lørdag, 14 12 2019

Soria Moria-trollets tre hoder skremmer ikke borgerskapet. Verken samlet eller hver for seg.

Regjeringsplattformen til den rødgrønne troikaen inneholder flere isolert sett positive elementer, som alle er minimumsinnrømmelser til de ulike pressbevegelsene som sikret valgseieren. Stoltenberg-regjeringa forplikter seg til å reversere noen av de groveste angrepene på faglige rettigheter og sosiale standarder som Bondevikregimet har presset igjennom. Kommuneøkonomien vil bli styrka, enkelte miljøkrav vil bli innfridd og en håndfull norske stabsoffiserer blir trukket ut av Irak. I forhold til fiskeriene, WTO og GATS vil regjeringa – kanskje – føre ei noe mer restriktiv linje i forhold til å fronte nyliberale privatiseringskrav. Staten skal i større grad bruke sin innflytelse og styringsrett i selskaper med statlig eierskap, om enn «innafor rammene av EØS-avtalen», det vil si i svært begrenset omfang. Spørsmålet om norsk EU-medlemskap er ettertrykkelig lagt på is – inntil regjeringa måtte sprekke.

Da skulle de viktigste, en kunne kalle dem taktiske, positive innrømmelsene i forhold til de folkelige kravene være nevnt. Etter en årrekke med beinhard liberalisering og privatisering innenlands og systematisk omlegging til en aggressiv, USA-lojal krigspolitikk utenlands, forventer folk en lovet «ny kurs», og det er politisk sjølmord for Stoltenberg & Co om folk ikke merker noen som helst forskjell. Så lenge kompasset er fast innstilt på  imperialistisk kurs, kan skipperen tillate noen unnamanøvre i ureint farvann. Han har uansett sikret seg mot forsøk på mytteri blant mannskapet.

Ansvarlighet jobb nummer én

Kristin Halvorsen. SV er fullstendig ansvarliggjort gjennom at Kristin Halvorsen skal styre Finansdepartmentet og dermed vite å ’stramme inn’ etter handlingsregelen når det trengs; i tillegg er NATO-vennen Erik Solheim hentet inn i regjeringa. Venstrefløyen i SV er totalt fraværende i de fem statsrådspostene partiet blei til del.

Regjeringa  «legger til grunn handlingsregelen for budsjettpolitikken». Det betyr på norsk at oljepengene ikke skal brukes i vesentlig grad på investeringer i offentlig sektor og i norsk økonomi, «for ikke å skape inflasjon». Handlinsgregelen innebærer at det bare er en del av den årlige avkastningen som skal gå inn i statsbudsjettet, og ikke oljefondet som sådan. Det ligger dermed i kortene at hvis regjeringa i det hele tatt skal oppfylle løftene om drastisk styrking av kommuneøkonomien, så betyr det skatteskjerpelser – og slett ikke bare for «de som har mye fra før». Sju milliarder i skatteøkninger er et tall som er antydet.
Men er det ikke sånn at denne regjeringa skal ta fra de rike og gi til de fattige? For eksempel ved å skjerpe skattlegginga av kapitalister og kupongklippere? Tro om igjen:
«Internasjonaliseringen av økonomi og produksjon skaper skattekonkurranse landene imellom. Dette setter begrensninger for hvordan vi kan utforme vårt skatte- og avgiftssystem uten å svekke næringslivets konkurransemuligheter.»
Altså: de eventuelle skatteskjerpelsene som kommer overfor kapitalen blir symbolske.

Styrket korporativisme

Høyrepressa har lenge kjørt på at det egentlig er LO som «styrer» regjeringa, og at dette kan være skummelt for kapitalens utbyttefest og bidra til høye lønnskrav. Glem det.

LO-toppen har vært i hallelujastemning over den nye regjeringa. Det har holdt seg sjøl etter at LO-apparatet ikke fikk en forventet taburettplass.
Dagen før regjeringa Stoltenberg skulle overta, så Kjell Bjørndalen fra Fellesforbundet alvorlig inn i Dagsrevyens kamera med advarsler til den nye regjeringa. Kanskje det var advarsler mot eventuelle forsøk på å bremse lønnsutviklinga? Eller at regjeringa kan komme til å glemme kampen mot sosial dumping? Langt i fra! Bjørndalens melding til den nye regjeringa (finansministeren?) var at den ikke måtte bruke av oljepengene!

Han kan trygt støtte seg på regjeringsplattformen: «Vilkårene for å drive næringsvirksomhet skal være stabile og forutsigbare. Vi vil invitere til et tettere inntektspolitisk samarbeid med partene i arbeidslivet. For å møte konkurransen kan ikke norske bedrifter over tid ha en sterkere kostnadsvekst enn hos våre handelspartnere.»

På norsk politikerspråk betyr «kostnadsvekst» lønnsvekst. LO-bånda til den nye regjeringa og det tettere korporative inntektspolitiske samarbeidet skal bli en garanti mot, ikke for, høye lønnskrav. Sentralstyremedlem i Ap og LO-leder Gerd-liv Valla skal sørge for det. ‹Fagbevegelsen› har jo allerede fått motytelser i form av reversering av forverringene i Arbeidsmiljøloven og økt fradrag for fagforeningskontingenten, må vite!

Det råtne pensjonsforliket, som Ap klokelig fikk trumfa igjennom i god tid før valget, med LO-ledelsens hjelp og dels i strid med LO-kongressens vedtak, blir sementert. «Pensjonsforliket mellom Ap, Høyre, KrF, Sp og Venstre, som ble inngått i Stortinget våren 2005, skal gjennomføres som forutsatt og vedtatt.» Her bankes alleårsregelen fast:

«Alderspensjonen i Folketrygden skal bygge på prinsippet om at det skal lønne seg å arbeide. Det må derfor være en sammenheng mellom arbeidsinnsatsen gjennom hele livet og pensjonsytelsen, og alle år må telle med.»

Avskaffer kapitalismen?

Øystein Djupedal (SV) slo seg på brystet overfor journalistene på Soria Moria med løftet om at denne regjeringa helt skal avskaffe fattigdommen, med dekning i regjeringserklæringa. «Det er et mål for Regjeringen at de økonomiske forskjellene skal reduseres og fattigdom avskaffes.» Hvis dette skal tas alvorlig, betyr det at vi står foran en overgang til sosialismen i Norge. Om noen løfter garantert ikke blir innfridd av denne regjeringa, er det dette.

Det finnes også andre «søte» formuleringer i regjeringserklæringa, som at Norge visstnok skal sette EU på plass(!): «Regjeringen vil arbeide for at EU ikke gjennomfører et tjenestedirektiv som fører til sosial dumping.» Brüsselbyråkratiet skjelver nok i buksene!

Partnerskap for krig

NATO betyr aggresjon og konflikt. Alliansen er en garanti for krig, hvor som helst. Men budskapet fra eventyrslottet er at denne alliansen skal brukes til konfliktforebygging!
«Regjeringen vil videreføre Norges medlemskap i NATO, og bruke organisasjonen aktivt til å utvikle transatlantisk dialog, partnerskap, fremme fredsbevaring, nedrustning, rustningskontroll og konfliktforebygging.» Når «anti-NATOpartiet» SV kan svelge en sånn formulering, kan partiet sluke absolutt hva som helst.
Og det gjør de. I sin erklæring sier regjeringa at Norge kan delta i forebyggende angrep mot andre stater, bare de er «autorisert av FN». Videre vil regjeringa … «styrke norsk deltakelse i ISAF i Afghanistan».
Dette er rein NATO-avskrift, ettersom alliansen har pålagt medlemsstatene å sende 6000 nye soldater inn i krigssonene i landet. Fikenbladet er at «vi [vil] ikke fornye norsk deltakelse i Operation Enduring Freedom når mandatperioden for disse styrkene utløper». Men som Thorbjørn Jagland tidligere har påpekt, henger disse to operasjonene sammen og forutsetter hverandre.

I Irak skal de norske stabsoffiserene trekkes ut, men ikke offiserene som står under NATO-kommando. Med andre ord: Norge blir i Irak, om enn symbolsk. Men det er mer enn nok for Bush, og et viktig politisk signal om fortsatt norsk okkupasjonsstøtte. Norsk etterretningsinformasjon, våpeneksport og militært utlån av utstyr vil fortsette som før, og muligens trappes opp. Indirekte, via opptrappinga i Afghanistan, vil Norge avlaste US Army mer enn tidligere.
Realiteten bak den «nye» Irak-politikken er at alt blir omtrent ved det gamle, bare mer i det skjulte – på norsk NATO-vis. Det er et grovt svik overfor freds- og antikrigsbevegelsen, et svik som særlig SV må svare for.

Imperialistisk nyorientering

Nyorienteringa av militær- og sikkerhetspolitikken innebærer også et skifte av fokus, tilsynelatende i form av mer aktiv suverenitetshåndhevelse over eget land- og havterritorium.

«Regjeringen vil: definere nordområdene som Norges strategiske hovedinteresse og styrke nordområdearbeidet gjennom organisatoriske endringer og politisk vektlegging.» «Ivaretakelse av norske økonomiske, miljømessige og sikkerhetspolitiske interesser i nord skal prioriteres høyt og sees i nær sammenheng.»

Dette er noe som SVs Stein Ørnøi lenge har slått til lyd for, sammen med et sikkerhetspolitisk samarbeid med EU-landa Sverige, Finland og Tyskland (se f.eks. lederen i Revolusjon nr 30).
Denne suverenitetshåndhevelsen i nordområdene er tett forbundet med regjeringas innstilling for å intensivere leting og prøveboring i Barentshavet, enda et område der miljø-SV har krøpet til korset. Det som framstilles som miljø- og økonomisaker, har en vel så viktig utenriks- og sikkerhetspolitisk dimensjon. Statoil og Hydro har kastet seg frampå for å få storkontrakter på Shtokman-feltet, et felt med langt større ressurspotensiale enn Snøhvit-prosjektet. Vektlegginga av Barentshavet og de formidable oljeressursene som der ligger, er fullstendig i samsvar med USAs geopolitiske og oljestrategiske interesser. For USA er Norge langt mer interessant som garantist for en framtidig olje- og gasstrøm over Nord-Atlanteren enn som militær maskot i Irak. Som den amerikanske ambassadøren i Oslo, John Doyle Ong, sier det: «Norges betydning for USA i forhold til vår nasjonale energipolitikk øker for hvert år som går.» (The New York Times). USA og herr Ong, også han med bakgrunn fra oljeindustrien, har direkte blanda seg i de bilaterale Barentshavsforhandlingene mellom Russland og Norge med krav om at arktiske spørsmål må behandles «trilateralt», altså inkludere USA.

Den regjeringa som nå framstår som forsiktig «USA-kritisk», «folkelig» og «solidarisk» er ingen av delene. Det er ei regjering som vil strømlinjeforme og perfeksjonere den norske imperialismens fortrinn på verdensarenaen, «i partnerskap med USA», som Kristin Halvorsen treffende uttrykte det før valget. En vesentlig oppgave for denne regjeringa er å implementere et takt- og fokusskifte for norsk imperialisme, med blikket stramt festet på Barentshavet og Nordishavet.

Kapitalen kan utmerket leve i noen år med denne venstre-sentrum-koalisjonen. På noen felter er den en bremsekloss i forhold til kapitalens optimale ønskedrømmer, men på den andre sida er den en midlertidig garanti for klassefred og stabilitet – et verdifullt aktivum nå som høykonjunkturen viser tegn på å ebbe ut og gå over i en ny krisefase. Den åpner også for nye imperialistiske perspektiver. Fra borgerskapets side er håpet at denne regjeringa sikrer moderasjon i vanskeligere tider, og at dens svik i forhold til de som har valgt den vil føre til politisk apati eller frustrasjon, som i neste runde kan bringe de åpent reaksjonære høyrekreftene tilbake til regjeringskvartalet.

For arbeiderklassen og de folkelige bevegelsene gjelder det å holde kampfanene oppe. Enhver idé som går ut på å sitte passivt og vente på at denne regjeringa skal «ordne opp i vanstyret» etter høyreklikken, er livsfarlig. Ut på gata! Still krav på arbeidsplassene, gå til aksjon om nødvendig! Ingen «fredningstid»!

Creative Commons License
Troll kan temmes av Revolusjon er lisensiert under en Creative Commons Navngivelse-Ikkekommersiell-Ingen Bearbeidelse 3.0 Norge Lisens.