Are Saastad er tidligere leder av Fagforbundet Aker.Gigantskandalen Oslo universitetssykehus er en kjempemessig verkebyll som truer med å sprekke når som helst. At den ikke allerede er sprukket, skyldes bare at det er så mange som vil bli truffet av gørra.
I Aftenposten i dag retter et stort antall ledende legetillitsvalgte en befriende bredside mot skandalen Oslo universitetssykehus (OUS).
Budskapet er at den var vanvittig, ideen om å samle tre av Norges aller største sykehus til ett, uten fem øre i omstillingsmidler – og i tillegg: Med tro på at dette skulle kunne spare penger på sykehusdriften i Oslo.
Nå går innsparingskravene på helsa og pasientene løs.
Legene stiller – helt fortjent – administrende direktør Bente Mikkelsen i Helse Sør-Øst til ansvar for skandalen. Mikkelsen har lenge operert som de facto helseminster i Norge, og gjør åpenbart helt som hun vil.
Det er Mikkelsen som må tildeles den tvilsomme hovedæren for å ha klekket ut og gjennomført de fire mest vanvittige prosjektene som vi nå ser de grimme konsekvensene av:
- Sammenslåingen av Helse Sør og Helse Øst,
- vedtaket om den gigantiske utvidelsen av Ahus’ opptaksområde,
- fusjonen av Riks- og Radiumhospitalet, Aker og Ullevål sykehus, og ikke minst:
- Nedleggelsen av Aker sykehus.
Hvert av disse vedtakene har i seg selv allerede medført uendlige belastninger på pasienter og ansatte. Til sammen er disse beslutningene av en så omfattende og ødeleggende karakter at de truer med å bryte helsevesenet i Stor-Oslo i stumper og stykker, og derved legge feltet vidåpent for private kommersielle sykehusaktører.
Bente Mikkelsen har utvilsomt potensial til å gå inn i historien som en av dem som personlig har gjort mest for å ødelegge vårt aller stolteste byggverk: Velferdsstaten Norge.
For bare å ta det siste eksemplet: Mikkelsen burde selvfølgelig vært fjernet umiddelbart, da hun for to uker siden sa til Aftenposten at pasientene selv må ta ansvaret for å få den behandlingen de har krav på – en ansvarsfraskrivelse så grov at den sannsynligvis savner sidestykke.
Men – ingen ting skjer. For Bente Mikkelsen har mektige allierte, eller snarere; medskyldige. Disse befinner seg mange steder. Ramler Mikkelsen, kan også disse falle.
La oss begynne med Mikkelsens opplagte ryggdekning: Helse- og omsorgsdepartementet.
Helseministeren på besøk hos ambulansetjenesten. Kanskje burde både departementet og helseregionene kjøres på akuttmottaket? Foto: Helse- og omsorgsdepartementet. CC-BY-ND Ulike helseministre har visst om og og godkjent utviklingen. Ikke minst de tre siste: Sylvia Brustad, Bjarne Haakon Hanssen og Anne-Grete Strøm-Erichsen fra Arbeiderpartiet. Men for alle del, det er liten grunn til å frede f.eks Høyres stordriftskåte helseminister Ansgar Gabrielsen. De har alle etter tur båret det formelle hovedansvaret for både å ha støttet opp under den skadelige utviklingen, og systematisk oversett kritikerne.
I dag sender Strøm-Erichsen sin ivrige statssekretær Robin Kåss i mediene for på nytt å hamre inn det samme gamle budskapet: Innsparingene i OUS må tas, koste hva det koste vil. Oslo kan ikke få mer enn andre. Ikke et ord om departementets og ministerens systemansvar.
Statssekretærens oppgave er åpenbart å ha tette øreganger. For dette går helt til topps. Vi snakker stor prestisje på spill her.
Jens Stoltenberg var mannen som, sammen med daværende stabssjef på statsministerens kontor Jonas Gahr Støre og helseminister Tore Tønne fra Røkke-konsernet, klekket ut den reinspikka markedsliberalistiske sykehusreformen under Stolteberg 1-regjeringens hektiske, men svært destruktive periode.
Alt tyder på at Jens i dag gjør hva han kan for å forhindre et oppgjør med utslagene av den mislykkete reformen han presset gjennom i 2001. Som redaktør Arne Strand korrekt har fastslått, dette er «Jens’ baby». Pappaen ser ut til å vokte misfosteret, nærmest med sitt liv.
Det er liten tvil om at det som nå skjer i Oslo, ikke kunne ha skjedd dersom Jens sa nei. Spørsmålet er: Er Jonas like unyansert?
Men like mye som å se til toppen, må vi titte nedover for å finne ivrige og viktige støttespillere til Bente Mikkelsens vanstyre.
Om fagbevegelsen hadde villet, og hadde de satt virkelig makt bak kravet, så hadde Mikkelsens tid for lengst vært over.
I stedet har store deler av fagbevegelsen selv interesse av å bevare status quo. Poenget er selvfølgelig at de sitter med et stort medansvar.
[…]
Det største sviket står etter min mening likevel LO og Fagforbundet for. Det er dette forbundet som på papiret har den aller klareste analysen av markedsliberalismen som styrer helse-Norge i dag. Det er samtidig også Fagforbundet som sitter nærmest den politiske ledelsen i landet, med den enorme påvirkningsmuligheten dette gir dem. Denne makten benyttes ikke.
«Fagforbundet har på få år utviklet seg til et forbund preget av pamper, ikke kamper.»
Tvert om – de av forbundets tillitsvalgte som virkelig ønsker å slåss, motarbeides planmessig, mens de som holder seg i ro premieres med verv og fete styrehonorarer.
Fagforbundet har på få år utviklet seg fra et forbund i kamp og opposisjon på sykehusområdet, til det forbundet som mest ettertrykkelig sitter på helsedirektørenes fang. Fagforbundet preges kort sagt av av pamper, ikke kamper.
Tre personer bærer det største ansvaret for Fagforbundets ansvarsfraskrivelse i OUS: Fagforeningsbossen Bjørn Wølstad-Knudsen, lederen for koordineringsleddet i OUS, fylkesleder Mari Sanden og forbundsleder Jan Davidsen. Davidsen lot nylig uten protester Sanden og Wølstad-Knudsen sørge for at styret i OUS enstemmig vedtok å kutte 1000 årsverk i sykehuset neste år.
Hva slags mandat har disse tre til å falle sine egne medlemmer i ryggen på denne måten?
Et lyspunkt i denne mørke materien er – som vanlig – Fagforbundet Aker. Min gamle fagforening vedtok nylig å gå imot de samme kuttene som Wølstad-Knudsen stemte for, og nok en gang har fagforeningen påpekt hva slags sammenhenger dagens OUS-situasjon må ses i.
I dag representerer ikke minst de tøffe legene som fronter kampen mot helseforetakshelvetet på forsiden av Aftenposten et annet vesentlig lyspunkt.
Det er all grunn til å ønske dem lykke til. Det er vanskelig å vite nøyaktig hvor hardhudet monsteret er, men det er sannsynligvis nå bare et spørsmål om tid før verkebyllen vil sprekke, Mikkelsen må gå og OUS-fusjonen må legges død. Når det skjer, gjelder det å ha stilt seg i en posisjon der man ikke får byllens hele innhold over seg.
Innlegget er forkortet. Les hele på Are Saastads blogg her