mandag 6 desember 2021

Det nye firkløveret: Jonas Gahr Støre (Ap), Trygve Slagsvold Vedum (Sp), Audun Lysbakken (SV), Bjørnar Moxnes (R)Sosialdemokratisk firkløver: Jonas Gahr Støre (Ap), Trygve Slagsvold Vedum (Sp), Audun Lysbakken (SV), Bjørnar Moxnes (R).

Folket har fått nok: Erna er fjerna! Fire varianter av sosialdemokratiet skal nå lappe på Forskjells-Norge. Men EØS-avtalen kan spolere idyllen.

Senterpartiet, Rødt og SV var valgets vinnere. Arbeiderpartiet hadde en liten tilbakegang fra forrige valg og mister ett mandat. Rødt får åttedoblet stortingsgruppa si, mens SV øker litt til 13 mandater. Klimavalget som var spådd, ble ikke mer enn en solgangsbris. Noe overraskende havna MDG under sperregrensa og får bare tre mandater. Det er det ingen grunn til å gråte over.

Gledelig er det også at Frp gjorde et dårlig valg og at rasister av typen Jon Helgheim er ute av Stortinget. Tristere er det at det reaksjonære Venstre kom over sperregrensa. Det gjorde heldigvis ikke KrF.

Valgresultatet er uttrykk for at folket er møkk lei velferdskutt

Valgresultatet er uttrykk for at folket er møkk lei velferdskutt og privatisering etter åtte år med de mest arbeiderfiendtlige regjeringene siden krigen. Oppslutninga om Senterpartiet, SV og Rødt er også en protest mot den ekstreme EU-tilpasninga og EØS-avtalen. Det er sterke signaler som ikke lar seg overse.

Hver på sitt vis har Sp, SV og Rødt ikledd seg sosialdemokratiets gamle klær, noe som har tvunget Arbeiderpartiet til å finne noen av de gamle klesplaggene sine fram fra skapet. Men på minst to områder er Ap urokkelige: EØS-avtalen skal ligge til grunn for ei ny regering. Enda mer hellig er naturligvis NATO-medlemskapet.

Størst suksess med å stå fram som det nygamle sosialdemokratiet har Rødt hatt. Partiet har henta mange velgere fra Arbeiderpartiet og blant de partiløse unge. Partiets frontfigurer som Bjørnar Moxnes og Mimir Kritsjánsson har brukt stor energi på å slå tilbake anklager om at partiet «egentlig» er kommunistisk og revolusjonært. De rike blir beroliget med at de også skal få nyte av velferdsgodene sjøl om de må betale litt mer skatt. Det er formodentlig på den måten «fellesskap fungerer».

Bjørnar Moxnes flørta åpenlyst med høyresosialdemokratiet i sin seierstale på valgvaken til Rødt. Her sa han, til ellevill applaus: – Støre og Vedum: Vi er klare for samarbeid. Rødt vil ha avtale, vi vil forandre Norge. Kom til oss, så skal vi lage vei i vellinga.

Om det i det hele tatt blir noen velling å lage vei i for Rødt, avhenger av regjeringskonstellasjonen. Partiets ønskedrøm var å komme på vippen som støtteparti. Hvis Ap, Sp og SV finner sammen, er de ikke avhengige av Rødt. I mellomtida presser Sp på for ei mindretallsregjering uten SV, men det er trolig mest et spill for posisjonering.

Rødt kan likevel gjøre hverdagen ubehagelig for SV især, og bli en plagsom klegg når det gjelder NATO og EØS. Sånn sett kan Rødt spille en progressiv rolle for å tvinge disse spørsmåla fram i offentligheten fra Stortingets talerstol. 

Men om partiet lar seg binde opp i en samarbeidsavtale, slik som søsterpartiet Enhedslisten i Danmark, lover det dårlig. Det kan fort bli en byttehandel hvor Rødt får «gjennomslag» i kampen mot velferdsprofitører mot å tone ned kampen mot EØS og NATO.

I tida fram mot regjeringsskiftet blir det forhandlinger på kryss og tvers. Som kommende statsminister sier Ap-leder Jonas Gahr Støre at han er villig til å snakke med alle de «rødgrønne». Også med Rødt.

De umiddelbare minstekrava til ei ny regjering er stopp for privatisering og velferdskutt, stopp for bemanningsbyråene og et nei til innføring av EUs fjerde jernbanepakke og den neste energipakka fra EU (den fjerde).

Sånt utfordrer EØS-avtalen. I de kommende ukene blir det forhandlinger og tautrekking. Snart vil det vise seg om de nygamle sosialdemokratene har like mye tæl som sine forbilder Gerhardsen og Tranmæl.