NHH-professor Karin Thorburn sier til E24 at oppstyret rundt Oljefondets Israel-investeringer er en «storm i et vannglass». I virkeligheten snakker vi om norske politiske krusninger i et hav av palestinsk blod.
Norge finansierer den israelske okkupasjonen og folkemordet på mange måter. Oljefondets sentrale rolle har FN-rapportør Francesca Albanese påpekt en rekke ganger, tydeligst da hun var på Norgesbesøk i februar 2025. Hun viste da til sin rapport om hvordan Oljefondet har investert 121 milliarder dollar i selskaper som understøtter grove brudd på internasjonal lov på palestinsk jord.
I et langt svarbrev til Albanese 30. mai i år forsikret finansminister Jens Stoltenberg henne om at Oljefondets investeringer slett ikke bryter med Norges forpliktelser etter folkeretten.
Først da Aftenposten tidlig i august publiserte avsløringer om Oljefondets direkte investeringer i et par israelske selskaper som vedlikeholder kamp- og bombeflyene til IDF, oppsto det politisk panikk. Fri Fagbevegelse hadde ropt ut om samme sak en måned tidligere – for døve ører.
Dermed begynte pekeleken mellom finansminister Jens Stoltenberg, oljefondets sjef Nicolai Tangen og Etikkrådets leder Svein Richard Brandtzæg. De tre later som om de står overfor «helt ny informasjon». Den 6. august åpnet Stoltenberg for å «justere de etiske retningslinjene» for fondets plasseringer.
Troverdigheten til disse tre er langt under pari. Finansministeren som i ti år var NATO-sjef, har aktivt sørget for å forsterke båndene og den materielle støtten til partnerlandet Israel. I 2016 – i kjølvannet av krigen mot Gaza i 2014 – sa generalsekretær Stoltenberg at det var «essensielt for NATO å trappe opp samarbeidet med Israel og å gå et skritt videre». Tilsynsfører Brandtzæg sitter i styret for bl.a. selskapet Rotork, en leverandør av girkasser m.m. til Israel. Tangen kan vi anta har om lag samme etiske standarder som sin tidligere sms-kompis Elon Musk.
Hvis én i denne moralsk høyverdige troikaen må ta sin hatt og gå, er det for å berolige opinionen i valgkamptider. Sånn sett kan professor Thorburn få rett i at stormen i politikernes vannglass vil løye, siden det er opplest og vedtatt at Oljefondet skal tjene mest mulig penger. Dersom det gir maksimal avkastning å finansiere massedrap på palestinere, så kan jo politikerne om nødvendig vaske sine hender ved å øse litt av avkastninga over palestinerne som måtte overleve, ikke sant?
I beste fall får Oljefondet pålegg om å trekke seg ut av noen investeringer. Så kan Norge fortsette med å kanalisere investeringene gjennom Israels nære støttespillere i EU, eksempelvis et Tyskland som mener at «Israel gjør drittjobben for oss» i Midtøsten (kansler Friedrich Merz). Tyskland har fram til nå vært hovedleverandør av våpen (etter USA) til Israel.
Oljefondet har plassert 10 milliarder kroner i Den europeiske investeringsbanken (EIB), en viktig del av «EU-familien». EIB låner ut penger langt utover EUs grenser. Bare siden 7. oktober 2023 har banken bidratt til å lånefinansiere den israelske staten med ca 8 600 000 000 kroner ($847 mill.).
Skjult bak de indignerte politikermaskene nikkes det nok til professor Thorburns hjertesukk om at det blir «en umulig oppgave å ha et oljefond som investerer i hele verden om man legger for omfattende restriksjoner». Moralen ser ut til å være: Et og annet folkemord må gode investorer se gjennom fingrene med, især ettersom Stortinget i sin visdom har forbudt Statens pensjonsfond – Utland (Oljefondet) å investere hjemme i Norge.
De har gjort opp regning uten vert. Det norske folket ikke vil ha disse blodpengene. En overveldende majoritet er enige med Francesca Albanese som sier at «Norge har makt til å utgjøre en forskjell» ved å deinvestere fra alle selskaper som bidrar til israelsk okkupasjon og folkemord.
Forfatteren er skribent og pensjonist.
Denne teksten ble først publisert på nettstedet motstemme.no
