Dag Solstad. Av Bjarne Thune – Eget verk, CC BY-SA 3.0
Ved sin død i mars i år ble Dag Solstad (1941–2025) hyllet som en av Norges største forfattere i nyere tid. I begravelsen talte både Karl Ove Knausgård – og statsminister Jonas Gahr Støre.
Det er ikke godt å vite hva Dag Solstad sjøl ville ment om den omfavnelsen. Støre forsøkte å ta høyde for det da han framførte sine minneord:
«Jeg har spurt meg selv: Solstad ville kanskje verdsatt, men også undret seg over at Norges statsminister taler i hans bisettelse.
Det er en varm ironi i dette, et slags «Armand V.»-øyeblikk: At jeg, som representant for det systemet Solstad så ofte stilte spørsmål ved – nå er jeg beskjeden – taler i hans bisettelse. Og trolig er det nettopp derfor jeg står her, fordi Solstads skrivende hånd strakte seg langt utover alle skillelinjer, og berørte hele den nasjonen som han på en helt særegen måte satte ord på.»
Hvordan kunne en forfatter, som i sine tidlige bøker hudfletta sosialdemokratiets lammende grep på arbeidsfolk, bli omfavna av dette systemets fremste symbolfigur? En forfatter som for sitt ettermæle ba om «… at man ikke glemmer at jeg var kommunist. Det er veldig viktig for meg». (DN, august 2021.)
Støre ga sjøl svaret i sin minnetale:
«På hans eget eksistensielle vis så flyttet han [Solstad] seg gjennom Kierkegaards stadier – det estetiske, det etiske og det religiøse – for her kan vi også ane dette:
Han som var realist – og ikke romantiker, som skrev romaner om det meningsløse, kunne samtidig hinte om en lengsel mot en høyere mening – ja, en sti trukket opp for oss.
Det er for meg både en kilde til undring og til forsoning.»
Støres forsoning med en fordums kommunist på felles vandring langs borgerlighetens opptrukne sti lar seg forstå. Dag Solstad forlot kommunismen og den historiske materialismen i mange tiår før sin død, til tross for at han fortsatte å kokettere underfundig med begrepet.
Hans mest fremragende bøker er de som knapt blir omtalt, men som vil bli stående i vår progressive litteraturhistorie: 25. septemberplassen (om EEC-kampen) og trilogien om krigsåra: Svik. Førkrigsår; Krig. 1940; Brød og våpen.
Men allerede på 1980-tallet flyttet Dag Solstad seg gjennom det Støre beskriver som Kierkegaards stadier; det vil si til å bli en individfokusert eksistensialist med stadig sterkere religiøse overtoner.
Støre hadde finesse nok til ikke å nevne «Gymnaslærer Pedersen» (1982), en satirisk-patetisk nekrolog over ml-bevegelsen som forfatteren sjøl hadde tilhørt. Boka – og den enda dårligere filmen som den avfødte – avstedkom naturligvis stor jubel og munterhet i borgerlige salonger, hvor alle forfatterens tidligere synder og røde forsnakkelser ble tilgitt.
Solstad var briljant til å skrive sidelange setninger oppstykket med utallige kommategn. Innskutte bisetninger som rommer en serie med digresjoner, presiseringer eller forbehold, var karakteristisk for ham. Skriveformen var hans særpreg, med den kunne han også skape tvetydighetens helgarderinger. Som når det gjaldt hans – forsiktig sagt – kompliserte forhold til kommunismen som ideologi, og som bevegelse.
En av dem som ikke har forstått dette, er professor emeritus Bernt Hagtvet, som førti år på overtid etterlyser et ideologisk «oppgjør» med Solstad.
Det lar vi ligge. Dag Solstad vil for alltid være en uendelig mye mer minneverdig personlighet og forfatter enn Bernt Hagtvet.
Jan R. Steinholt
Fra Revolusjon nr. 67, høsten 2025.
