tirsdag, 20 08 2019

Debatten om norsk tilknytning til euro'en og Den økonomiske og monetære union er viktig. Men uansett hva Norge måtte mene om dette, vil etableringen av ØMU få stadig mer innflytelse på norsk politikk gjennom EØS.

En nederlandsk gruppe som kaller seg Corporate Europe Observatory (CEO) har i en skriftserie som heter "Det korporative Europa" utgitt en rekke artikler om lobbyvirksomhet rettet mot Den europeiske union. En av artiklene deres handler om the European Roundtable of Industrialists (ERT) og deres planer for Europa. Denne gruppen av 45 av Europas industrigiganter med en kapitalverdi bak seg på 550 milliarder ECU er "tenkerne" bak både Det indre marked og Den økonomiske og monetære Union (ØMU). Selv om ERT var en realitet fra 70-tallet av, er det først under Jacques Delors ledelse av EU-kommisjonen at det ble fart i sakene. ERT drev og fikk drive et enormt propagandaarbeid for Det indre marked og ØMU. I 1987 dannet fem transnasjonale selskaper fra ERT Association for the Monetary Union of Europe. En organisasjon med eneste formål å påvirke regjeringene og EU til å virkeliggjøre ØMU. Keith Richardson, ERTs generalsekretær, har utttalt at "Vi befatter oss ikke med sektorspørsmål, vi befatter oss ikke med nasjonale spørsmål, vi snakker utelukkende om de overordnede spørsmålene". Og hvilke overordnede spørsmål er det  jo selvfølgelig utviklingen mot Europas Forente stater, med et stort hjemmemarked, slik at de store europeiske selskapene kan konkurrere mot de amerikanske og japanske storkonsernene. Gjøre EU til en sterk og realistisk rival til USA og Japan.

Når det gjelder utviklingen i EU og ØMU har Keith Richardson også uttalt:
"Folk spør noen ganger hva gjør vi når 1.januar 1999 kommer og ikke alle er parate? Men det tror jeg ikke blir noe problem for oss... Det som er viktig er at når presset er der, så gjør regjeringene alt det, de burde ha gjort under alle omstendigheter, selvfølgelig burde de hatt orden på finansene. Men det hadde de ikke. Det er presset som får regjeringene til å reagere. Det skaper sin egen dynamikk. Det har omlagt de offentlige finansene i Europa. Det ser man tydelig i Spania og Italia, man ser det enda tydeligere i Belgia og kan også se det i Frankrike og Tyskland."

Hvis noen skulle være i tvil: ØMU blir realisert. Det kommende toppmøtet 12. og 13 desember vil ytterligere stadfeste etappeplanen. Når ØMU blir etablert med den første gruppen av medlemsland vil det føre til ytterligere press for få til en felles politikk på stadig flere områder. En felles sentralbank, en felles valuta, og en felles valutapolitikk vil også legge rammene for en mer enhetlig budsjettpolitikk. Konsekvensen som også Amsterdamtraktaten indikerer, er en utvikling mot felles skatter og avgifter, mer prislikhet, felles lønnsforhold (EU-direktiv og ikke kollektive avtaler). De fleste av disse spørsmål som knyttes til de fire friheter; fri flyt av kapital, varer, tjenester og personer hører naturlig inn under Det indre marked som ligger i søyle 1 i Unionstraktaten. Bestemmelser i søyle 1 avgjøres ved flertallsvedtak. Dette samt Amsterdamstraktatens nye generelle regler for etablering av samarbeid mellom en gruppe medlemsland, fleksibilitet, gir bl.a. de landene som foreløpig står utenfor ØMU liten innflytelse. Det gjelder bl.a. Sverige og Danmark som Norge tidligere har satt sin lit til; at de ikke skulle være med på vedtak som var imot norske interesser. Nå kan det altså skje at de ikke har mulighet for å stoppe vedtak hvis de skulle ønske det.

Debatten om norsk tilknytning til euroen og Den økonomiske og monetære union er viktig. Men uansett hva Norge måtte mene om dette, vil etableringen av ØMU få stadig mer innflytelse på norsk politikk gjennom EØS. Norge er jo faktisk med i ØMUs første fase gjennom å være en del av Det indre marked gjennom EØS-avtalen. Uten at vi sier opp EØS-avtalen kan vi ikke beholde den nasjonale suvereniteten på viktige samfunnsområder. Og EØS-avtalen kan jo faktisk sies opp. Har vi glemt det?

Denne kommentaren er også trykt i avisa Klassekampen den 24. november 1997