Innlegg i Friheten nr. 20 - 2009
Avisa Friheten (og dens forgjenger Arbeideren) har ei stolt fortid som avisa til Norges Kommunistiske Parti – seksjon av Den kommunistiske internasjonale. Partiet og avisa ble offer for etterkrigstidas ville antikommunisme, og de marxist-leninistiske kreftene klarte dessverre ikke å forhindre den revisjonistiske utartinga som skjøt fart og seiret etter den berykta 20. partikongressen til Sovjetunionens kommunistiske parti.
Ikke desto mindre har Friheten fortsatt med å spille en positiv rolle når det gjelder å forsvare og dokumentere viktige sider ved den kommunistiske bevegelsens historie, ikke minst de norske kommunistenes rolle i den antifascistiske motstandskampen. På dette feltet har Friheten gjort en god jobb i kamp mot den borgerlige historieforfalskninga og den stadige kampanjen for å hvitvaske fascismen og nazismen.
Dette er plagsomt for borgerskapet, og derfor vil de ha vekk Friheten. Stortinget fant imidlertid ut at et slikt vedtak ville framstå som altfor tydelig politisk i opinionen, og valgte å delegerere oppgaven til det mer «uavhengige» Kulturrådet. Kulturrådet har siden fattet vedtak om å kutte støtten til avisa, under påskudd av at den ikke tilfredsstiller kvalitetskrav. Det kan bety kroken på døra for Friheten.
Så lenge det fins en ordning for pressestøtte, forsvarer vi Frihetens sjølsagte rett til å motta tilskudd på linje med alle andre presseorganer. Kulturrådets vedtak er åpenbart politisk og reaksjonært, sjøl om det blir forsøkt kamuflert med at også noen andre ukeaviser mister produksjonstilskuddet helt eller delvis.
Samtidig viser dette hvor farlig det er når erklærte revolusjonære partier og aviser gjør seg avhengige av borgerskapets stat. Et klassisk utslag av revisjonismen er naiv tiltro til det borgerlige demokratiet og til klassestaten. Ved å støtte seg på borgerklassens stat i stedet for å stole på egne krefter, vil en på et gitt tidspunkt bli offer for borgerskapets straffereaksjoner. Man vil bli stilt overfor valget mellom å legge seg flat for den (små)borgerlige konformiteten som bare kritiserer makta og aldri utfordrer den, eller å miste almissene fra staten. Avisa Klassekampen er et skrekkeksempel på ei avis som har bøyd nakken for borgerskapets krav og i dag fungerer som et borgerlig venstrealibi. Klassekampens gradvise overgang fra revolusjonær avis til systemkritisk ditto startet i det øyeblikket den gjorde seg fullstendig avhengig av borgerstatens pressestøtte.
Mange revolusjonære aviser har opp gjennom historia blitt til under legale forhold og siden blitt bragt til taushet gjennom terror og forbud. Det ville være en historisk ironi dersom Friheten, som ble grunnlagt i illegalitet under okkupasjonen, skulle falle som offer for legaliteten.
For marxist-leninister har saken alltid vært klar: vi har bare arbeiderklassen og våre egne krefter å stole på.
Jan R. Steinholt
redaktør
Revolusjon – marxist-leninistisk tidsskrift
www.revolusjon.no