Filmen om senkinga av det tyske slagskipet Blücher i Oslofjorden 9. april 1940 er prega av god regi og en hovedrolleinnehaver som bærer fortellinga. Svakheten består i hva filmen ikke forteller.
Fokuset på kommandant Eriksens personlige valg og dilemmaer kunne lett ha svekket denne dokumentariske skildringa, men gjør det egentlig ikke. Bildeklipp fra Drøbaksundet og innlagte sekvenser fra Den militære undersøkelseskommisjonen av 1946 (MUK) understreker både den historiske troverdigheten og de politiske etterdønningene da freden kom.
Oberst Eriksen ble møtt med vantro og motstand fra flere av sine underoffiserer da han ga ordren om å lade kanonene og klargjøre torpedobatteriene for noe annet enn varselskudd: – Visst fanden skal der skytes med skarpt!
Senkinga av slagkrysseren i Drøbaksundet ga Kongen og regjeringa noen dyrebare ekstra timer til å flykte fra hovedstaden. Eriksen mottok krigskorset med sverd i 1945, men allerede i 1946 ble han mistenkeliggjort av MUK for ikke å ha beskutt følgeskipene til Blücher – som først vendte om – og for å ha kapitulert dagen etter angrepet. I bunn og grunn ble han beskyldt for ikke å ha avventet ordre fra høyere hold, i en situasjon der all kommunikasjon var brutt.
Filmen tar tydelig Eriksens parti. Frykten for konsekvenser for sivile på Oscarsborg og bebyggelsen på begge sider av Drøbaksundet var reell nok. Tyskerne slapp 500 bomber etter at Oscarsborg på Eriksens ordre hadde skutt fra seg og senket slagkrysseren Blücher. Festningen var satt ut av spill og hadde ingenting å fortsette kamphandlingene med.
Bjørn Sundquist innfrir i hovedrolla som festningskommandant Birger Eriksen. Med stor innlevelse og troverdighet formidler han presset obersten sto under natt til 9. april. Eriksen måtte ta stilling til meldinger om uidentifiserte fartøyer som smøg seg stadig lengre innover Oslofjorden i en åpenbar krenkelse av den norske nøytraliteten. Det ble antatt at det måtte være enten britiske eller tyske skip. Men ingen lot til å vite det sikkert.
Forsøkene på å stanse de fem krigsskipene ved Rauer og Horten lengre ute i fjorden var halvhjerta. Noe skyldtes nattemørke og tåkedis, noe kan tilskrives usikkerhet om hvordan nøytralitetsvernet skulle utøves.
At det blant mange marineoffiserer rådde usikkerhet 9. april, er ikke så merkelig. Ved tidligere hendelser, som Altmark-affæren og britisk minelegging av Vestfjorden og på Mørekysten, ble norske marinefartøyer beordret til ikke å gripe inn mot krenkelsen av nøytralt norsk sjøterritorium. Bare mot sovjetiske fly og fartøyer hadde Forsvaret lov til å gå til aksjon ved nøytralitetskrenkelse uten å be om særskilt tillatelse. (Se historiker Lars Borgersrud sin undersøkelse «Militære veivalg 1940-45».)
Fortellinga om at nøytralitetspolitikk er en ulykke og at bare et militærvesen rustet til tennene duger, er velkjent. Misnøyen var stor blant de militære over en generelt utilstrekkelig militær beredskap og at Ap-regjeringa til Johan Nygaardsvold ikke imøtekom bønner om nødvendig modernisering og oppgradering av forsvarsanleggene, deriblant Oscarsborg. Dette har vært partiet Høyres glansnummer i hele etterkrigstida, i dag med full tilslutning fra resten av partifloraen på Stortinget. Det som ikke nevnes, er at denne mangelfulle beredskapen gjaldt for Sør-Norge, men slett ikke i nord. Nøytralitetsvakta sto i høy beredskap på grensa mot Sovjetunionen i Finnmark. Og i motsetning til hæren, så var den norske marinen fullt mobilisert og hadde vært det siden 1939. Det gjaldt i stor grad også for kystfestningene.
Manusforfatter Axel Hellstenius og regissør Daniel Fahre har i liten grad tatt seg friheter ved å omskrive de historiske begivenhetene og personene for å imøtekomme såkalte moderne kulturkriterier. Heldigvis har de avvist å lage en moteriktig postmodernistisk «dokumentar».
Den norske statens militærvesen var rettet mot en helt annen fiende
Svakheten ved filmen er den historiske konteksten som er utelatt. Blant annet at kremen av den norske statens militærvesen var rettet mot en helt annen fiende: Sovjetunionen. En av fem offiserer var i 1940 medlem av minipartiet Nasjonal Samling, deriblant både marineløytnanter i admiralstaben og kommandørkapteiner. Et mindretall, javisst, men et betydelig mindretall.
Andre offiserer ville snu kappa etter vinden. I Forsvarsdepartementet den 9. april spurte kontorsjef og major Kjelstrup sin statsråd Ljungberg (som var Høyre-mann i ei Ap-regjering): «Er det for sent å gå sammen med Tyskland mot England?» Filmen nevner ikke slike episoder.
Budskapet mot slutten er at det gjelder å ruste opp snarest for at noe lignende ikke skal skje igjen. Så er da også Forsvaret en av sponsorene. Filmen vil uten tvil bli brukt av opprustningstilhengere til å supplere propagandaen om at at bare et militærvesen styrt av NATO og rustet til tennene duger når det gjelder.
Dette til tross: Filmen får overraskende dårlige anmeldelser i de store mediene, tilsynelatende fordi den filmtekniske framstillinga er «gammelmodig». Kan det like gjerne skyldes at offiserenes mer eller mindre nasjonale innstilling i aprildagene 1940 ligger som en vibrerende nerve under handlingsforløpet? Er det risiko for at publikum vil spørre seg om dagens NATO-offiserer ville ha forsvart Oslofjorden mot uanmeldte inntrengere med amerikansk eller britisk flagg i akterstavnen?
