lørdag 4 april 2020

Berne Sanders på valgmøte i Iowa. Foto: Lorie Shaull CC BY-SABernie Sanders på valgmøte i Iowa. Foto: Lorie Shaull CC BY-SA

Hvis Berne Sanders er den som skal utfordre Donald Trump i det amerikanske presidentvalget i november, bør venstresida snarest kvitte seg med illusjoner om «starten på et nytt USA».

Nordmenn er snart mer fortrolige med delstatsnavn som Iowa og New Hampshire enn vi er med våre nye fylker Viken og Vestland. Nesten et år før presidentvalget i det hele tatt finner sted, overskygger nominasjonsprosessen i Det demokratiske partiet det meste annet på NRK og TV2. Sånn er det vel å leve i en delstat.

Det demokratiske partiet i USA er om mulig i enda større grad enn Republikanerne et maskineri som ivaretar monopolselskapenes og «dypstatens» hellige interesser. Ingen blir frontkandidat, langt mindre president, uten millarder av dollar i ryggen og uskrevne løfter om å tjene disse interessene. De gigantiske monopolene har for vane å helgardere seg ved å gi rause sponsorbidrag til begge partienes presidentkandidater.

Til manges overraskelse, fikk Bernie Sanders størst oppslutning ved primærvalget i Iowa 3. februar. Det imponerende med Berne Sanders, for ikke å snakke om den mer konsistente og troverdige Tulsi Gabbard – som ganske sikkert vil bli skvisa ut i den videre nominasjonsprosessen, er at han har klart å mobilisere masser av unge bak seg og har greid å finansiere en valgkamp uten donasjoner fra en eneste milliardær så langt. Det vil nok fort endre seg hvis han mot formodning blir Demokratenes offisielle kandidat.

Lyesblå kriger

Men inntil videre representerer 78-åringen Sanders noe nytt. I amerikansk politikk er han venstre og «sosialist», det siste mest fordi han vil ha et skattefinansiert helsevesen og betalt foreldrepermisjon. I Norge ville antakelig lyseblå Høyre-folk som Thorbjørn Røe-Isaksen kunne gå god for det meste av valgprogrammet. Likevel er dét spennende nok i et land som USA.

Fredsduen Sanders støttet krigen mot Afghanistan, noe han sier han angrer på i dag. Men han støttet også angrepene på Irak og Syria i 2014. Riktignok kritiserte han Obama for å bombe Libya i 2011, men det var mest fordi Obama ikke spurte Kongressen først. Hillary Clinton har hardnakket hevdet at Sanders støttet hennes plan for regimeendring i Libya.

Sanders oppsummert etter debatten mellom presidentkandidatene for Demokratene.Sanders oppsummert etter debatten mellom presidentkandidatene for Demokratene.

Regimeendring er et begrep som slett ikke er fremmed for Sanders. I Syria vil han bli kvitt «den brutale diktatoren Assad». Sanders er bare uenig i måten Obama og Trump har forsøkt å gjøre det på. Også hans kritikk av amerikanske rakettangrep i 2017 og 2018 har vært fulle av forbehold.

Støtte til Israel

Sist, men ikke minst, har Sanders vært en konsekvent forsvarer av Israel. The New York Times har undersøkt hvor Demokratenes kandidater, blant dem Sanders, står i utenrikspolitiske spørsmål. Som president vil han ikke engang love at ambassaden flyttes tilbake fra Jerusalem til Tel Aviv. Det lengste Sanders går er å si at han vil «vurdere» å stille betingelser for de enorme våpenleveransene fra USA til Israel. Sanders boikotter i år konferansen til den mektige Israel-lobbyen AIPAC, mest fordi den har for tette bånd til den høyreekstreme Benjamin Netanyahu.

Det demokratiske partiets sentrale apparat sørget ved forrige valg for å fravriste ham seieren over Hillary Clinton med skitne tricks og svarte knep. De vil bli brukt igjen, om nødvendig.

Men det er ikke sikkert det blir nødvendig. Kanskje er kapitalmakta slett ikke så redde for The Bernielution som enkelte tror. Rødt-medlem og forfatter Reidar Strisland er en av dem som ivrig formidler budskapet om «sosialisten» Sanders som «starten på det nye USA». Det er naturligvis lov å ha illusjoner, om enn ikke så lurt.

Feiekost for «grønn» imperialisme?

Skulle Sanders likevel nå til topps som motkandidat til Trump, skyldes det sannsynligvis én ting: Det er storbutikk i klima og grønne løfter som kan forlenge imperialismens livsløp. For å sette prosjektet ut i livet, trengs det en politiker med en viss troverdighet og en massebevegelse i ryggen. En som Bernie.

Finanskapitalens globale elite skjønner at a New Green Deal er et ypperlig «tidsmessig» våpen for å få den arbeidende befolkninga til å senke levestandarden sin – attpåtil av fri vilje og til liten protest. Siden de aller fleste har slukt propagandaen om at vi i fellesskap, fattig som rik, må slutte å være «egoistiske» og avfinne oss med en brutal klimakur, gjelder det bare å sørge for at pensjoner og velferd kanaliseres inn i «grønne» investerings- og oppkjøpsfond.