onsdag, 20 11 2019

– Så lenge NATO eksisterer og Norge er medlem, er NATO en permanent trussel mot Norge og ethvert forsøk fra det norske folket på å gjennomføre noen vesentlig samfunnsendring.

Leder fra Revolusjon nr 30

Det skapte turbulens på begge sider av Atlanterhavet da den tyske kansleren Gerhard Schröder tok bladet fra munnen og sa at USA ikke lenger kan bruke NATO til å piske Europa på plass, men har å forholde seg til EU. Om han brukte andre formuleringer, var meninga klar nok: «- NATO er ikke lenger det primære sted der de transatlantiske partnere kan konsultere og koordinere sine strategiske planer med hverandre».

Den Europeiske Union har ambisjoner om å bli en supermakt også på det militære området, og er nødt til å vriste seg ut av det amerikanske NATO-grepet hvis Unionen noensinne skal bli en reell utfordrer. Opptakten til angrepet på Irak i 2003 brakte for alvor de djupe imperialistiske motsetningene fram i lyset. Forsoningstalene siden den gang kan ikke dekke over at motsetningene koker under lokket. Den europeiske politikken vis a vis Iran og europeisk våpensalg til Kina, skaper stor irritasjon i Washington. USA kan ikke som før bruke den sovjetiske trussel til å banke de europeiske imperialistene på plass, men bruker fortsatt NATO aktivt for å sikre at randstatene lystrer Washington mer enn Brussel. For USA gjelder det ikke minst å skape en øst-europeisk buffer mot utvikling av en tysk-russisk allianse. Det faller Berlin tungt for brystet.

I den amerikanske delstaten Norge har disse atlantiske spenningene avstedkommet en viss hodepine. Det er tradisjonelt «bred enighet» i norsk politikk om å go'blunke til EU og USA på samme tid. Men nå begynner de begge å se seg lei på den norske imperialismens dobbeltbokholderi.

Kremen av borgerskapets intelligentsia er i full gang med å lage prosjekter som kan løse dette uløselige dilemma, nemlig å sikre at norsk kapital i det lengste fortsatt kan høste maksimal profitt ved å være haleheng til begge imperialistblokker samtidig -- fortrinnsvis maskert som fredsfyrste.

Ett av disse prosjektene kan være det «rød-grønne» regjeringsalternativet mellom Ap, SV og Sp. Etter gammel politisk tidsregning burde det være en utenrikspolitisk umulighet. Mens SV ble tuftet på NATO-motstand, har Sp vært Norges mest bunnsolide NATO-parti. Monopolkapitalens viktigste kort, Arbeiderpartiet, er i ferd med å hente flyttelasset over fra Florida til Flandern – men har ikke et øyeblikk planer om å løsne på omfavnelsen av et NATO som nettopp Ap i 1949 manipulerte Norge inn i.

SV-ledelsen har imidlertid erklært NATO-motstanden for død. Stein Ørnhøi er en sentral SV-figur i utvikling av militær- og sikkerhetspolitikken til ei ny regjering. Hva tenker så den gamle NATO-motstanderen? Til Klassekampen (23. februar) sier Ørnhøi at han ser for seg «et sikkerhetspolitisk samarbeid mellom Norge, Sverige, Tyskland (!) og Finland som et godt alternativ til dagens sikkerhetspolitikk». Han slår samtidig fast at NATO-medlemskapet «ikke lenger er en trussel mot Norges sikkerhet».

Det er sjølsagt løgn. Så lenge NATO eksisterer og Norge er medlem, er NATO en permanent trussel mot Norge og ethvert forsøk fra det norske folket på å gjennomføre noen vesentlig samfunnsendring. Det er tilstrekkelig at ei reaksjonær norsk regjering forsikrer sin allierte om at «krise eller krig truer», for å utløse en amerikansk intervensjon i samsvar med paktens «forpliktelser». Hvis påstanden til Ørnhøi hadde vært sann, utgjør Norge som NATO-medlem uansett en trussel mot andre staters sikkerhet.

Om enn NATO er en allianse i gradvis oppløsning, så er vi langt derfra ennå. Gjennom sin out-of-area-strategi har NATO diktert en omlegging av norsk militærpolitikk bort fra territorialforsvaret. Ved dette undergraver NATO sjøl effektivt folkemyten om NATOs nødvendighet som «garantist» for det norske grenseforsvaret. Å nedlegge kampen mot norsk NATO-medlemskap i en sånn situasjon er i beste fall naivt. Ringreven Ørnhøi passer dårlig til benevnelsen blåøyd. Kan det være mulig at den tilsynelatende bunnsolide EU-motstander Ørnhøi har til oppgave å rydde veien for et norsk B-medlemskap i et «EU i to hastigheter»? Det danske SF har slukt Unionsprosjektet med søkke og snøre, i forhåpning om at EU skal bli en motvekt mot den aggressive USA-imperialismen. Lignende tanker kommer stadig oftere til uttrykk i de urbane delene av SV. Når Ørnhøi på den ene sida bagatelliserer NATOs betydning samtidig som han fabler om en militærallianse sammen med tre EU-land, bør alle – både NATO- og EU-motstandere – være på vakt.

Det «rød-grønne» regjeringsalternativet kan munne ut i et sikkerhetspolitisk prosjekt som kan hjelpe den norske imperialismen ut av sitt dilemma ei stund til. NATO og alt som følger med blir «tonet ned» (men fortsetter som før) mens offentligheten blir servert tankespinn om en nordeuropeisk militærallianse dels innenfor, dels utenfor NATO og EU.

Den som måtte ha forventninger om at den sinnssyke militariseringa av Norge – bare USA bidrar med mer per innbygger til opprustning – vil avta litt med ei regjering Stoltenberg/Halvorsen/Haga, bør lytte til hva Ørnhøi sier om dén saken: - Det er vel allerede gitt at de økonomiske rammene vil forbli som i dag.

Redaksjonen avsluttet 25. mars 2005