Munnbind inngår i effektlageret til Rødt. Eller er det en munnkurv?
Partiledelsen i Rødt har igangsatt en prosess for å finne ut hva medlemmene skal ha lov til å mene.
«Full splid i Rødt» meldte Klassekampen 13. april. Spliden har oppstått etter en regissert kampanje fra Morgenbladet, VG, Dagbladet og andre medier som «avslører» at flere sentrale Rødt-politikere eier aksjer i Mot Dag AS, morselskapet til nettavisa steigan.no
Bakgrunnen for fy-ropene er at faktisk.no – sannhetsministeriet finansiert av de største mediehusene og facebook – beskylder Steigan for å løpe russernes ærend. Dette fordi han hyppig siterer russiske og pro-russiske kilder, noen av dem åpenbare propagandakanaler. Men det er ikke her hunden ligger begravd.
Målet er ikke Steigans blogg, men partiet Rødt – og indirekte alle som finner på å bryte NATO-konsensusen i norsk utenrikspolitikk. Rødt har lenge hatt vind i seilene og er blitt et irritasjonsmoment for makthaverne. Styreleder i Mot Dag er Per-Gunnar Skotåm, landsstyremedlem i Rødt og gruppeleder for partiet i Nordland fylkesting. Han har etter kraftig press fra Rødt-ledelsen og mediekobbelet nå trukket seg fra landsstyret og partiets internasjonale utvalg. Det gjør han «for å verne partiet» i den kampanja som er satt i gang mot ham og Steigan, ifølge Klassekampen 19. april. Skotåm er fra Fauske og driver virksomhet i Sulitjelma, to av områdene i landet der Rødt har størst velgeroppslutning.
Blankpussing av NATO
Som hærtatt land har Ukraina og ukrainerne sympati fra hele opinionen, venstresida inkludert. Sympati for Ukraina er imidlertid ikke det samme som å støtte de vestlige militær- og handelsblokkene som «hjelper» Ukraina utelukkende i den hensikt å svekke sin rival Russland.
Frykten og usikkerheten som Russlands angrepskrig mot Ukraina har forårsaket, er en anledning for kapitalens partier og statsmakta til å skjønnmale USA, NATO og EU – og til å tvinge vrangvillige partier som SV og Rødt til å gå i takt. SV har, sin vane tro, vært raske til å bøye kne og støtter aktivt massive våpenleveranser til Ukraina. Deler av partiet ønsker også en ny EU-debatt.
Rødt er en hardere nøtt å knekke. Men også her er det bløtt under skallet. Partiledelsen har nå igangsatt «en prosess» for å finne ut hva medlemmene skal ha lov til å mene.
Partileder Bjørnar Moxnes’ forsikret allerede i mars om at partiets NATO-motstand ikke har praktisk betydning siden «det er ikke aktuelt med noen utmeldelse av NATO i morgen. Vi må tvert imot gjenoppbygge landets forsvarsevne først». Rødt er også på gli når det gjelder leveranser av militært materiell, inntil videre bare «passivt» utstyr.
«Rødt er motstander av NATO-medlemskapet, men det er ikke Rødts politikk å melde Norge ut av NATO i morgen og legge landet forsvarsløst for den første og beste stormakt som vil ta kontroll over ressursene våre med makt.» Fra Rødts nettside om krigen mot Ukraina.
Sånne innrømmelser gir NATO-falanksen blod på tann. Den lar ikke sjansen gå fra seg til å kue Rødt ytterligere. Enten ved å avkreve partiet lojalitetserklæringer til NATO-politikken, eller i det minste ved å forårsake intern splittelse og avskalling blant de mange sosialdemokratisk innstilte velgerne Rødt har appellert til.
Kildekritikken som blei vekk
Det er både legitimt og nødvendig å bruke kilder fra begge sider i en konflikt hvis en skal omtale og analysere den på noenlunde fornuftig vis. Alt annet er rein propaganda. Faktisk.no burde bekymre seg over at mediene som eier dem nesten utelukkende baserer seg på ukrainske og vestlige kilder. Lojale nyhetsredaktører pakker inn budskapet i et slør av «objektiv journalistikk», der de benytter formuleringer av typen «russiske styrker skal ha utført» den og den ugjerningen. Til nød slenger de på et «ifølge pålitelige kilder».
Kritikken mot Steigan rammer kort sagt de fleste norske redaktører i samme grad, bare at kildene er fra motsatt side i krigen.
Etter krigsutbruddet formidler norske medier nær sagt alt av videoer og meldinger fra offisielle ukrainske medier, godt hjulpet fra av 150 vestlige PR-byråer som har stilt sine ressurser til rådighet. Ukrainsk stratcom har vist seg særdeles effektiv, der høydepunktene er at president Volodymyr Zelenskij har fått holde videoforedrag for nasjonalforsamlingene i Europa og andre deler av verden. Et slikt privilegium har ingen andre statssjefer i land utsatt for fremmed okkupasjon blitt til del. Stratcom er strategisk kommunikasjon der informasjonsstyring, mediemanipulasjon og psykologisk krigføring står sentralt.
Et interessant poeng er at den som initierte «avsløringene» til faktisk.no er FFI-rådgiver Eskil Grendahl Sivertsen, ekspert i nettopp psykologisk krigføring (PSYOPS) og stratcom-rådgiver for ikke mindre enn fem norske forsvarsministre.
Vi er blant dem som tidlig har advart mot denne ensrettinga som gjør veien til åpen sensur kort. I Tyskland har det gått så langt at man kan straffeforfølges for synspunkter som kan oppfattes som støtte til Russlands invasjon. «Den russiske angrepskrigen mot Ukraina er et lovbrudd. Alle som offentlig støtter denne aggresjonskrigen, kan bli gjenstand for rettsforfølgelse.»
Denne advarselen er kunngjort av landets innenriksdepartement og tyske ambassader verden over, uten at det har avfødt interesse blant norske medier. Det er formodentlig opp til tyske domstoler å avgjøre hva som kan karakteriseres som «støtte» til Russland. Er for eksempel det å påpeke at det finnes naziavdelinger i den ukrainske hæren en indirekte støtte til Russland?
En populistisk motstemme
steigan.no har vært en motstemme til ensrettinga i krigsmediene. I utenrikspolitiske og økonomiske spørsmål har Pål Steigan ofte videreformidla sammendrag av oversatte artikler fra solide medier i andre verdensdeler, mange av dem gode og grundige.
«Sjefredaktøren», som Steigan gjerne kaller seg, sørger for å lenke til kildene, men han er ofte sjuskete når det gjelder å informere leserne om hva slags kilder det dreier seg om, og om det dreier seg om meningsytringer eller undersøkende journalistikk.
Steigan er med god grunn kritisk til finanskapitalen og den globale legemiddelindustrien. Han har levert flere grundige analyser som viser personalunioner og maktstrukturer som følger av internasjonal monopolisering og maktkonsentrasjon. Gjennom en tilsynelatende «marxistisk» tilnærming har han samtidig forvrengt denne kritikken til å bli populistisk «antiglobalisme», der monopolborgerskapets klassediktatur omskrives til å handle om en mer eller mindre konspirativ «global elite». Dermed forsvinner også arbeiderklassen og klassekampen fra synsfeltet. Steigans nesten maniske trang til å formidle generell vaksineskepsis og til å bagatellisere pandemien som et påfunn fra den samme «eliten», gjør ikke saken bedre.
På toppen av det hele kommer en dårlig skjult legitimering av rasisme og muslimfobi. Dette har Steigan møtt skarp kritikk for allerede for flere år tilbake. Etter dette, har han sluppet til færre rasister og jødehatere. Men de er ikke borte. Og store deler av følgerskaren som Steigan liker å skryte av at nettavisa hans har, finner man igjen på ultrareaksjonære nettsteder. Document, Resett og Steigan framstår som en slags uhellig treenighet.
Like fullt finner også Steigan viktige korn av sannhet som nettavisa hans formidler. Rop om sensur og stigmatisering av alle som leser steigan.no er ikke annet enn bevis på at NATO er i ferd med å senke takhøyden for ytringsfriheten i Norge. Og også i Rødt.