fredag, 22 11 2019

Sabelraslinga mot Iran tiltar i styrke, og den amerikanske retorikken er illevarslende lik språkbruken mot Irak for fire år siden. USA bereder systematisk grunnen for å skaffe seg ryggdekning i FNs sikkerhetsråd for sanksjoner og militære angrep etter FN-paktens kapittel VII. Får de ikke det, vifter USA med trusselen om en ny «koalisjon av villige». Men tør de virkelig?

Argumentasjonen nå er minst like løgnaktig og hyklersk som den var den gang utenriksminister Colin Powell i FN la fram planta «bevis» på at Irak hadde masseødeleggelsesvåpen, og da statsminister Tony Blair påsto at irakiske atomraketter kunne nå London i løpet av tre kvarter. I dag veit hele verden at alt sammen var løgn og oppspinn. Lederen for FNs våpeninspektører i Irak, Hans Blix, uttrykker frykt for at samme type desinformasjon som blei nytta overfor Irak, nå utspiller seg i tilfellet Iran.

En annen agenda

Med rumpa bar i Irak og den militære kapasiteten på bakken strukket til bristepunktet, er det nesten ikke til å tro at Bush og USAs krigerske FN-ambassadør John Bolton våger seg på et så dristig spill. Men, som i tilfellet Irak, har USA en ganske annen agenda enn den offisielle redselen for atomvåpen. Den påståtte «frykten» blir utbasunert samtidig som Bush godtar at Pakistan og India – som flere ganger har vært på randen av krig – er atommakter. I motsetning til Iran har de ikke underskrevet ikke-spredningsavtalen.

Det iranske atomenergiprogrammet er av gammel dato. Det er ingen nyoppfinnelse fra de regjerende imamene, men ble igangsatt under sjahen på 70-tallet – etter oppmuntring og påtrykk fra USA. Iran vil ifølge ekspertene tidligst klare å utvikle atomvåpen om sju år. Et forsonende utspill fra Iran ble i 2003 avvist i Washington.

Olje og dollar

Den egentlige grunnen for USAs bekymring er at Iran er det siste store hinderet for kontroll over Midtøstens oljekilder og totalt hegemoni i regionen. Like viktig, om ikke viktigere, er sikring av dollarens hegemoni som olje- og verdensvaluta. I likhet med Iraks Saddam Hussein, har Iran varslet en forestående overgang til euro som landets oljevaluta.

Euroen - en større trussl enn Iran?I mars i år åpnet iranerne sin egen oljebørs i Teheran. Når verdens fjerde største oljeeksportør vender seg vekk fra dollaren, kan følgene bli katastrofale for USAs økonomi – en økonomi og en budsjettpolitikk som baserer seg på at verden finansierer budsjettunderskuddet ved å akkumulere US dollar og investere i amerikanske statsobligasjoner. Alle USAs store rivaler, Russland unntatt, er desperat avhengige av olje. Det innebærer at så lenge dollaren er oljevalutaen, så er de nødt til å skaffe seg store dollarreserver. Gjennom kjøp av dollar, holder de kursen oppe og bidrar til å opprettholde dollarhegemoniet. Hvis euro gradvis overtar dollarens rolle, vil de selge dollar og kjøpe euro i stedet. Dermed kan det amerikanske korthuset komme til å rase sammen.

En regional stormakt

Iran er ikke bare en oljestormakt, men også en regional stormakt med ambisjoner. Ingen andre land i Midtøsten er i en stilling der de kan utfordre Israel. Valgseieren til Hamas i Palestina kan bety at den iranske innflytelsen styrker seg ytterligere, slik den allerede har gjort i Libanon og ikke minst i det okkuperte Irak. Iran deltar også i Shanghai-initiativet sammen med blant andre Kina og Russland, som begge har store økonomiske interesser i Iran. Disse faktorene til sammen gjør at USA og Israel forbereder et generaloppgjør med perserne, og utnytter de jødefiendtlige uttalelsene til president Mahmoud Ahmadinejad for alt de er verdt.

USA-imperialistenes store problem heter Irak, der USA og Iran er gjensidig avhengig av hverandre for å holde den patriotiske irakiske motstanden fra livet. Denne uhellige alliansen er preget av konstant rivalisering , slik det kom til syne rundt den kaotiske regjeringssituasjonen og USAs press for å erstatte «statsminister» al-Jafaari med en mer moderat figur fra Dawa-partiet, som amerikanerne håper ikke er i lomma på Teheran i samme grad som al-Jafaari. Også i okkupasjonen av Afghanistan har ayatollah Khamenei vært en viktig medspiller for USA. Men Teheran fikk ingen takk. President Bush inkluderte i stedet Iran i «ondskapens akse».

Allierte og rivaler

Mens Storbritannia tidligere har reservert seg mot et anslag mot Iran, ser USA ut til denne gangen å ha fått Frankrike og Tyskland med på ferden, iallfall når det gjelder innføring av sanksjoner mot landet. Det gjelder imidlertid ikke vetomaktene Russland og Kina. Det energihungrige Kina har for lenge siden sett seg ut Iran som strategisk oljeleverandør. En diger oljeledning er under bygging, og Kina har noen av sine største utenlandsinvesteringer i nettopp Iran, blant annet en stor bilfabrikk.

Sett fra Washington er Kina den største og farligste rivalen under oppseiling. Kinas akilleshæl er energimangel for landets heftig ekspanderende økonomi. USA veit sjølsagt at kineserne har inngått langsiktige avtaler med Iran for å sikre landets livslinje. For å stagge Kina, vil USA demonstrere at de med makt kan kutte oljetilførselen til Kinas økonomi og krigsmaskin.

I Den nasjonale sikkerhetsstrategien- slik den ble presentert i New York Times den 20. september 2002, er budskapet entydig : «Tiden er inne til atter å bekrefte den amerikanske militærmaktas avgjørende rolle. Vi må utbygge og opprettholde vår forsvarsevne uten å kunne utfordres.»
En mulig «forebyggende krig» mot Iran har derfor større perspektiv enn å temme regimet i Teheran.

Mens Kina avfant seg med krigsprosjektet mot Irak, kan Beijing denne gangen ikke forholde seg passive. Ett av kinesernes mottrekk kan være å sjonglere med sine enorme valutabeholdninger og kursen på kinesiske yuan, for å ramme USA på vare- og valutamarkedet. En mektig fraksjon i Senatet kritiserer Bush-administrasjonen for ettergivenhet i forhold til Kina, som de stempler som en «valuta-manipulator». Proteksjonistene vil ilegge kinesiske varer en toll på innpå 30 prosent, noe som ville ramme den amerikansk-kinesiske handelen voldsomt. Men Bush-administrasjonen trår varsomt.  Kinas president Hu Jintao besøkte USA i april under stor ståhei, og la blant annet igjen gigantkontrakter på kjøp av minst 80 Boeing-maskiner etter seg.

USA har all interesse av å kutte navlestrengen Beijing-Teheran. Men hvordan gjøre det uten at USA sjøl får svi? Hva blir de politiske og økonomiske omkostningene? Dette er overveielser som herjer de stridende militaristiske og proteksjonistiske fløyene i det nordamerikanske monopolborgerskapet, hva enten de kaller seg Demokrater eller Republikanere.

Et sjansespill

Et storstilt bakkeangrep mot Iran er utelukket, ettersom USA allerede har overspent sine ressurser med 150.000 okkupasjonssoldater i Irak. De angivelige angrepsplanene som er avslørt av journalisten Seymour Hersh går ut på massive luftangrep mot utvalgte installasjoner, kanskje endog med taktiske atomvåpen, angrep som deler av Bush-administrasjonen fantaserer om at vil utløse et regimeskifte i landet. Men verken CIA eller andre etterretningsorganer er så dårlig orientert at de vil underbygge visjoner om at et amerikansk luftangrep vil utløse et folkeopprør mot ayatollah Khamenei og president Ahmadenijad. Det er det stikk motsatte som vil skje, folket vil fylke seg bak det forhatte presteregimet i den grad det framstår som forsvarer av landets rettmessige interesser som en suveren stat. Nobelprisvinneren og menneskerettsaktivisten Sherin Ebadi har i sterke ordelag advart mot at en krig vil styrke, ikke svekke, det sittende regimet.

Ryddesjau i CIA

Avgangen til CIA-sjefen Porter Goss og den pågående FBI-etterforskninga av toppledere i organisasjonen kan være et ledd i kampen om hvilke «sannheter» om et iransk krigsscenario som skal legges fram for offentligheten, og som Bush kan bruke som «begrunnelse» for en ny røverkrig. Det er alt annet enn beroligende når Bush har utpekt sin og Dick Cheneys gode venn, general Michael Hayden fra den militære etterretninga og National Security Agency, som ny leder av CIA. Det blir første gang på 25 år at det i prinsippet «sivile» CIA får en militær sjef.

Det hele er uansett et vanvittig sjansespill, som virkelig kan åpne «helvetes porter» i Midtøsten, slik flere arabiske land advarte i forkant av overfallet på Irak. Iran blir i seg sjøl en hard nøtt å knekke. I tillegg kommer situasjonen i Irak, der Iran har svært gode kort på hånden. Den skjøre borgfreden mellom okkupantene og de sjiadominerte og iranskvennlige partiene vil ta slutt i samme øyeblikk som USA sender sine B-52 og Tomahawk-raketter over Iran. De amerikanske soldatene i Irak vil gå fra et mildt helvete i dag til et glødende inferno i morgen.

Bløff eller alvor?

Vil Bush våge et nytt krigseventyr når flertallet av amerikanerne mener at Irak-krigen har vært en fiasko og når to av tre gir presidenten det glatte lag? Eller kan et angrep være et siste desperat trekk fra Bush-administrasjonen for å redde populariteten ved på ny å samle «patriotiske» amerikanerne bak Bush? Kan samme bløffen og de samme løgnene brukes to ganger rett etter hverandre, og lykkes begge ganger? Kanskje. For en svekka president og et land som er i «permanent krig» er det nyttig og nødvendig å holde krigspsykosen ved like, slik at det amerikanske folket også finner seg i at de demokratiske rettighetene dunster vekk og det føderale skattetrykket øker.

I første omgang er det sannsynlig at USA vil prøve å få med seg EU og Russland på sanksjoner gjennom FN. På NATO-møtet i Sofia i april gjorde Condoleezza Rice det tindrende klart at USA forlanger at Sikkerhetsrådet demonstrerer overfor Iran at det «ikke er omkostningsfritt» å motsette seg kravene fra det såkalte internasjonale samfunnet.

Trusselen om en amerikansk soloaksjon, sammen med en eller annen «koalisjon av villige», vil henge over vetomaktene i Sikkerhetsrådet. USA kan prøve seg med en pokerbløff for å tvinge Russland og Kina i kne, i forvissning om at begge har overfallet på Irak friskt i minne, et overfall som blei iverksatt på tvers av og uten ryggdekning i FNs sikkerhetsråd.

Brevet fra Ahmadinejad

Så langt er det ingenting som tyder på at Teheran har til hensikt å bite i gresset. I sitt brev til Bush spør president Ahmadinejad blant annet:

«Hvorfor er det slik at ethvert teknologisk og vitenskapelig framskritt som blir oppnådd i Midtøsten blir framstilt og utlagt som en trussel mot sionistregimet? Er ikke vitenskapelig forskning og utvikling en av nasjonenes grunnleggende rettigheter?

De er kjent med historie. Om vi ser bort fra middelalderen, når har vitenskapelige og tekniske framskritt ellers i historia blitt sett på som en forbrytelse? Kan muligheten for at vitenskapelige resultater kan brukes til militære formål være grunn nok til å motsette seg vitenskap og teknologi som sådan? Hvis det skulle være riktig, så måtte man motsette seg alle disipliner i vitenskapen, slike som fysikk, kjemi, matematikk, medisin og ingeniørkunst.»

USA har respondert med å latterliggjøre brevet. Det gjør pokerspillet desto farligere når retorikken tiltar og bordet til slutt fanger. Kanskje velger USA å la stedfortreder Israel – Midtøstens eneste atommakt, uten at 'det internasjonale samfunn' bryr seg – gjøre jobben, for ikke å sette forholdet til Kina helt over styr. Det okkuperte Irak, deler av Kurdistan og vest-Iran har over tid vært oversvømt av israelske agenter.

I alle fall er folkene i Iran og resten av Midtøsten utpekte målskiver. En mulig krig mot Iran må stanses i fødselen gjennom en massiv folkeopinion. Men i Norge er det foreløpig ganske tyst.

Norge synger med i koret

Den rødgrønne regjeringa er desperat opptatt av å bevise sin USA-lojalitet 24 timer i døgnet, spesielt etter at det blei kjent at Bush «ikke fant tid til» å gi Jens Stoltenberg audiens i Washington. Det blir hevdet fra de borgerlige opposisjonspartiene at dette skal være et signal om at Bush ikke er fornøyd med NATO-Norges utenrikspolitikk. En annen mulig tolkning er at Bush er til de grader fornøyd at han ikke ser behov for å møte Stoltenberg.

Regjeringa synger iallfall med i høyt toneleie i forhold til både Hviterussland og Iran. Gahr Støre er «bekymret» for at Iran ikke legger seg flat for IAEA og USA, men han ytrer ikke et ord i protest mot USAs aggressive krigstrusler imot en suveren stat. Norge har i forkant effektivt ivaretatt sin særlige nisjerolle som imperialistisk fredsagentur, ved å bruke Nobels fredspris til å sette fokus på Iran. Første gang var i 2003 da den iranske menneskerettighetsaktivisten Sherin Ebadi fikk prisen (en relativt lite kontroversiell tildeling utenfor Iran), dernest i 2005 ved tildeling av prisen til nettopp IAEA og Elbaradei, der det lå i kortene at Iran var den stygge ulven som nødvendiggjorde IAEAs innsats. Men når Sherin Ebadi i dag forsikrer om at både hun og det iranske folket «vil ofre oss til siste blodsdråpe ... om en eneste amerikansk soldat setter sin fot i vårt land», blir nobelprisvinnerens uttalelse møtt med rungende taushet i norske medier og i regjeringskvartalet.