De koordinerte terrorangrepene på undergrunnen i London 7. juli må skarpt fordømmes. Den åpenbare koblinga til Storbritannias rolle som USAs mest lojale medokkupant i Irak og koordineringa med imperialistenes G8-møte i Skottland, endrer ikke ved at denne typen aksjoner er kriminelle ugjerninger med fascistisk tilsnitt.
Det gjelder til tross for at sivile til daglig er uskyldige ofre for den britiske og amerikanske imperialismens terror, deres klasebomber og torturfengsler i Irak og Afghanistan, uten at det får tilsvarende mediedekning.
Storbritannia er et land i krig, og må sånn sett forvente at også britisk territorium er en krigsarena. Et militæranlegg eller regjeringskontorer ville etter vårt syn ha vært legitime krigsmål, også om tilfeldige forbipasserende måtte bli rammet. Men å gå til angrep på offentlige kommunikasjonsmidler midt i rushtida, slik det også skjedde i Madrid 11. mars 2004, kan ikke ha annet formål enn å gjøre maksimal skade på mennesker og skape maksimalt kaos og frykt. Det er under enhver omstendighet reaksjonært og kriminelt.
Enten det er al Qaida eller andre grupper som utførte ugjerningene som kostet mer enn 50 mennesker livet, oppnår de bare å gi forsterket legitimitet til krigsforbryteren Tony Blair og hans prosjekt for å forlenge Storbritannias krigsinnsats og innføre et sett av politistatlover rettet mot egne innbyggere. Terroranslag av denne typen bidrar til å svekke en massiv folkelig antikrigsbevegelse og er et indirekte håndslag til de aggressive regjeringene i de krigførende landa. Desto mer i en situasjon der statsminister Blair sliter med et stadig mer frynsete omdømme, etter at antikrigsbevegelsen og anerkjente britiske medier har tatt ham med buksene nede for en serie løgner og fordreininger under opptakten til krigen mot Irak. Sjøl lordene i Overhuset vendte opprinnelig tommelen ned fordi de mente at Blairs fascistoide terrorlover gikk for langt.
Frykt blant vanlige folk er et farlig våpen i hendene på reaksjonære politikere. Nå er sannsynligheten stor for at Blair, som i egenskap av vert for G8-møtet frekt påtok seg rollen som den fattige verdens frelser og miljøets redningsmann, får gjenopprettet sin autoritet og at et flertall av britene fylker seg bak planene om ytterligere innskrenking av borgerrettighetene med kampen mot terrorismen som evig misnrukt påskudd. Rasisme og muslimhets følger uunngåelig i kjølvannet.
Slik sett kunne en ondsinnet spekulere i om terroranslagene var regissert av britisk etterretning, en praksis som har vært tatt i bruk for å sverte den irske frigjøringskampen. Med sitt MI5 og MI6 rangerer Storbritannia som nummer to i verden (etter Israel) som verdensmestre i etterretning og spionasje. Likevel hevder politiet og etterretningstjenestene at de ikke har fått et eneste forvarsel og ikke har hatt et eneste spor å gå etter i en eneste av fire separate bombeaksjoner.
Når vi likevel ikke tror på konspirasjonsteorien, skyldes det at Blair og hans regjering har mistet ansikt – og at hans regjering av krigsforbrytere satset alle tilgjengelige politiressurser på å bekjempe hovedfienden sett fra Downing Street; som ikke er terroristene, men 250.000 demonstranter som ville markere sin protest mot den imperialistiske rikmannsklubbens planleggingsmøte for fortsatt utplyndring av verdens fattige i Gleneagles, Skottland. Sett fra terroristenes synspunkt var tidspunktet for et anslag mot et ubevoktet London det aller beste.
Terrorismens logikk er muligens forståelig, men feilslått og reaksjonær. Det avtegner seg et tydelig mønster av at angrep rettes mot de mest aktive krigførende statene. Det er relativt lett å regne seg fram til at medløperland som Italia og Danmark står på lista over terrormål. Men feige anslag mot sivile mål bidrar bare til å svekke den folkelige opnionen i de krigførende landa, en opinion som sammen med den politiske og militære motstandskampen i Afghanistan og Irak, er den avgjørende faktoren for imperialistisk retrett og frigjøring av de okkuperte folkene.
Konsekvensene for folkene i Europa er uvisse, men dystre. Blair innehar for tida formannsvervet i EU, og vil trolig få full oppbakking for ønsket om å skjerpe de europeiske antiterrorlovene ytterligere. Hva det kan komme til å bety for enhver form for politisk opposisjon, har allerede vist seg i Danmark, der Greenpeace er tiltalt og dømt etter terrorparagrafene for å ha hengt opp et banner! Det skjedde før president Bush kom til København, og det skjedde før bombene smalt i London.
Norge går i samme retning. Politiet og PST har fått utvida sine fullmakter. Vi er på rask marsj mot politistaten.
Og trolig mot nye kriger. Krigen mot Iran er i realiteten for lengst i gang og klarsignalet gitt, mener den tidligere våpeninspektøren Scott Ritter.
For imperialistene gjelder det nå å frigjøre militære ressurser fra Afghanistan og Irak og sikre rekruttering av nye soldater. Framfor alt gjelder det å finne et påskudd for at Iran blir neste offer. Foreløpig er det Al Qaida-sporet som gjelder etter bombeangrepene i London.
Men det skulle ikke overraske om den politiske styrte etterforskningen, når britenes og amerikanernes strateger og desinformatører for områdd seg, klarer å nøste opp angivelige tråder til Teheran.
Utsiktene er illevarslende for folkene, både i Europa og i Midtøsten.
20 april 2024
