fredag, 22 11 2019

Tron Øgrim

Etterskrift juni 2007: Tron Øgrim gikk bort den 23. mai 2007, bare 59 år gammel. Revolusjon og Tron Øgrim har vært uenige om mange spørsmål, men vi anerkjenner Trons store betydning for den norske ml-bevegelsen. Hans bortgang er et tap for hele den tenkende venstresida.

Sjøl om vi kan være uenige i mange av hans teoretiske analyser og konklusjoner, vil vi for vår del særlig berømme Trons evige pågangsmot, hans stadige søken etter ny kunnskap og hans vilje til å gå løs på «umulige» oppgaver. Disse egenskapene er det all mulig grunn til at også den nye generasjonen av revolusjonære lærer av. J. St.

Skribent, forfatter, debattant m.m. Tron Øgrim har skrevet denne filmomtalen for Revolusjon. 

For 50 år sida, midt under McCartyismen, skreiv Ray Bradbury Science Fiction-romanen Fahrenheit 451, om et framtids-USA der det var forbudt å slå av reklamefjernsynet, og  brannmenn reiste rundt og brente opp bøker. Tittelen handler om temperaturen da papir tar fyr.

Michael Moore lånte tittelen til en film om det nye McCarthyistiske USA. Det er interessant at folk «veit» så mye om denne filmen  FØR DE HAR SETT'N! Blant det som forbausa meg ut fra alt jeg hadde lest på forhånd, var at:

• Nei, filmen er IKKE spesielt «morsom». I Oslo lo riktignok publikum fra starten, men det er fordi norske seere har lært seg at George Bush jr. er en komisk type på linje med Donald Duck, og ler hver gang han dukker opp på lerretet ...

Moores film er ulik det vi er vant til. De komiske påfunna som er typiske for bl.a. fjernsynsseriene hans er få, lavmælte og forsiktige. Denne filmen er svært alvorlig, se bl.a. på åssen han behandler sjølve terrorangrepet 11. september.

• NEI, Fahrenheit 9/11 er IKKE full av «ensidige, udokumenterte påstander». Filmen er GRUNDIG og FORSIKTIG. Det fins mange påstander om USA og Bush-regjeringa som Moore KUNNE ha tatt med, men som ikke er der (fx om CIAs historiske rolle i oppbygginga av Bin Laden). Filmen blei åsså færi for tidlig til å få med seg dokumentasjonen av Bush-regjeringas direkte ansvar for å organisere tortur i Irak og Afghanistan. Å kalle denne filmen «ensidig« er å kalle mesteparten av den normale nyhetsdekninga i Europa «ensidig»-

• NEI, Moore er IKKE «tatt i mange faktiske feil». Ei pressekampanje i USA har påstått at filmen inneholder usanne påstander om at Bin Laden-familien og andre rike saudier blei slippi ut av USA mens det ennå var flyforbud etter 11. september. Men dette er ikke hovedpåstanden i filmen. Moore peker på det nære forholdet mellom Bush-familien, USAs regjering og de herskende saudi-ene.

Dette er sant og var ei forutsetning for terrordåden, fordi det gjorde at de  fleste kaprerne kunne komme inn i USA. Moore peker åsså på at mange saudier  dro fra USA uten å bli forhørt av politiet med hjelp fra Bush-regjeringa. (Når det  gjelder Moores  «feil» om flyforbudet står påstand mot påstand.) Hovedsaka er at det Moore sier om USA og «Saudi»-Arabia er politisk RIKTIG og VIKTIG.

Likevel har ei voldsom pressekampanje tilmed kalt Moore «rasistisk» for å peke på dette, og intrykket av at filmen inneholder «feil» om saudiene (og noen andre, helt små og uvesentlige saker) går igjen tillmed i mange ellers positive norske anmeldelser. Jeg tror det kommer av ei vellykka – og svært velfinansiert – kampanje finansiert av Saudi-Arabia og republikanernes venner i USA.

• NEI, Moores film er ikke «ET PROPAGANDAINNLEGG FOR DET DEMOKRATISKEPARTIET OG KERRY» som en del sure og sekteriske radikale kritikere har hevda. Filmen peker på  åssen det republikanske partiet kuppa presidentvalget i 2000, noe som historisk stemmer. Men den fortsetter med ei knusende avsløring  av åssen Demokratene (leda av Al Gore!) ikke turte støtte svarte amerikanske politikere som protesterte fordi svarte velgere ULOVLIG BLEI NEKTA Å STEMME!. Så refererer  den tørt og kynisk åssen demokratene støtta Bush da han gikk til krig mot Irak. Og DET er det Moore sier om demokratene.

• JA, Moore støtter Kerry i valget i 2004 (i likhet med store deler av venstresida kanskje tilmed få det til, ettersom han i motsetning til Baby Bush kan spise med kniv og gaffel og snakker de viktigste europeiske språk (fransk, tysk – og norsk!)). Så jeg er uenig i Moores støtte til Kerry ... Men FILMEN gir ingen støtte til Kerry. Og den inneholder lærdommer som vil ha betydning langt utover valget i 2004, og er mye viktigere enn dette valget:

• Moore sier at Irak-krigen har til hensikt å sikre makta for de rike i USA, og holde arbeiderklassen nede! Dette budskapet (som mange kritikere har kalt «populistisk») får han fram på en overbevisende og udogmatisk måte ved å kryssklippe sitater fra Bush og hans regjering med bilder fra Underklassens USA, bl.a. fra hjembyen sin, den ødelagte industribyen Flint, Michigan (som han tidligere har brukt i Filmene ROGER AND ME og BOWLING FOR COLUMBINE - lei eller kjøp dem på video, inviter venner, arbeidskamerater og naboer og SE DEM!) og fra invasjonen i Irak, og legge på en kommentar med uangripelige faktiske opplysninger. Han konkluderer – ironisk nok – med et sitat fra George Orwells antikommunistiske framtidsroman «1984» som i DENNE sammenhengen blir en kritikk av det nåværende amerikanske sammfunnet, og ei oppfordring til å erstatte det med noe anna ...

• Dette gjør F9/11 til et SAKLIG, NØKTERNT, VEL-DOKUMENTERT  og  hardt-slående angrep ikke bare mot krigspolitikken, men mot den herskende kapitalismen i USA.

OG DETTE BUDSKAPET NÅR FRAM. Tross at Disneys Direktør «Mickey Råtte» Eisner prøvde å stoppe filmen, tross pressekampanja om at Moore «juger», han er «en klovn» og  «egentlig» ingen arbeidersønn' fra Flint men en «rikmann med boblebad på balkongen» (!) osv har 20 millioner(!) sett filmen i USA fra slutten av juni til først i september, og dette er FØR den er slippi på DVD og vist på fjernsyn! I resten av verden er den sett av kanskje like mange (alle Moores tidligere filmer er sett av flest UTAFOR USA ...)

Filmen er ikke svært «radikal», den avslører ikke noe spesielt nytt, men den setter kjent informasjon SAMMEN på en måte som overbeviser folk. Dermed blei F9/11 i USA en veldig antikrigs-demonstrasjon.

Folk gikk ut med tårene rennende, de blei stående og snakke etterpå – og på mange kinoer var det politi. Begge sider tok filmen svært alvorlig.

Michael Moore er ingen kommunist. Noen «revolusjonære» er mest opptatt av hans «politiske feil». Det er ei sekterisk holdning, de skjønner ikke hvilken gave han gir anti-krigsbevegelsen og anti-imperialistene med denne filmen.

Et viktig biprodukt av F9/11 er dessuten at den har åpna for ei flom av ANDRE dokumentarfilmer på kinoene i USA - typisk nok, ofte UTEN finansiering fra store studioer (som «Super Size Me» - anti-MacDonalds- filmen som fortsatt går i Norge – SE DEN!). Mange av dem er åsså mye mer radikale enn Moores siste film ...

Den gangen jeg  levde – da vi sloss mot Vietnamkrigen – tok det 5 år fra de første USA-soldatene blei drept til de første demonstrasjonene kom, og det tok 10 år før flertallet i USA var mot krigen. FILMENE mot krigen kom først 5 år etter at den var over.

Nå var verdenshistorias største demonstrasjonsbølge mot Irak-krigen i gang før USA hadde angripi. Flertallet i USA var mot før ett år hadde gått! Og den første store FILMEN mot krigen har et veldig publikum i USA og andre land mens krigen enda er i gang!

Det må vel gjøre oss krigsmotstandere og revolusjonære til optimister?

Tron Øgrim
Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.

En kortversjon av Tron Øgrims artikkel finnes i papirutgaven av Revolusjon nr 29 - høsten 2004