Den politiske hukommelsen er kort. Nå raser en ny NATO-debatt i SV, et parti som siden 1961 (da som Sosialistisk Folkeparti) har hatt NATO-mostand som sitt egentlige eksistensgrunnlag. Denne artikkelen er fra mars 2022.
Oslo SV åpner for å endre partiets standpunkt. Bakgrunnen for partiets NATO-flørt er sjølsagt Russlands krig mot Ukraina og en «ny sikkerhetspolitisk situasjon». Men det eneste nye med NATO siden 1961 er at alliansen har vært involvert i flere kriger, den er blitt mye større og den er mer uttalt aggresiv enn noen gang tidligere.
I motsetning til SV har Rødt holdt seg på beina i stormkastene fra USA-vennene og NATO-tilbederne. Men presset vil tilta, også mot Rødt.
Vi har bare sett starten på det politiske etterskjelvet fra Ukraina-krigen. Det kan bli stygt, om enn ikke like stygt som sjølve krigen. Den allmenne fordømmelsen av Putins urettvise krig har gjort den folkelige opinionen til lett offer for hele arsenalet av vestlig propaganda og dobbeltmoral.
Sist Norge offisielt leverte våpen til bruk i pågående kamper, var til diktatoren Batista på Cuba i 1958. Våpnene falt imidlertid i hendene på den nye revolusjonære regjeringa til Fidel Castro. Da fikk Ap-regjeringa til Gerhardsen bråhast med å innføre en lov mot slik eksport. Våpenforsyninger til land i krig (utenom NATO) har dermed vært offisielt forbudt i mer enn 60 år. Nå er slik eksport plutselig helt uproblematisk, sjøl om våpna kan havne i hendene på militære enheter i Ukraina som kjemper under banneret til Høyre sektor og Azov-bataljonen.
Med ett er det i skjønneste orden at femåringer hjelper til med å lage molotov-cocktails og at NRK presenterer oppskriften i TV-ruta, eller at fremmedkrigere verver seg til strid for en annen stat. Og at russiske barn bannlyses fra Norway Cup mens russiske musikere eller forskere får beskjed om at de er uønsket uansett hva de måtte mene om krigen som pågår.
Munnkurv og bokbål neste
Nordlendinger og især finnmarkinger har heldigvis en mer jordnær innstilling enn kommentariatet og politikerne sørpå. I nord vet folk å verdsette det langvarige kulturelle og sportslige folk-til-folk-samarbeidet på begge sider av Pasvik-elva. I Kirkenes er mange gatenavn skilta på både russisk og norsk av hensyn til de mange russerne på handletur og helgevisitt. Ingen føler seg okkupert av den grunn.
De som bor ved grensa til Russland deler ikke russerfrykten i sør. Det de er redde for er at USA og NATO har fylt Finnmark med opplagte bombemål ved en konflikt, som Vardøradaren. Kanskje husker de at NATO på 1970-tallet planla å utplassere kjernefysiske miner fra Alta til Vestfjorden. Ved en detonasjon skulle de endevende det nordnorske landskapet og gjøre terrenget uframkommelig for sovjetiske panserdivisjoner. At det samme landskapet ville bli ubeboelig for menneskene i Finnmark og Troms i overskuelig framtid, var av mindre betydning. Planene sier alt om USA og NATO som våre «beskyttere». Det er ingen som vet om disse planene er skrinlagt.
Det ville neppe falle Universitet i Nord-Norge inn å avlyse forelesninger om Dostojevskij eller Tolstoj, slik universiteter i Italia har gjort. For universitetet i Milano spilte det liten rolle at Dostojevskij ble arrestert fordi han kritiserte den brutale tsarismen. Symfoniorkestre i nord vil heller ikke slutte å spille Tsjaikovskij eller sparke russiske dirigenter, slik filharmonien i München og andre europeiske byer har gjort. Får vi da håpe. I disse dager snur stemninga fort.
Lenger sør i Norge skal vi ikke se bort fra at de ultrareaksjonære snart tenner bokbål for å la flammene sluke russiske verker, spesielt bøker og musikk fra det 20. århundre. Slik kan «demokratiets voktere» gjenopplive tradisjonen fra 1930-tallets Tyskland der verker av jødiske eller marxistiske forfattere og annen «utysk» kultur blei forvandla til aske. I vår tid vil det nok hete «anti-vestlig» kultur, skjønt mange av de verdenskjente russiske klassikerne i høyeste grad var inspirert av vestlige land som Frankrike. Bolsjevikene var som kjent særdeles inspirert av tyskerne Marx og Engels.
NATO er en trussel, ikke et vern
Tilbake til våre hjemlige venstrereformister. SV og Rødt har gjort det sensasjonelt bra på meningsmålingene etter regjeringsskiftet. Sammen har de blitt nesten like store som Arbeiderpartiet, takket være løftebruddene og handlingslammelsen til Støre-regjeringa.
Den tida kan være forbi. Høyreoffensiven forlanger «selvransakelse» fra partier som ikke varmt omfavner NATO og EU som garantister for «våre verdier».
SV ser ut til å gå på limpinnen. Hva Rødt gjør når trykket øker, gjenstår å se.
Det falske narrativet er at NATO gir vern mot russiske planer om okkupasjon. Den logikken tilsier at ikke-medlemmer som Finland og Sverige skulle vært invadert for lenge siden. Saken er at eksistensen av mer eller mindre nøytrale bufferstater har bidratt til å dempe spenninga mellom øst og vest helt siden forrige verdenskrig tok slutt. Det er ikke fraværet av ukrainsk NATO-medlemskap som har utløst russisk aggresjon, men NATOs ønsker om å utvide alliansen enda lenger østover og utplassere mellomdistanseraketter på ukrainsk jord. Ikke noe av dette rettferdiggjør det militære overfallet på Ukraina. Like fullt er det en politisk realitet.
Russland praktiserer NATOs brutale oppskrift fra Jugoslavia, Irak og Libya.
Kravet om politisk ensretting og kollektiv tilbedelse av NATO er like absurd som det er virkningsfullt. Realiteten er at et aggressivt Russland praktiserer NATOs brutale oppskrift fra Jugoslavia, Irak og Libya. De har bomba TV-stasjonen i Kyiv/Kiev som reprise på NATOs smadring av TV-huset i Beograd. Putin følger NATO-manuset fra Jugoslavia, Irak og Libya i sin offensiv i Ukraina. Det gir ikke Kreml noe mindre ansvar for en forbrytersk angrepskrig. Men skal det faktum at Russland gjør akkurat som NATO være begrunnelsen for at NATO-motstand er «avleggs»? Det henger ikke på greip.
Ekspansjon gir konfrontasjon
Den multipolare verden av i dag har likhetstrekk med situasjonen før første verdenskrig. Stormaktene omgrupperte seg da i nye blokker og allianser, ei omgruppering som provoserte fram ultimate krav som måtte føre til full konfrontasjon. Etter Balkankrigene prøvde Østerrike-Ungarn flere ganger å stille ultimatum til Serbia som rykket fram sine posisjoner, og vurderte å gå til forkjøpskrig. Skuddene i Sarajevo ble påskuddet det svekka Habsburgmonarkiet trengte for å gå til krig. En krig som straks involverte Østerrike-Ungarns forbundsfelle Tyskland, og som Tyskland raskt overtok styringa av.
Et imperialistisk Russland føler seg enda mer på defensiven enn det vaklende dobbeltmonarkiet i Østerrike gjorde. Morgenbladet (04.03.2022) gjengir den renommerte historikeren Odd-Arne Westad, som sier: – Putin er antikommunist. I krigstalen ga han for eksempel Lenin skylden for det meste som hadde gått galt. Når han snakker om oppløsningen av Sovjetunionen som en tragedie, er det sin egen definisjon av det russiske imperiet han har i tankene, et imperium han mener kommunistene saboterte innenfra.
Putins hat mot Lenins og Stalins «sabotasje» av det gamle russiske imperiet skyldes at det nye Sovjetsamveldet, som i år ville ha fylt hundre år, ga de mange nasjonene og nasjonalitetene friheten de hadde tørsta etter under tsarveldet. En av de mange sjølstendige republikkene som frivillig slutta seg til Sambandet av sosialistiske sovjetrepublikker, var sovjetrepublikken Ukraina. Den russiske storebroren var ikke lenger et «herrefolk». Alt dette endra seg med revisjonistenes maktovertakelse og russifiseringspolitikken som pågikk fram til Sovjetunionens oppløsning i 1991. Det er en lang og sørgelig historie.
Hets og tankekontroll i vente
NATO- og EU-propagandaen tiltar nå enormt i styrke. Ytringsfriheten til NATO-motstandere er allerede innskrenka. Hetsen vil tilta mot den og de som ikke tilslutter seg den amerikanske doktrinen om «verdensdominans over hele spekteret» (Full Spectrum Dominance).
NATO og USA kjemper like lite som Russland for «våre verdier». Herskerklassen i alle land kjemper for sine egne, imperialistiske interesser med arbeiderklassen og folkene som offerbrikker.
Desto viktigere er det å styrke motstanden mot medlemskap i aggressive imperialistiske allianser. Tida er ikke inne for å styrke og utvide NATO, men for å komme ut av NATOs krigsḱlør. Tida er inne for å avskaffe de militære og økonomiske blokkene og dermed gi freden en sjanse. Folkene ønsker fred, det er bare de imperialistiske herskerklassene som har interesse av krig for nyoppdeling av verden, vel vitende om risikoen for at det kan bli en kjernefysisk utslettelseskrig.
Vår motstand mot russisk, amerikansk og all annen imperialisme og aggresjon går hånd i hånd med folkeforbrødring og klassesolidaritet over grensene. Arbeidsfolk over hele verden vil ikke ha mer hat og krig. Vi krever fred!