Det er fasiten etter at EU-tilhengernes skremselspropaganda ikke klarte å overbevise et flertall av Storbritannias innbyggere om å forbli i EU. Utfallet gjør finanskapitalen og dens politikerkaste rasende. Mediekanalene og europeiske aviser har dagen derpå vært fulle av sorgerklæringer og katastrofevarsler.
Brunskvetting
EU-tilhengerne i inn- og utland beskylder halvparten av britene for å være rasister. De påstår at de eldre har kidnappet ungdommens europeiske framtid. De varsler økonomiske nedgangstider i Europa – som om det skulle være et nytt fenomen.
Utspill fra det høyrevridde Uavhengighetspartiet UKIP har uten tvil hatt rasistiske overslag. Men dette har ikke vært gjennomgående for Leave-kampanjen, verken for den venstreorienterte delen eller den som har vært dominert av Tory-utbryterne med Boris Johnson i spissen. Det altoverskyggende for EU-motstanden i Storbritannia – som overalt ellers – er og har vært opprøret mot diktatene fra Brussel og pulveriseringa av nasjonalt folkestyre og demokrati.
Arbeidsinnvandring
Som gammel kolonimakt har Storbritannia lang tradisjon for innvandring fra Commonwealth-landa, særlig fra det indiske subkontinentet. Overfor disse er det siden 2008 innført et diskriminerende «poengsystem», mens innbyggere i EU/EØS-området kan innvandre og etablere seg fritt. Netto innvandring fra EU har tidoblet seg. Denne massive arbeidsinnvandringa har medført sosial dumping i stor skala, på samme måte som i Norge. Det er følgene av den frie flyten av arbeidskraft etter øst-utvidelsen til EU i 2004 som de britiske arbeiderne reagerer mot, ikke immigrasjon som sådan.
Arbeiderklassen stemte Leave
Det blei tatt for gitt at arbeiderklassen ville følge instruksene fra partitoppen og fagpampene i TUC og stemme «Remain». Spesielt fordi Labour-leder Jeremy Corbyn fra partiets venstre fløy og med fortid som NATO- og EEC-mostander oppfordra dem til det. Men arbeiderne har gjort det motsatte i Labour-bastioner som Sunderland og andre industribyer. 64 prosent av arbeiderne stemte Leave, ifølge denne undersøkelsen. Det har vært avgjørende for seieren til Ut-sida.
Vi ser et opprør mot diktatene fra Brussel og pulveriseringa av nasjonalt sjølstyre.
Arbeiderne kjenner på samme avmakta som andre lag i befolkninga, men er dessuten ekstra hardt ramma av nedskjæringer og velferdskutt fra vekslende reaksjonære regjeringer. Samtidig som EUs krav til minking av budsjettunderskudd blir brukt som argument for sosiale innstramminger og nedbygging av det nasjonale helsevesenet, overfører Storbritannia enorme summer til Brussel. Etter «EU-rabatten» de har framforhandlet, betaler Storbritannia £13 milliarder til EU og får £4,5 milliarder (ca. 45 milliarder kroner) tilbake. Av det siste beløpet går om lag halvparten til Skottland, noe som er med på å forklare at et flertall blant skottene stemte for å bli i EU.
Flere uløste nasjonale spørsmål
Folkeavstemninga har tatt lokket av flere putrende nasjonale spørsmål. Også i Nord-Irland stemte et flertall for å bli værende i Unionen, ikke minst republikanerne som frykter at grensestolpene kan bli gjenreist mellom Republikken Eire og de seks nordfylkene. Både den skotske førsteministeren Nicola Sturgeon fra Scottish National Party og Martin McGuiness og Europaparlamentsmedlem Matt Carthy fra irske Sínn Fein krever ny folkeavstemning.
Skottene ser nok mest på EU som en taktisk alliert i kampen for å løsrivelse, ettersom det er et paradoks hvis de frigjør seg fra sentralmakta i London bare for å underkaste seg den europeiske sentralmakta i Brussel. Sínn Fein betrakter EU som ei bakdør for irsk gjenforening.
Skremslene har fortsatt også etter avstemninga. Dagens Næringsliv 26. juni.Utmeldingsprosessen i henhold til Lisboatraktaten kan ta inntil to år, og mye kan skje underveis. Et mulig scenario på sikt er at Brussel og den britiske finanseliten kan prøve å utnytte den nordirske og skotske misnøyen til å undergrave avstemningsresultatet.
Også andre steder i Europa får Brexit ringvirkninger, for eksempel for den britiske klippen Gibraltar ved Middelhavet, et strategisk landemerke som Spania naturlig nok gjør krav på (men der partene har vært enige om å være uenige så lenge de har vært under en felles EU-paraply). I forhold til britiske særfordeler i EU-land som Kypros og Malta vil det også oppstå komplikasjoner, for eksempel når det gjelder statusen til britiske baser.
Ny handelsavtale
Akkurat som foran folkeavstemningene i Norge i 1972 og 1994 har skrekkpropagandaen fra storkapitalen vært vill og voldsom: Svære annonser betalt av alt fra Goldman Sachs til Airbus til Ungarns ultranasjonalistiske statsminister Jerzy Órban har fortalt at hundretusener av jobber vil forsvinne, at alt vil bli dyrere og at Europa vil kollapse.
Dette var budskapet helt til den 24. juni.
Men så var det visst ikke så ille likevel. EU-president Donald Tusk snakker nå om et styrket (og mer integrert) EU uten Storbritannia, mens han uka før varslet undergang for den europeiske politiske sivilisasjonen hvis britene stemte seg ut av EU.
Knapt timer etter at avstemningsresultatet forelå, var det tyske finansdepartementet ute med et hemmelig tilbud til Storbritannia om en «tilknytningsavtale», ifølge dn.no
Flere tankesmier og økonomer er allerede frampå om at britene bør velge en «norsk løsning».
Smitten brer seg
Brexit har som forventet allerede gitt stor smitteeffekt. De reaksjonære, nasjonalistiske og fascistiske partiene i Europa prøver som alltid å spille på folkets nasjonale følelser og opprør mot borgerskapet og finanseliten. EUs egen praksis og politikk har i årevis oppmuntra disse kreftene, som Brussel-banden nå gir inntrykk av at de tar avstand fra. Den såkalte troikaen har sjøl innsatt regjeringer og regjeringssjefer fullstendig uten folkelig mandat i Italia, Brussel støtter aktivt den korrupte og pro-fascistiske kuppmakerpresidenten i Ukraina, de smisker for det autoritære Erdogan-regimet i Tyrkia og har som sin øverste sjef en representant for et polsk regime med hang til politisk sensur, fremmedfiendtlighet og religiøs intoleranse.
Det som blir underslått er at det er snakk om store og overveiende demokratiske folkebevegelser som krever innflytelse over egen hverdag og egne politikere. Dette gjelder ikke minst for Danmark sitt vedkommende, der den breie Folkebevægelsen mod EU er i full gang med å mobilisere for en ny folkeavstemning om dansk uttreden av Unionen.
Demningen brister
Det måtte skje før eller siden, men det er britene som har sørga for at demningen brister. Det folkelige grunnlaget for EU-prosjektet forvitrer, og EU vil trolig forsøke å svare med en enda tettere integrasjon av den harde kjerna av medlemsstater. Den fransk-tyske blokken kan se sitt snitt til å styrke seg nå som de ikke trenger ta hensyn til angloamerikanernes «trojanske hest», Storbritannia. I neste runde kan dette føre til økte imperialistiske motsetninger mellom EU og USA og innad i NATO. Men vi vil få se mange interne rivninger før den nye kursen manifesterer seg.
Folkene over hele Europa er lei av å bli overhøvla og overhørt. De er lei av å være dørmatter for finanskapitalen og dens råtne politiske system. De er lei av å bli fravristet nasjonal suverenitet og demokratiske påvirkningsmuligheter. Det er en turbulent situasjon som reaksjonære og brune krefter vil prøve å sko seg på. Desto viktigere er det at alle demokratiske og progressive krefter kommer på banen og ikke overlater initiativet til de reaksjonære.
Illusjoner om EU tjener de brune kreftene
Den største og farligste feilen som demokratiske og venstrereformistiske krefter og partier kan gjøre, er å spille videre på illusjonene om et bedre EU, en snillere og mer sosial Union osv., slik som Det europeiske venstre gjør. Illusjonsmakeri av dette slaget er i realiteten en håndsrekning til storkapitalens arbeiderfiendtlige unionsprosjekt. Og enda verre: Etter hvert som massene gjennomskuer den falske forestillingen om at EU lar seg reformere til noe bedre, vil de se på de reaksjonære «nasjonalistiske» kreftene som eneste troverdige alternativ.
Dét ville være en livsfarlig utvikling for Europa, ettersom disse kreftene er en yngleplass for rasisme og utilslørt fascisme. I siste instans vil den europeiske finanskapitalen sette dem i bevegelse for å terrorisere arbeiderklassen og alle demokratiske krefter mens den lar svartskjortene hyle seg hese mot flyktninger, storkapital, bolsjevisme og «jødemakt». Fascismen vil vokse og styrke seg i hurtig tempo dersom ikke de progressive kreftene i Europa inntar og dominerer arenaen for folkelig motstand mot EU-prosjektet. Venstresida må ta hevd på kampen for det nasjonale sjølstyret og demokratiet som monopolkapitalen har fravristet Europas folk.
EØS-kampen opp og fram!
Erna Solberg har i forkant av britenes referendum systematisk rakket ned på den norske løsninga med EØS og fortalt britene at de ville «hate» den fordi den er udemokratisk! Men idet resultatet foreligger på St. Hans viser hun til at Norge har en EØS-avtale som tjener oss veldig godt!
Ettersom Storbritannia er nødt til å finne en eller annen for handelsforbindelse med EU, vil det bli satt fokus på blant annet frihandelsorganisasjonen EFTA (der Storbritannia var medlem fram til 1975) og EØS. Det blir allerede snakka om et EØS+ med særfordeler for Storbritannia, ettersom britene klart har uttrykt at de ikke vil godta noen form for overstyring fra Brussel. Når britene kan forhandle fram en avtale med EU, vil det nødvendigvis flerre sløret vekk fra avgudsdyrkelsen av den hellige EØS-kua som har prega norsk politisk debatt i flere tiår. Ikke bare Nei til EU, men også partier som Senterpartiet og Rødt går nå åpent ut og krever folkeavstemning om avtalen.
I et forsøk på å kvele debatten de ser seile opp, gjør både Erna Solberg (H) og Jonas Gahr Støre (Ap) store anstrengelser for å hevde at enhver debatt om EØS-avtalen vil være «uansvarlig» i den turbulente tida Storbritannia, EU og Norge går i møte.
Men denne gangen skal de ikke lykkes i å legge debatten død før den har startet!