Det foreløpig mest bisarre utslaget av debatten om å ta et oppgjør med de brune kreftene i kjølvannet av 22. juli, er relansering og rettferdiggjøring av etterkrigstidas antikommunisme.
I realiteten er dette et bakholdsangrep på alle antifascister.
Oppgjøret med fascistisk ideologi og de organiserte kreftene som sprer den uteblir fremdeles, ti år etter terrordrapene 22. juli 2011. I stedet forsøker mektige krefter nå å vende oppmerksomheten en annen vei. De vil ha et «oppgjør» på vrangen, med Ap-ledelsens kommunistjakt som forbilde.
Sosialdemokratiet, representert ved AUF, Arbeiderpartiet og ledelsen i de største LO-forbundene, har krevd et skikkelig oppgjør med «tankegodset» som lå bak 22. juli-massakrene. Det er bra, for et slikt oppgjør med fascismen og nazismen som ideologi og bevegelse er aldri tatt i de ti åra som har gått.
Forherliger klappjakt på venstrekreftene
Men framtredende rikssynsere med tette bånd til Arbeiderpartiet prøver nå å dreie debatten vekk fra å være et oppgjør med fascistisk og rasistisk ideologi og organisering til noe helt annet. VG-kommentator Hanne Skartveit og sjefredaktør Eirik Hoff Lysholm i Dagsavisen er spesielt ivrige i så måte. Av alle ting henter de fram Arbeiderpartiets antikommunistiske historie som et skoleeksempel på hvordan Høyre og Frp bør «rydde i egne rekker». Den forvridde logikken skal visst være noe sånt som at Arbeiderpartiet tok ansvar ved å ta rotta på kommunistene, nå må høyresida feie vekk «sine» uønska elementer.
Lysholm henter fram den berykta Kråkerøytalen til Einar Gerhardsen, som han siterer utførlig fra (Dagsavisen 29. juli 2021) med direkte oppfordring til Erna Solberg om å «låne» den. Kommentarartikkelen bærer følgende overskrift: Gjenta etter Einar, Erna: «Det som kan true det norske folkets frihet og demokrati – det er den fare som…»
Fortsettelsen på dette sitatet, som altså ikke står i overskriften, er «… det er den fare som det norske kommunistpartiet til enhver tid representerer.»
Det var denne talen i 1948 som ga startsignalet for den store klappjakta på kommunister, sosialister, NATO-motstandere på Aps egen venstrefløy og (seinere) EEC-motstandere i Norge, en klappjakt som foregikk fram til 1990-tallet. Hva den førte til av masseovervåking, angiveri, svartelisting og personlige tragedier ble delvis avdekket i 1996 av Lund-kommisjonen.
Avsporer et nødvendig oppgjør med fascismen som demokratiets og den progressive menneskehetens verste fiende
Arbeiderpartiledelsens kommunistjakt mener altså Lysholm og Skartveit er et eksempel til etterfølgelse, og bygger slik opp under den falske «kommunazisme»-teorien til Haakon Lie og hans kumpaner i inn- og utland. Kommunistene, den politiske krafta som helt siden 1930-tallet har stått i frontlinja i kampen mot fascismen og nazismen – ofte arm i arm med sosialdemokrater – blir på dette viset forsøkt sidestilt med fascister og rasister.
Sammenlikninga er grov og uhyrlig, ikke minst når vi vet hvem som til alle tider har stått forrest i kampen mot fascismen og ofra mer enn noen andre i den kampen.
Lissepasning til de brune kreftene
Denne invitten til Høyre og Frp er alt annet enn et frontalangrep på fascisme og rasisme. Derimot er det en antikommunistisk lissepasning til de reaksjonære og brune kreftene. Fascistisk og nazistisk tankegods blir i realiteten bagatellisert som en slags høyrepolitikk på speed, ikke som en helt særegen kriminell ideologi som i sitt vesen er bygd på terror og vilje til å gå over lik. Skartveit og Lysholm har en agenda, og den er å avspore et nødvendig oppgjør med fascismen som demokratiets og den progressive menneskehetens verste fiende.
Et så grovt angrep på norske kommunister og den norske venstresida, som aldri noensinne har vært involvert i terrorhandlinger, ville neppe Høyre eller Frp våget å forsøke seg på. Og slett ikke i samband med en debatt om det fascistiske «tankegodset» som lå bak terroren i regjeringskvartalert og på Utøya 22. juli 2011.
AUF så neppe for seg at et nødvendig oppgjør med fascismen og rasismen i Norge skulle bli forsøkt vridd til forsøk på kriminalisering av kommunister og antifascister. For terroristen og hans meningsfeller var og er kommunister og sosialdemokrater ett fett. Som han ropte på Utøya, og seinere gjentok i retten: «Dere skal dø i dag, marxister!»
Fagbevegelsen, AUF og alle demokrater og progressive må avvise alle bisarre forsøk på å vri oppgjøret med den fascistiske ideologien som lå til grunn for 22. juli-terroren til sin absurde motsetning – til å legitimere angrep på kommunister og antifascister.