Mange håpet at den sterke dreiningen mot bedriftsstyrt forskning under Solberg-regjeringene ville snu med regjeringen Støre. Men Ap/Sp-regjeringen tar enda større steg i retning av å svekke forskningen.
Da Forskingsrådet ikke straks fulgte forskningsminister Ola Borten Moes ambisjoner om kutt i forskningen, kastet han like godt hele styret. Ironisk nok valgte olje-Ola Cicero-direktør Kristin Halvorsen til ny styreleder for Forskningsrådet.
Fra grunnbevilgning ….
For noen tiår siden ble en betydelig del av forskningsmidlene bevilget som grunnbevilgning til forskningsinstitusjonene som så prioriterte bruken av midlene. Dette ga forutsigbarhet for inntektene for flere år og mulighet til fri forskning. Kombinasjonen av faste ansettelser og spesialisering innen et begrenset fagområde kjennetegnet denne perioden.
I 1993 ble de fem daværende forskningsrådene slått sammen til Norges Forskningsråd og dette startet en storstilt samling av hele forsknings-Norge. I 2021 var den totale rammen for Forskningsrådet 11 mrd. kroner (til sammenligning var politibudsjettet på 22 mrd., forsvarsbudsjettet 66,3 mrd. og utdanningsbudsjettet 213 mrd.).
I tillegg til de offentlig eide institusjonene fantes også flere bransjeinstitutter, gjerne organisert som stiftelser med et styre fra en bransjeforening. Bedriftene i bransjen var pålagt en forskningsavgift som gikk til instituttet i sin bransje. Gjennom styret for instituttet kunne bedriftene påvirke bruken av pengene til bransjens beste.
Modellen hadde mange gode sider, men særlig var avgiftene upopulære blant bedriftene. De brukte som brekkstang at finansieringsmodellen var ulik i de ulike bransjene. Midt oppe i bølgen av privatisering på slutten av 90-tallet og starten av 2000-tallet, ble de private instituttene lagt ned eller overtatt av staten og mange ble slått sammen til større institutter som offentlig eide aksjeselskaper.
De fleste instituttene hadde fra tidligere fått noe av sin finansiering gjennom forskningsfond og noen prosjekter fra Forskningsrådet i tillegg til avgiftsfinansieringen som lå i bånn. Nå ble avgiftene erstattet med grunnbevilgninger fra Forskningsrådet.
I løpet av omstillingen ble det færre institutter og også langt færre ansatte igjen, men kuttene var forholdsvis færre i forskerstaben enn blant annet personell. Omleggingen førte til en forskyvning av fokus fra utvikling til forskning som blant annet kommer til syne ved et kraftig hopp i den vitenskapelige publiseringen fra 2000 til 2010. For noen institutter en mangedobling.
…. til prosjektbevilgning
For å fremme konkurranse er en stadig større del av forskningsfinansieringen blitt endret fra grunnbevilgning til prosjektbevilgning. Prosjektene har varighet fra 6 måneder og til 3 år, men unntak for noen større satsninger som kan vare opptil 10 år. Prosjektmodellene har hyppig skiftet navn og innhold og det vanskeliggjør direkte sammenligninger, men de kan grovt deles inn i forskerstyrte prosjekter og bedriftsstyrte prosjekter (ofte kalt innovasjonsprosjekter).
Prosjektbevilgninger betyr prosjekt-ansettelser. Den som vil være forsker i universitetssektoren må regne med å vente lenge på fast ansettelse og hele tiden konkurrere. Blant masterstudenter med særlig talent for forskning og gode nok karakterer (A eller B) rekrutteres doktorgradsstudentene. Dette er en midlertidig ansettelse, normalt på 3 år. Deretter er det mulig å få en postdoc-stilling på to, tre eller fire år. Forskerne designer ofte disse stillingene selv ved at de skriver prosjektsøknader til Forskningsrådet. Blir søknaden innvilget har de skapt sin egen jobb, men som regel må det skrives mange søknader før en får tilslag. Hver søknad kan kreve 1 til 2 månedsverk. Noen har også flere postdoc-perioder etter hverandre før de blir fast ansatt – eller gir opp og forlater akademia.
Det er symptomatisk at det er svært få norske søkere til disse stillingene. Kombinasjonen av stor usikkerhet om framtidig jobb, hard konkurranse og dårlig lønn sammenlignet med hva folk med høyere universitetsgrad kan få i næringslivet. Blant 50 til 100 søkere på en slik stilling er det typisk en til to norske statsborgere. Utenlandske statsborgere kan være minst like gode akademikere som norske, men det er et problem at svært mange forsvinner fra landet etter doktorgrads- eller postdoc-perioden; enten av eget ønske eller de blir utvist av UDI når de ikke lengre har en arbeidsgiver.
… og til bedriftsstyrt «forskning»
Ved omlegging fra grunnbevilgning til prosjektbevilgning ble de forskerstyrte prosjektene godt mottatt blant forskerne da det ga mer faglig egenstyring. I løpet av de siste om lag 15 årene har forskningsmidlene stadig blitt dreid fra hovedsakelig forskerstyrte prosjekter til en overvekt av bedriftsstyrte prosjekter. Den uttalte målsettingen har vært å styrke innovasjon og næringslivets finansiering av forskningen. I praksis har bedriftene i løpet av tre tiår gått fra å bidra med penger til forskning gjennom pålagte avgifter og til i dag å motta forskningspenger fra staten.
Bedriftene har gått fra å bidra med penger til forskning til i dag å motta forskningspenger fra staten
For bedriftsstyrte prosjekter dekker Forskningsrådet formelt sett bare en del av prosjektkostnadene. Støttegraden ligger normalt rundt 50 prosent, men av og til lavere. Under covid-restriksjonene fikk de lov av EU (jf. statsstøtteregelverket) å øke andelen til 70 %.
Normalt skal altså bedriftene bidra med rundt halvparten av prosjektkostnadene. Det gjør de gjennom såkalt egeninnsats. Denne egeninnsatsen ytes i hovedsak gjennom arbeidstimer. Dette er et tillitsbasert system, da Forskningsrådet ikke har noen mulighet for å vite om arbeidstiden som rapporteres faktisk har gått til forskningsaktiviteter eller til arbeidsoppgaver de ansatte uansett ville utført. Det er krav om at bedriftene må samarbeide med forskningsinstitusjoner anerkjent av Forskningsrådet. Bedriftene får likevel utbetalt hele støttebeløpet og skal så bruke av disse pengene til å betale Universitetet eller instituttet de samarbeider med.
Før regjeringen Solberg I fikk instituttene og universitetene sin utbetaling direkte fra Forskningsrådet. I praksis er altså næringslivet i dag mottakere av offentlige forskningsmidler i stedet for å yte til forskningen. Stort sett betaler bedriftene ut de kontraktsfestede midlene til institusjonene, men det finnes konkurser og andre unntak. Det gir seg selv at det ikke blir noen uavhengig forskning når bedriftene sitter på pengene. Faktisk blir det stort sett ingen forskning eller vitenskapelig publisering fra bedriftsstyrte prosjekter. Det blir mest produktutvikling eller produkttilpasninger, eventuelt diverse problemløsning og markedsundersøkelser.
Av Forskningsrådets 11 milliarder går 8,1 mrd. til bedriftsstyrte prosjekter kalt innovasjonsprosjekter, forprosjekter, verifiseringsprosjekter, demonstrasjonsprosjekter o.a.
Verre uføre med Støre og Borten Moe
Den sterke dreiningen mot bedriftsstyrt forsking under Solbergregjeringene håpet mange ville snu med regjeringen Støre, men tvert imot tar denne regjeringen enda større steg i retning av å svekke forskningen.
Utlysninger kuttes og mange som er tildelt støtte for 2022 må regne med ett års utsettelse til 2023 eller lengre. Dette skaper selvsagt uforutsigbarhet for forskningsinstitusjonene.
Samtidig reduseres grunnbevilgningene med 20 %. I FoU-sektoren er utgiftene nesten utelukkende lønnskostnader og det betyr at de må kvitte seg med ansatte og i hvert fall ikke inngå faste ansettelser. Universitetsrektor Svein Stølen sa til Khrono 6. juni at dette vil få store konsekvenser og ramset opp:
– Færre tilsetninger, større usikkerhet for midlertidige, redusert overhead og dermed vanskeligere å drifte infrastruktur. Det blir svekkelse av våre beste forskergrupper.
Stølen overdriver ikke. Utsettelsene for 2022 og 20 prosent reduksjon framover kan bety at hver femte forsker blir borte. De med høyest kompetanse er de første som får jobb utenfor FoU-sektoren. Et av Støre-regjeringens tiltak er å kutte forsterkningsmidlene til EU-prosjekter. Dette tiltaket har et SP-stempel, men er i beste fall dårlig gjennomtenkt. Til tider har bare en femdel av forskningsmidlene Norge pøser inn i EU gått tilbake til norske aktører.
EU-finansieringen er tilpasset lavkostland i Sør- og Øst-Europa
Årsaken er at EU-finansieringen er tilpasset lavkostland i Sør- og Øst-Europa. Norske institutt vil gå konkurs om de forsøker å overleve med EU sine timesatser. For å bøte på dette er det tildelt midler til norske institusjoner både til å skrive søknader om forskningsprosjekt finansiert av EU og forsterkningsmidler der Forskningsrådet har bidratt. I EU-programmet Horizon 2020 har insentivordningene (STIM-EU/RES-EU) gjort det mulig for norske institusjoner å delta i konkurransen med utenlandske institusjoner. Om RES-EU kuttes vil ikke pengene slutte å strømme fra Norge til EU. Det er nedfelt i avtaler som ikke kan reforhandles på lenge og Norges innbetaling til det nye Horisont Europa er på drøyt 25 milliarder kroner. Pengestrømmen tilbake til Norge vil snart være nede under 20 % igjen.
Kunnskapsnasjon uten ekspertise
Ap har lenge mast om at Norge skal være en kunnskapsnasjon. Det er også en stor andel som tar høyskole- og universitetsutdannelse i Norge. Dessverre er utdanningstallene blitt blåst opp av at tidligere fagskole- og kortere høyskoleutdanning er blitt flyttet til universitetssystemet. Realiteten er av universitetene har lagt til en mengde skoleundervisning i tillegg til tradisjonelle forelesninger. Professorene har samtidig fått stadig mindre tid til forskning og bruker mer tid på undervisning.
Henger ikke de universitetsansatte med i forskningen, sier det seg selv at undervisningen snart blir utdatert og det i realiteten ikke blir gitt universitetsutdanning lengre. Dessverre er nok dette langt fra åpenbart for forskningsministeren, og han valgte heller ikke å ansette noen med forskerkompetanse som styreleder for Forskningsrådet. Det ser mørkt ut for kunnskapsnasjonen.
Dette er en artikkel fra tidsskriftet Revolusjon, høsten 2022.