Den moderne empatien med kollaboratører, NS-folk og stripete er ledd i hvitvaskinga av fascismen.
De såkalte tyskerjentene fortjener en unnskyldning for måten de – og først og fremst barna deres – ble behandla på etter krigen. Derimot er det ingen som helst grunn til å vise «forståelse» for svik og kollaborasjon med den nazistiske okkupasjonsmakta.
Statsminister Erna Solberg har kommet med en offisiell unnskyldning til «tyskerjentene», vanligvis omtalt som tyskertøsene. Den kommer seint og på et tidspunkt hvor krigsgenerasjonen – som kunne tenkes å protestere – for det meste er borte.
Forfatterforeningen har funnet ut at 17 forfattere som mistet medlemskapet eller fikk midlertidig publiseringsforbud av «æresretten» etter krigen, fortjener oppreisning. Dette var forfattere som ikke var NS-medlemmer, men som i varierende grad tjente penger under naziregimet eller som opptrådte «unasjonalt». Flere forfattere med opplagte fascistiske sympatier ble imidlertid aldri utsatt for noen form for sanksjoner. På den annen side var minst en av de som nå er «frikjent», Alf Larsen, kjent som åpen antisemitt.
Den nye omtanken for de som ble utsatt for forskjellige former for represalier etter krigen, ser ut til å være en del av en omseggripende trend. Ved stadig å løfte fram enkelte personlige tragedier som rammet ufortjent og uforskyldt, blir realitetene gradvis snudd på hodet. Syndsforlatelse for dommere og dømte etter krigen blir det moralske imperativ, ikke det forkastelige i samarbeid og omgang med en fascistisk okkupant.
Mellom 40.000 og 50.000 norske kvinner (antakelig også noen få menn) hadde et forhold til soldater eller tjenestemenn i den tyske okkupasjonsmakta i krigsåra 1940–1945. Nordmenn var jo ariske, så det var helt legitimt – fra et nazistisk ståsted.
Noen kvinner gjorde det for penger, for forlystelse eller for å få goder som ellers var uoppnåelige i ei tid med knapphet og rasjonering. Noen var utvilsomt forelska. Det siste høres romantisk og uskyldig ut – så fremt en glemmer at kjærlighet sjelden oppsto uten en forutgående svingom eller en dram på et nazifisert utested eller i ei offisersmesse.
I løpet av fem år med nazistisk krig, vold og undertrykking, bygde det seg opp et voldsomt hat mot kollaboratører av alle slag. Norge hadde uforholdsmessig mange av dem. Hatet retta seg mot brakkebaroner så vel som mot tyskertøser og andre som smiska for, tjente på eller omgikkes fienden.
Brakkebaronene og industriherrene slapp stort sett unna, mens tyskertøsene fikk gjennomgå etter krigen. En rekke av jentene ble snauklipt til spott og spe. Mange ble arrestert og internert. Den norske staten vedtok juridisk tvilsomme foranstaltninger som fratok mange av disse kvinnene statsborgerskapet og andre rettigheter.
Var det uverdig?
Ja, mest på grunn av klassejustisen og følgene det fikk for de mange uskyldige barna som ble resultatet av å gå til sengs med fienden. Uretten besto framfor alt i at tyskertøsene, og seinere barna deres, fikk unngjelde, mens de store kollaboratørene i borgerskapet gikk fri. Nesten ingen politifolk blei dømt for sin aktive medvirkning til jødedeportasjonene. Halvparten av de fremste norske offiserene var enten NS-medlemmer eller kollaborerte med fienden. En rekke av dem gjorde militær karriere etter krigen.
Var det forståelig at folk reagerte på at tyskertøsene gikk arm i arm med okkupanter i naziuniform? Sjølsagt var det det. Det å innlede et såkalt kjærlighetsforhold til okkupantens representanter, mens Gestapo torturerer motstandsfolk og tyske støvler tramper i gatene, er forræderi. Verken mer eller mindre.
Statsminister Solberg er visst av en annen oppfatning. Ansvaret lå ikke hos de som kollaborerte, men hos patrioter og motstandsfolk som overreagerte:
«Ved frivillig å gi seg til fienden var det mange som mente at de ga bort noe som ikke bare var deres eget, men en del av nasjonen – og dermed sviktet sitt eget land. I en krigssituasjon ble det reagert på at noen inngikk nære relasjoner med fienden. Slik disse jentene og kvinnene gjorde.»
At folk reagerte mot tyskertøsene skyldtes ifølge Solberg «datidens kjønnsrollemønster». Lignende eskapader i dag, med soldater fra fremmede hærmakter som US Marines i Trøndelag, ville formodentlig være helt ukontroversielle. Det er et bemerkelsesverdig moralsk signal å sende dagens ungdom.
Kjønnsrollemønster den gang og nå er et forsøk på avsporing. 99 prosent av tyskerne i Norge var mannlige soldater. Og homoseksualitet var offisielt ikke-eksisterende. Skulle det innledes seksuelle forhold til okkupantene, var det i praksis norske kvinner det sto på. I kommende kriger vil det gjelde for begge kjønn, etter hvert som stadig flere kvinner blir innrullert i de imperialistiske hærene av i dag. Det endrer ikke ved sakens kjerne, som er nasjonalt svik og forræderi.
Erna Solberg tar det hele et skritt videre når hun farger forræderiet i kjærlighetens formildende pastelltoner og gir oppførselen et offisielt moralsk godkjenningsstempel:
«For mange var det en ungdommelig forelskelse. For noen en livslang kjærlighet til en som var fiendens soldat. Eller en tankeløs flørt som satte spor for resten av livet.»
Hvor tankeløs går det an å være når du veit at landet ditt er okkupert?
Den som «tankeløst» flørter med imperialistiske okkupanter, fortjener ingen unnskyldning. Uansett kjønn.