Det er grasrotmobilisering som må til, mener vår kommentator.Et viktig veivalg om
folkeavstemning om EØS-avtalen
Skal kravet om folkeavstemning vinne styrke, må grunnplanet i Nei til EU og i fagbevegelsen mobiliseres tidlig. Trenering i form av nye utredninger og NOU-er, er ikke veien å gå.
I oktober behandler Rådet i Nei til EU sluttdokumentet til Nei til EUs strategiutvalg. Senere vil det komme opp på landsmøtet i november. Det betyr også et veivalg for organisasjonen når det gjelder hvordan det skal jobbes med å få sagt opp EØS-avtalen.
Etter at landsmøtet i Nei til EU i fjor fikk satt fart på kravet om folkeavstemning, fastsatte styret likevel Strategiutvalgets mandat til å være både i forhold til betingelsene for at Norge også i framtida skal stå utenfor EU, samt betingelsene for at EØS-avtalen kan bli erstattet av en tosidig handelsavtale. Det er blitt et informativt dokument, og flere av forslagene til videre arbeid er gode. Dokumentet er dessverre også preget av at det fokuserer for mye på hindringer for å kreve folkeavstemning framfor hvilke fordeler det vil gi for EØS-kampen som helhet. Det er ikke måte på hvilke delmål som skal nås først. Og igjen skal Nei til EU jobbe for en NOU. Akkurat dette siste burde lærdommene fra Nei til EU de siste ti årene ha vist, at dette er et blindspor. Det blir brukt i organisasjonen for å gi følelse av aktivitet – når en ikke setter i gang mer grasrotaktivitet.
Aktivisme på grasrota
Nå skal det sies at mye godt materiale for grasrotarbeid mot EØS-avtalen er laget de siste årene av Nei til EU. Men det har ikke vært så lett å få i gang aktivitet rundt om i landet. Arbeidet med å få fram krav om en folkeavstemning gjennom opprop og underskriftslister vil være den aktivist-innsprøytingen organisasjonen og anti-EØS arbeidet trenger. Det vil også være en drahjelp til faglige klubber og foreninger når det gjelder å få reist EØS-spørsmålet der. En underskriftsaksjon blir noe å mobilisere på – ikke bare å gi ut informasjon. Ved standsaktivitet vil det fungere positivt å spørre folk om å støtte kravet gjennom en aktiv handling. Kravet om folkeavstemning er også inngangsporten til å diskutere hele avtalen – og ikke minst den karakteren avtalen har fått. Den er blitt mer og mer omfattende og ikke minst et redskap for ytterligere markedsliberalisering av samfunnet og sosial dumping.
Fagbevegelsen
Sentrale personer i den EU-kritiske delen av fagbevegelsen – og det gjelder også de som er mot EØS, mener at krav om folkeavstemning ikke er realistisk å kjøre fram nå. De er for å fortsette slik som før, med kamp mot enkeltdirektivene. Dette synet preger også Faglig utvalg i Nei til EU. Det blir også framhevet at når det gjelder kamp mot markedsliberalismen så er kampen mot den blå-blå regjeringen viktigere – eller i beste fall like viktig, som kampen mot EØS-avtalen nå. Fagbevegelsen er helt sentral i kampen for å få sagt opp EØS-avtalen. Men også her må arbeidet starte på grunnplanet. Og grunnplanet må ha noe å jobbe med – da er kravet om en folkeavstemning et godt utgangspunkt å fremme i egen klubb eller forening.
Kravet om aktivitet for å få til en folkeavstemning om EØS-avtalen er der allerede. Avsporing gjennom bl.a. strategiutvalgsarbeid og krav om NOU-er er forsøkt, men arbeidet er allerede i gang. Dette er et arbeid som kommer til å ta lang tid, og det vil bli forsøkt trenert mer enn direkte motarbeidet. Tross alt: alle mener at veien ut av EØS går gjennom en folkeavstemning.
Usignert kommentar i Revolusjon nr. 45.