Stormtroppene til Trump inntar Capitol Hill den 6. januar 2021. CC BY-NC Blink O'fanaye
Etter det fascistlignende «kuppforsøket» mot Capitol Hill den 6. januar løper vestlige politikere beina av seg for å ta avstand fra den narsissistiske presidenten Donald Trump – to uker før han går av.
En hel verden er «rystet» etter at fascister og filleproletariske elementer lot seg oppildne av president Trump til å marsjere mot kongressbygningen i Washington, enda presidenten i månedsvis har agitert i tale og på twitter for nettopp det. Han og hans tilhengere har aldri godtatt det offisielle valgresultatet, og Trump har aldri hatt i tankene å akseptere noe annet enn gjenvalg. Det er bare et drøyt halvår siden han under BLM-protestene ga den rufsete og patetiske amerikanske utgaven av fascistiske svartskjorter beskjed: stand back and stand by. De skulle altså holde seg i beredskap til han ga signal.
Og signalet ble gitt.
Verken Trump eller hans motstandere har forestilt seg et virkelig statskupp og innføring av et åpent fascistisk diktatur. Til det er den amerikanske dypstaten altfor mektig. Skal det innføres diktatur, vil det bli iverksatt gjennom et samspill mellom de utallige sikkerhets- og maktorganene som utgjør armeringa i den amerikanske statsformen. Denne dypstaten har avfunnet seg med Trump som en plagsom og pinlig, men ikke unyttig figur, samtidig som den har motarbeidet ham så langt som mulig. Ved et endelig oppgjør om endring av den amerikanske statens form og struktur, ville de aldri stille seg bak en uberegnelig president. Og Trump er ikke dummere enn at han har visst det hele veien. Han visste også at forsøket på å tvinge visepresident Mike Pence til å overkjøre Kongressen på grunnlovsstridig vis ikke ville føre fram. Strategien har gått ut på å bli en personlig førerskikkelse for de frustrerte massene, en posisjon som kan gi ham en viss politisk rolle i framtida og ikke minst beskytte ham mot en rekke rettssaker og søksmål han har i vente.
Beleiringa var varslet allerede før jul
Alle med åpne ører og øyne visste at noe kom til å skje i forkant av den formelle innsettelsen av Biden. Allerede før jul var forberedelsene åpent i gang på sosiale medier. Ledere for Stop the Steal-bevegelsen kunngjorde da at de planla å okkupere plassen utenfor Capitol den 6. januar. Folk skulle ta med seg telt og soveposer. Og hele veien har det kommet regelmessige oppmuntringer fra presidenten på twitter; aldri mer tvetydige enn at mobben ville oppfatte budskapet.
Det eneste sjokkerende var det minimale sikkerhetsoppbudet i Washington, sett i lys av hendelsene som opplagt var i emning. USA har rundt 16 nasjonale etterretningsorganer. De fleste av dem har fulgt nøye med på hva som foregår blant høyreekstreme militser og i lignende miljøer, ikke minst etter flere terrorangrep mot føderale bygninger. Det er innlysende at disse tjenestene visste hva som var i gjære.
Som vi husker ble Black Lives Matter-demonstrasjonene møtt med hele hærer av politifolk i kamputrustning, supplert med nasjonalgarden. Kontrasten er stor til det som skjedde 6. januar. Politiet åpnet portene for demonstranter med sørstatsflagg og skuddsikre vester, mens fanatikere fra QAnon frekt parkerte sine pickup-er på parkeringsplasser forbeholdt staben i kongressbygningen. Det fullstendige fraværet av Secret Service og helikoptre taler sitt tydelige språk. Dagen i forveien avviste forsvarsdepartementet å sette Nasjonalgarden i beredskap.
Trump og hans nærmeste oppnådde å begrense sikkerhetsoppbudet som kunne ha stansa de fascistiske elementene, slik at disse fikk spillerom. Hele hensikten var å skape tilstrekkelig kaos til å forpurre de formelle forhandlingene om valgresultatet som pågikk i Kongressbygningen. Men det er langt ifra sikkert at Trump hadde forutsett at den ivrigste delen av den filleproletariske bermen ville prøve å innta bygningen, langt mindre at den ville få muligheten til det. At fire døde mennesker og flere titalls skadde politifolk lå igjen, inngikk neppe i presidentens PR-plan.
Hvem sørget egentlig for at stormtroppene fikk fri passasje? Var det Trump, eller var det krefter som forsto at dette ville bli en gavepakke for den påtroppende administrasjonen? Det er spørsmål vi antakelig aldri får svar på.
Norge har nikket taust og lojalt til Donald Trump i fire år
Statsminister Erna Solberg (H) har fått et problem med å forsvare at Norge taust har nikket lojalt til Donald Trump i fire år. Hun sier til NTB at strategien hennes har vært «å kritisere den amerikanske presidenten når det har vært i Norges interesse å gjøre det». Det betyr i praksis nesten aldri. Først da det ble klart at Joe Biden ville overta som ny president, ble tonen lagt forsiktig om.
Den nå «kritiske» Erna Solberg hadde en varm koseprat da hun møtte Donald Trump i Washington i januar 2018.
– We are really appreciating the good work that we have together with the United States, sa Solberg før hun fortsatte med å skryte av at amerikanske soldater star på norsk jord.
Sjøl et fascistisk diktatur i USA ville ikke få Norge til å revurdere allianseforholdet
– Når det gjelder militært samarbeid med USA, har Norge valgt å være proaktive, sier Solberg. Under dekke av mantraet om at Norge er sjanseløs i verden uten å dyrke det sikkerhetspolitiske samarbeidet med «vår viktigste allierte», sier statsministeren at dette samarbeidet vil og må bestå uansett hvem som sitter i Det hvite hus. Det hun egentlig sier er at dette gjelder også dersom USA skulle bli en reint fascistisk stat, det være seg etter valg eller statskupp.
BESTEVENNER:
Stoltenberg møter Trump i Washington april 2017. Foto: NATOAlle husker hvordan NATOs generalsekretær Jens Stoltenberg ble omfavna av Trump som hans «største fan». Alt Trump forlangte i NATO-sammenheng, sørget Jens for å iverksette. Nå har Stoltenberg bråhast med å distansere seg fra Trump og innynde seg hos sin nye herre og mester, Joe Biden.
Hykleriet og dobbeltmoralen er slående når vestlige ledere «står opp for demokratiet». Det kom ikke et kny av protest fra norsk eller vestlig side mot at demonstranter stormet de lovgivende forsamlingene i Ukraina eller Hong Kong. Russlands viseambassadør til FN poengterer likheten med det USA-støtta Maidan-opprøret i Kiev i 2014, mens kinesiske medier minner om at den amerikanske kongressens leder Nancy Pelosi kalte det voldelige opprøret i Hong Kong i 2019 for «et vakkert syn» og spør retorisk om hun mener det samme fremdeles.
Av de vestlige statslederne, markerte Angela Merkel og Emmanuel Macron seg langt tydeligere enn Erna Solberg, også lenge før det var klart at Trumps tid i Det hvite hus var omme. Men fordømmelsen av «angrepene på demokratiet» i USA fra Macron handler utelukkende om angrep på de etablerte institusjonene. Macron har sjøl sans for å styre ved presidentdekret. Den franske presidenten står i europeisk særklasse når det gjelder bruk av unntakslover og massiv statlig vold mot sin egen befolkning, enten det er streikende arbeidere eller De gule vestene.
Ha ingen illusjoner om Biden
For Joe Biden gir det voldelige, men amatøristiske kuppforsøket anledning til å framstå som en forsvarer av det amerikanske demokratiet og minoritetenes rettigheter. I sin tale 7. januar tok han stilling mot rasisme og diskriminering og stempla den reaksjonære pøbelen som terrorister. Da han utnevnte sine første regjeringsmedlemmer understrekte han hvordan de skulle tjene landet og forfatningen, ikke presidenten personlig.
Samtidig strekker han ut sine hender og ber det republikanske partiet om forsoning.Slik kan han vri den politiske kursen enda noen hakk til høyre «for å komme republikanerne i møte». Utnevnelsen av medlemmene til den nye administrasjonen viser allerede at den sosialliberale «venstrefløyen» hos Demokratene, med folk som Bernie Sanders, er satt fullstendig på sidelinja. Den nye krigsministeren Lloyd Austin er for eksempel en firestjerners general som gjorde karriere under den ulovlige krigen mot Irak, i de seinere åra har han sittet som styremedlem i våpenindustriselskaper som Raytheon.
USA, landets institusjoner og president Trump er ydmyket i full offentlighet overfor en hel verden når kupplignende scener som dem USA har tradisjon for å stelle istand utenlands har utspilt seg på hjemmebane. «Grunnet reiserestriksjoner måtte vi denne gangen iverksette kuppet hjemme», som det spøkefullt er meldt på sosiale medier. Med dette fikk den påtroppende presidenten en glimrende anledning til å pusse på en heller blass fasade. Oppmerksomheten blir snudd til «han som reddet landet fra Trump» og gjenoppretter USAs internasjonale renommé. Da blir det fort glemt hvilke kriger Biden har gitt sin støtte til, uavhengig av om presidenten har vært Demokrat eller Republikaner. I hans egen periode som visepresident under Obama satte USA nye krigsrekorder.
Trump i sin siste fase framstår mer og mer som en psykopat som har fantasert om et enmannsvelde. I et USA styrt av mektige monopoler er det nettopp en drøm. Det var derfor utenkelig at Trump ville kunne mobilisert hæren og maktapparatet til et «virkelig» statskupp. Og det har han visst. Den sittende presidenten har rett i én ting, nemlig at det amerikanske systemet er «rigget», og ikke bare valgsystemet. USA er rigget slik at ingenting annet enn en revolusjon kan rokke ved monopolenes makt og det enorme militære sikkerhets-, overvåkings- og voldsapparatet som vokter systemet. Valgsystemet er «rigget» sånn at de eneste kandidatene (i praksis milliardærene) med mulighet til å nå til topps enten tjener systemet direkte – eller de er høyrepopulistiske vrengebilder av det samme systemet, som Trump.
Det den snart venneløse Trump kan ha oppnådd, er å vise at han er i stand til å mobilisere et betydelig antall rasende og frustrerte amerikanere; alt fra fascister, religiøse fanatikere og konspirasjonsteoretikere til arbeidsløse og filleproletarer. Om det er tilstrekkelig til å verne ham mot riksrett eller en rad av kommende rettsaker for økonomisk svindel og korrupsjon, er en annen sak.
Splittelsen i det amerikanske samfunnet vil bestå
Illusjonene om USAs nye president som en fredens og demokratiets mann vil få vann på mølla i tida som kommer. Skuffelsen blir voldsom, både i USA og i et Europa hvor han allerede er utnevnt til en slags frelser.
USA er ekstremt polarisert og splitta på kryss og tvers, og det lar seg ikke reparere med gode intensjoner og snakk om forsoning. Betydelige deler av den amerikanske arbeiderklassen har støtta Trump fordi han tilsynelatende har utfordra et helt system og føderale institusjoner som arbeidsfolk instinktivt veit er vendt imot dem. De vil ikke plutselig omfavne et klassedemokrati som vender tilbake til mer «normale» forhold der ingen utfordrer Washington, ikke en gang retorisk. Økonomisk har arbeidsfolk faktisk fått noen smuler under Trump-administrasjonen, kombinert med en isolasjonistisk handelspolitikk som trolig har redda en del arbeidsplasser i de mest utsatte delene av tungindustri og gruvedrift. I verste fall kan Trump vinne mer sympati i et land der det egentlig ikke eksisterer noen funksjonell venstreside og klasseorientert bevegelse.
Oppgaven for den amerikanske arbeiderklassen er å sette klassekampen i sentrum ved å overvinne eller nøytralisere alle reelle og falske motsetninger som stadig avsporer den organiserte politiske kampen mot de kapitalistiske makthaverne – motsetninger som i verste fall gir spillerom for fascisme i den ene eller andre utgaven, som vi tydelig har sett.
Biden løser neppe noen problemer på hjemmebane. Men han kommer garantert til å gjenopprette USAs internasjonale renommé – som krigerstat og kuppmaker. I andre land enn USA.