onsdag, 13 11 2019

VÅR MENING LEDER
Den kalde krigens terrorbalanse framstår nærmest som en fredsommelig periode sammenlignet med dagens situasjon. Revolusjon nr 34 mars 2007
  • Når dette skrives, er USA i full gang med en enorm styrkeoppbygging i Persiabukta. Jagerbombere fra hangarskipseskadrene utfører tokt over både Afghanistan og Irak. Detaljerte angrepsplaner for å slå til mot et nytt mål i «ondskapens akse», Iran, ble betimelig lekket ut til massemediene i februar. Mens Israel og USA offisielt avviser at det foreligger planer om et forestående angrep, sørger visepresident Dick Cheney for å holde «muligheten åpen».
  • Muligheten kan fort bli en nødvendighet for en amerikansk presidentadministrasjon som spiller et vanvittig høyt spill, i håp om at kanonbåtdiplomati parallelt med forhandlingsinvitter skal tvinge Iran til å danse etter amerikanernes pipe i Irak, Afghanistan og Libanon. I de to førstnevnte landa har iransk medvirkning i det stille vært avgjørende for at det vaklende amerikanske okkupasjonsregimet fortsatt består. Med dette strupetaket på USA, har Iran gradvis forsterket sin innflytelse, særlig i Irak.
  • Innafor rammene av den amerikanske strategien for total kontroll over Midtøsten, er Irans rolle som ekspansiv regional stormakt fullstendig uakseptabel for Washington – og for Riyadh. Behovet for å sette Iran på plass blir ikke mindre av at både Kina og Russland styrker sine økonomiske og politiske bånd til Teheran. Det er dette, og ikke propagandaen rundt det iranske anrikningsprogrammet for uran, som er realitetene bak den aggressive amerikanske retorikken. Men det er et hasardiøst spill uten feste i realitetene på bakken hvis USA tror at de enkelt kan «skifte hest» i Irak. Resultatet vil snarere bli at forræderne blir blottstilt og at den irakiske motstandsbevegelsen får ny tilstrømning av sjiamuslimer som har forholdt seg avventende til det iransk-støtta kollaboratørregimet, og bare ventet på et påskudd for å kaste seg for fullt inn i motstandskampen.
  • USA sitter i sin egen felle, og kan som enhver skadeskutt bjørn opptre desperat og aggressivt for å komme seg løs. Hvis ikke president Ahmadinejad bøyer av, er en eller annen form for angrep på Iran nærmest uunngåelig. Mest sannsynlig ønsker USA å la Israel gjøre jobben, for å framprovosere en iransk reaksjon som kan gi USA, alias «verdenssamfunnet», det nødvendige påskuddet for å tukte iranerne og samtidig gjøre opp med Hizbollah i Libanon. Da kan helvetes porter for alvor bli åpnet i hele Midtøsten.
  • Det er dette imperialistiske villdyret som er «Norges viktigste allierte», også under ei såkalt rødgrønn regjering. Terrorbalansen som eksisterte mellom de to supermaktene USA og Sovjet i forrige århundre, framstår nærmest som en fredsommelig periode sammenlignet med dagens ubalanserte terror. Russland og Kina forbereder seg på den uunngåelige konfrontasjonen mellom stormaktene som USAs internasjonale herjinger bringer nærmere, og det amerikanske trykket gjør at også NATO knaker i sammenføyningene. Den rødgrønne regjeringa har funnet ut at det i denne situasjonen er den russiske trusselen som må oppgraderes, mens stortingspresidenten fabler om at det snart blir fred i Midtøsten!
  • Det er verken «internasjonal terrorisme» eller den gamle terrorbalansen som truer verdensfreden, men USA-imperialismens ubalanserte terrorvirksomhet. USA drar alle stater med seg inn i katastrofen, og især sine «nære allierte». Det varsla NATO-toppmøtet i Oslo sist i april må ikke få gå upåaktet hen. Især hvis Israel og/eller USA på det tidspunktet har gått til nok en folkerettsstridig aggresjonskrig.
  • Kapitalens regjering i rødgrønn drakt verken kan eller vil foreta seg noe som helst for å bryte alliansen med krigerstaten USA. Det er det norske folket sjøl som må ta affære. Mens det ennå er tid.
Redaksjonen avsluttet 27. februar 2007