«Jeg vil heller ta politisk risiko for å høste fred, enn å risikere freden for å høste politisk gevinst».

Sånn oppsummerte president Donald Trump møtet med sin russiske motpart, Vladimir Putin, på twitter. Men forsøk på politisk og militær avspenning faller i dårlig jord hos krigerske politikere i Europa og USA.

Trumpt og Putin på den felles pressekonferansen i Helsinki. Bilde fra twitter.Trump og Putin på den felles pressekonferansen i Helsinki. Bilde fra twitter.

Mens folket lider av krigsfrykt, plages de europeiske lederne av fredsfrykt.

Uansett hva man mener om Trump, er det hevet over tvil at han tar politisk risiko i det meste av det han foretar seg. Ikke bare i forhold til Russland, men også i forhold til EU, NATO og Kina. Samt på hjemmebane i USA. Noe skyldes Trumps ekstremt sjølgode personlighet, noe skyldes at han liker å spille høyt i sine forretningstransaksjoner og har overført metoden til den politiske arenaen. Begge deler er uhørte brudd på all politisk og diplomatisk kutyme og etikette, i særdeleshet for en vestlig statsleder.

Hans motstandere både i og utenfor USA, også i det republikanske partiet, reagerer med alt fra sjokk og vantro til frådende raseri, gjerne alt på en gang. Trump skal «ha gått fra vettet», opptrådt «skammelig» og det som verre er. Det er ikke hverdagskost at en amerikansk president blir anklaget for landsforræderi av Kongressen og egne partifeller.

Men det meste preller av på Trump. I alle fall fram til nå. Presidenten kan med rette vise til at hans aggressive framstøt mot reelle og innbilte fiender av alle slag, det være seg Nord-Korea eller alliansepartnere i NATO, gir resultater. Uforsonlige verbale angrep og trusler ender gjerne med en form for kompromiss i all fordragelighet. I Trumps verdensbilde er det han som har innkassert seieren, på vegne av USA.

Trump kan vise til møtet med Kim Jong Un i Singapore om en fredsløsning på den koreanske halvøya, noe ingen amerikansk president har fått til. Han kan vise til at han fikk europeerne til å punge ut etter å ha skjelt ut NATO-vasallene på toppmøtet i Brussel. Om han klarer å få møtet med president Putin i Helsinki til å framstå som en personlig seier, gjenstår å se når til og med hans støttespiller Fox News mener han har gått over streken.

Det spesielle med Trump er at han oppnår gjennomslag nettopp fordi han dropper det ferdige manuset som administrasjonen, Pentagon, State Department og etterretningstjenestene har bedt ham framføre. Dels skyldes det at Trump er Trump, dels skyldes det at han ikke stoler på de etablerte institusjonene og byråkratiet i dypstaten. Det vekker stor frustrasjon i Washington når han velger å møte Putin på tomannshånd med bare tolkene til stede.

Make no mistake: Donald Trump er frontfigur for den amerikanske imperialismens interesser. Magnaten Trump ser på USA som et slags monopolenes monopolkonsern. Når Trump sier «America first», så mener han det – på vegne av de amerikanske monopolene og deres mulighet til å høste maksimal profitt hjemme og ute. Han vil gjerne ha global dominans, men ikke for enhver pris eller når forutsetningene ikke lenger er til stede. Bevisst eller ubevisst tar han konsekvensen av at USA er en supermakt i tilbakegang, som trenger å sikre sitt hjemmemarked og kjerneområder mot «urettferdig» konkurranse fra andre imperialister i en globalisert verdensøkonomi.

Når han nevner EU som en fiende av USA, sammen med Kina, er det mer enn «a slip of the tongue». Trump ser ingen grunn til at papirpengene fra seddelpressa i Federal Reserve skal gå via NATO til å sy puter under armene på en Europeisk Union som er blitt en farlig handelspolitisk rival. Isteden krever han at europeerne sjøl får punge ut, og signaliserer at USA driter i den såkalte sikkerhetsgarantien hvis de ikke gjør som de får beskjed om.

Sett fra Washington er det ikke urimelig. De europeiske militærbudsjettene er aleine mange ganger større enn Russlands allerede. Hva skal Europa med en amerikansk sikkerhetsgaranti mot Russland? For USA er ikke Russland noen handelspolitisk rival bortsett fra når det gjelder olje og gass. Når Tyskland ikke vil kjøpe skifergass fra USA til tredobbel pris av russisk eller norsk gass, hvorfor i huleste skal USA fortsette med å finansiere NATO?

Det er enkel forretningslogikk, som blir forsterket av straffetollen USA har innført på stål og aluminium fra EU. En bonus for Trump er at logikken går hjem hos mange amerikanske velgere og skattebetalere. Omvendt skaffer det ham mektige fiender i den delen av det amerikanske monopolborgerskapet som i stor grad har eksportert sin produktive kapital og som derfor ser hele verden som sitt «hjemmemarked».

Ingenting av dette betyr at Trump er en imperialistisk fredsengel. Tvert imot. Men han har skrudd opp tempoet i omlegginga av amerikansk utenrikspolitikk til å dreie rundt to hovedakser: Det gjelder å hegne inn Kina og Sørøst-Asia samt å sikre kontrollen over det sentrale Midtøsten. Avspenning og om nødvendig rollefordeling med Russland, er ledd i å konsentrere kreftene om disse hovedutfordringene. Såfremt Russland blir garantist for Israel og holder Iran noenlunde i sjakk, er Trump villig til å «miste» Syria. Men Trump leker fremdeles med tanken på en krig mot Iran etter at han har skrota atomavtalen med landet og dyrker forbindelsene med Saudi-Arabia og Israel.

Ikke desto mindre var møtet med Putin verdifullt og viktig sett i et fredsperspektiv. At de to lederne i det hele tatt møttes og fant en fordragelig tone (møtet var mer vellykket enn møtet med NATO-lederne, ifølge Trump), betyr at krigsragnarokket ikke er like overhengende som det har vært. Dette er i seg sjøl en nyhet som burde vekke vill begeistring i alle leire, skulle man tro.

Men nei, sånn er det ikke. Europeiske (og mange amerikanske) politikere og de fleste mediene er samstemte i sin forargelse og fordømmelse av Trump fordi han møtte Putin, uten medbrakte trusler om krig og inferno. Den angivelige russiske innblandinga i presidentvalget blir gjort til hovedsak ved møtet, ikke at de to presidentene snakket om atomnedrustning og hvordan få slutt på intervensjonskrigen i Syria.

For Trump er det naturligvis umulig å godta at russisk innblanding var grunnen til at han ble valgt til president. Det siste har han antakelig rett i, sjøl om russisk etterretning sikkert var like involvert i den amerikanske valgkampen som CIA var involvert i Russland da Jeltsin ble valgt. Men Russland avgjorde neppe utfallet. Det var heller den upopulære og krigslystne Hillary Clinton som la veien åpen for Trump.

Men sånne realiteter biter ikke på norske riksmedier som ikke greier å koble ut autopiloten. Korrespondenter som NRKs Tove Bjørgaas og Fredrik Græsvik har fått varige psykiske senskader etter at deres kandidat tapte presidentvalget, og lar ingen anledning gå fra seg til å skjelle ut Trump med anklager om at han har «forrådt USA» foran en hel verden osv. Slike omtaler av enhver tidligere amerikansk president ville ført til umiddelbar furore i Kringkastingsrådet – og i Stortinget.

Fredsfrykten herjer, i kommentariatet og i regjeringskontorene i Europa. De samme politikerne og mediene som insisterer på at Trump er uansvarlig og utilregnelig, mener at et møte som ikke bar preg av sabelrasling og trusler er farlig for Europas sikkerhet!

EU-lederne kommer til å bruke møtet og «sviktende tillit» til USA som ammunisjon for å forsere oppbygginga av sin egen militære union.

Vi fester aldri lit til imperialistiske ledere og deres erklæringer. Likevel var dette historiske møtet en oppmuntring for Europas og Russlands folk som ønsker fred, ikke krig. Enda bedre ville det ha vært om Trump også hadde avblåst den planlagte krigsøvelsen Trident Juncture i Norge til høsten, slik han gjorde med de årvisse amerikanske krigsøvelsene i Koreahavet.

Ut av EØS! Signér oppropet!

Stopp NATO

Vi har 181 gjester og ingen medlemmer på besøk.

Personvern