi ikke forklare nærmere her da det allerede er godt beskrevet i Karl Marx - Friedrich Engels: Økonomisk-filosofiske manuskripter og andre ungdomsverker (Progress Publishers og Falken Forlag, 1991). En oversiktlig framstilling av emnet er også lagt ut av Terje Valen. Valen oppsummerer blant annet at fra det øyeblikk den tvungne arbeidsdelingen og privateiendommen oppstår foregår tingliggjøringen på en fremmedgjort måte. Det betyr at det menneskelig fellesskap ikke har bevisst kontroll med de kreftene som det nytter i produksjonen, også kalt produktivkreftene. Disse kreftene har en tendens til å bli noe som er løsrevet fra menneskene og som møter menneskene på en fremmed og fiendtlig måte. Den helt utviklete og høyeste formen for fremmedgjøring finner vi under kapitalismen, da kapitalen styrer utviklingen ut fra profittbehov og ikke ut fra de menneskelige behov.

Fra Marx’ tid har produksjonsformen endret seg mye. Norske arbeidere utfører på mange måter mer kompliserte oppgaver og med større selvstendighet enn på Marx tid, men den teknologiske utviklingen har også medført at det er enda vanskeligere å forstå helheten i prosessene og hvilken verdiskaping som utføres i hvert ledd. Kontroll og overvåkning er automatisert og langt mer detaljert enn tidligere, men foregår også mer subtilt. Slik er fremmedgjøringen blitt sterkere i dag enn på Marx’ tid. Her ligger en kime til at religionen kan vokse på tross av all opplysning.

Religion og politisk undertrykkelse

Vi må lete en stund før vi finner eksempler på upolitisk religionsutøvelse. Selv i det sekulære Norge spiller fortsatt Kristelig Folkeparti en rolle i politikken. Det er ikke lenge siden prest og statsminister Kjell Magne Bondevik uttalte at «vi må bidra til å virkeliggjøre guds plan med dette folket (jødene)» under ett av Israels mange overgrep mot palestinerne. Religionene er også nøye sammenvevd med staten. Selv om stat og kirke formelt har skilt lag er det stadig staten som finansierer kirken og lønna til de om lag 7 500 ansatte, derav omkring 1 500 prester. I 2013 utgjorde kommunale og statlige bevilgninger snaut 4,5 mrd. I tillegg kommer kristendomsundervisning i grunnskolen og annen propaganda bl.a. gjennom NRK. Slike koblinger mellom verdslig og religiøs makt er ikke uvanlig hverken i geografisk eller historisk forstand. Helt siden mennesker begynte å skape en gud i sitt bilde har det handlet om å instruere andre om hvordan de bør leve og underkaste seg de religiøse overhodene. Hodekapping av opposisjonelle, enten det ble begått av norske konger i vikingetiden eller av dagens IS, er det mest direkte uttrykket for denne undertrykkelsen.   

De fleste religioner har kvinneundertrykking til felles. I kristendommen har kvinneundertrykking vært systematisk brukt og nedfelt i de hellige skriftene helt fra religionen oppstod. Dette gjelder også brødrene jødedom og islam der vi stadig har debatter om omskjæring, religiøse klesplagg etc. Flere steder har riktignok de kristne greid å legge til side en del av den kvinneundertrykkende praksisen og Norge har fått kvinnelige prester og biskoper med ulike seksuelle legninger. De som kjempet fram kvinnenes inntreden i presteskapet kunne hevde at det ikke sto eksplisitt i bibelen at prestene måtte ha penis. Objektivt sett kan dette forklares med at kvinnelige prester var så utenkelig for forfatterne av bibelen at de aldri kom på å nevne det. Motstanderne av kvinnelige prester viste til utsagnet i Korinterne om at kvinner skal tie i forsamlingen.  Vi kan enkelt slå fast at i den grad kvinners rettigheter har blitt styrket i noen sammenhenger har det skjedd på tross av religion heller enn på grunn av den.

Religion er også fremtredende i mer direkte voldsutøvelse gjennom krig. Syria, Irak, Libya, Tyrkia, den Sentralafrikanske Republikk, Mali, Afghanistan, Myanmar, Filippinene, Nord-Irland, India og Sri-Lanka er alle rammet av kriger og stridigheter der religion er medvirkende eller utløsende årsak til krig og står i veien for forsoning. Selv med den beste vilje har det ikke latt seg gjøre å finne eksempler på at religion har bidratt til å løse en konflikt eller hindre en krig. Ofte har krig gått videre som militær kolonisering og enten vi snakker om Afrika, Sør-Amerika eller Sameland har misjonærene fulgt etter slik at eksisterende moralsystemer og mulige opprørstanker er blitt fjernet.

Hvorfor kaster ikke folket av seg det åket religionene utgjør? Hvem trenger krig og undertrykkelse? Svaret er opplagt. Det er de herskende klassene som har nytte av religionen. Kamp mot religion er derfor en del av den ideologiske kampen mot undertrykking, en del av klassekampen.

Kommunisters svar på religionen er den dialektiske materialismen. Det kan du lese mer om i Revolusjon nr. 47.

Dette er en artikkel fra Revolusjon nr. 49, høsten 2016.

Les også Klaus Riis: Religion og kommunisme (da.)

Kommentarer   

0 #1 Viktig med religionskritikkRolf Egil Pedersen 13-03-2018 08:03
Akkurat denne holdningen savner jeg hos store deler av venstresida! Så fort du ymter frampå med kritikk mot islam - en ideologi jeg oppfatter som patriarkalsk, kvinneundertrykkende og med klare fascistiske trekk - så fyker rasismekortet gjennom lufta. Noe som (dessverre) er en medvirkende årsak til at jeg nøler med å engasjere meg og være aktiv i partiet Rødt.
Siter

Legg til kommentar

Vi oppfordrer til debatt og kritikk, men hold deg til saka og unngå personangrep.


Sikkerhetskode
Vis ny kode

Personvern