Det som nå skjer er en dårlig reprise på krigsoperetten til Tony Blair og George W. Bush under opptakten til angrepet på Irak for ti år siden. Kan vi stole på at Barth Eide og Stoltenberg holder fingrene unna avtrekkeren når USA og UK sier «skyt»?
Truslene fra John Kerry, William Hague og David Cameron om å angripe Syria uanfektet av FNs Sikkerhetsråd og folkeretten er blitt så voldsomme at «man risikerer å snakke seg inn i et hjørne man ikke kommer ut av», for å sitere utenriksminister Espen Barth Eide (VG 26.08.2013).
Barth Eide gir inntrykk av at han ikke ønsker at vi skal havne i et slikt hjørne, og det er jo prisverdig. Men faren er overhengende for at USA og Storbritannia med sin styrkeoppbygging og krigerske retorikk for lengst har stengt retretten.
Så får vi se om Barth Eide står mer til troende denne gangen enn han gjorde under opptakten til Libya-krigen i 2011. Da snudde Eide 180 grader i løpet av 14 dager, som jeg skrev i innlegget Libyakrigen og historiens dom.
Den angivelige moralske begrunnelsen for angrepsplanene er bruken av kjemiske våpen i Syria. Men det eneste som er helt sikkert er at den lenge planlagte aggresjonen mot Syria ikke har noe som helst å gjøre med moral, humanisme eller menneskerettigheter.
Lakhdar Brahimi, FNs spesialutsending til Syria, bekrefter at en kjemisk substans har forårsaket flere hundre menneskers død i det som kan være et gassangrep den 21. august. Hvem som står bak er ikke klarlagt. FN-inspektørene, og også generalsekretær Ban Ki-moon, trygler om mer tid til å undersøke ferdig. Brahimi understreker at folkeretten er krystallklar: Et eventuelt militært «straffeangrep» på Syria må først godkjennes av FNs sikkerhetsråd.
Ingen bevis foreligger så langt for at styrkene til Syrias president Bashar al-Assad har brukt slike våpen. USA og Storbritannia hevder at de sitter på bevis i form av et lydopptak, men nekter å forelegge bevismaterialet for FN. Det henger åpenbart ikke på greip. Er det noe etterretningstjenester er gode til, er det å fabrikkere «bevis». Desinformasjon og Psyops inngår som en særdeles viktig del av pensum. Daværende utenriksminister Colin Powell demonstrerte dette for en hel verden for ti år tilbake.
Det ville være selvmord fra Assad sin side om regimet med vitende og vilje har tatt i bruk slike våpen mot egen befolkning. Hvor skruppelløs han enn måtte være, så er han ingen idiot. Skulle regimet begå slike handlinger, ville de neppe valgt et tidspunkt med FN-inspektører i landet? Det ville også pulverisere den diplomatiske ryggdekninga fra Russland og Kina, som ville bli presset til å la Assad seile sin egen sjø.
Den britiske utenriksministeren William Hague hevder, nødvendigvis mot bedre vitende, at dette er første gang kjemiske våpen er blitt brukt i det 21. århundre. Men kjemiske våpen ble brukt, i Syria, for bare noen måneder tilbake. Dette fastslo FN-observatør Carla Del Ponte i mai 2013. Hun understreket den gang at bevisene ikke pekte mot regimet, men mot opprørerne.
Det betyr at opprørerne og de utenlandske leiesoldatene deres har hatt og har tilgang til slike våpen i områder erobret fra regjeringshæren. Skulle de mangle kompetansen til å bruke dem, så har de tilgjengelig all mulig eksperthjelp fra undercover spesialstyrkene fra Tyrkia, Saudi, USA, Storbritannia, Frankrike osv. som i et par år har operert på syrisk jord.
The Daily Mail avslørte i januar en e-postutveksling som viste at Det hvite hus hadde gitt grønt lys til å iverksette et kjemisk angrep i Syria som man deretter kunne gi regimet skylda for. Artikkelen er siden fjernet fra arkivet til Daily Mail, men kan leses her.
Regjeringa i Damaskus vet utmerket godt at USA og Nato ivrer etter et «humanitært» påskudd for å intervenere i pakt med R2P-doktrinen (Responsibility to protect) – en doktrine som slår fast at Nato etter eget forgodtbefinnende kan tilsidesette FN og folkeretten når FN ikke gjør som Nato vil. Assad vet at Obama har satt sin «røde strek» ved bruk av ABC-våpen. For å helgardere seg, har Obama riktignok satt enda en strek som kan utløse direkte amerikansk intervensjon: Også i fall kjemiske våpen skulle komme på avveie eller «ute av kontroll», forbeholder USA seg retten til å gripe inn …
Storbritannias statsminister David Cameron framfører krigsbudskapet med enda større iver enn Obama og Kerry. Det hele er som en dårlig reprise på krigsoperetten til Tony Blair og George W. Bush under opptakten til angrepet på Irak for ti år siden. Også den gangen var påståtte «masseødeleggelsesvåpen» påskuddet, som vi husker.
Men den eneste bruken av kjemiske stridsmidler i det hærtatte Irak, var det USA som sto for. Innbyggerne i byen Falluja ble bombardert med brennende hvitt fosfor og napalm. Barn i Falluja blir fremdeles født med misdannelser.
De notoriske krigsforbryterne USA og Storbritannia skal altså være den internasjonale moralens voktere. Det er de samme politiske humanistene som forfølger varslere (Manning, Snowden) og invaderer avisredaksjoner (The Guardian) i sine egne land.
Følgelig kan vi trygt se bort fra at moral, humanisme eller menneskerettigheter er motivene bak. Når krigsropene nå er blitt øredøvende, har det sammenheng med at USA og Vesten har mistet grepet og skifter taktikk for gjenvinne kontrollen over Midtøsten og fullføre sin strategi for regimeendringer.
Det muslimske brorskapet har havnet i unåde etter å ha vært et viktig redskap for vestlig fjernstyring av den arabiske våren. Qatar – med TV-kanalen al-Jazeera – har vært hovedsponsor for Brorskapet, men emiratet har yppet seg for mye på andres revir og er nå henvist til bakre benk av USA og Saudi-Arabia.
Julikuppet mot Brorskapets mest synlige «politiske suksess», president Morsi i Egypt, er bare en flik av bildet. De forente arabiske emirater har nylig gjennomført en omfattende utrenskning blant Brorskapets anførere i landet. Det skjedde dagen før militærkuppet i Kairo. Tre dager seinere ble Brorskapets og Qatars folk i den syriske Nasjonalkoalisjonen, blant annet «statsminister» Ghassan Hitto, kastet ut og erstattet med ledere som lystrer Saudi-Arabia og USA direkte, som Ahmed Assi al-Jarba.
Den syriske regjeringshæren har lenge vært på offensiven, mens de fragmenterte opprørerne og de islamistiske gruppene og deres fremmede sponsorer er splittet og kjemper innbyrdes. Denne for USA og Nato ulykksalige utvikling måtte snus.
USA og Vesten vil etter alt å dømme utnytte «momentumet» fra Egypt til å skru hjulene tilbake over hele linja. Framfor alt vil de fjerne det siste hinderet for det avgjørende felttoget mot Iran, nemlig det gjenstridige Syria. Det kan i verste fall bety å sette hele Midtøsten – i ytterste instans hele verden – i brann.
Israel gnir seg ikke bare i hendene, men forbereder seg som aktiv bidragsyter – og har allerede gjennomført flere rakettangrep mot syriske mål det siste året. Ikke ett av dem har møtt noen form for protest fra den norske regjering. (Se innlegget Østers Barth Eide.)
Nå sier Eide at han er «dypt bekymret over signaler om bruk av militær makt uten at det er forankret i FN. Jeg vil advare mot å spekulere offentlig i et slikt scenario. … man risikerer å snakke seg inn i et hjørne man ikke kommer ut av» ifølge VG 26.08.2013.
«Jeg oppfatter dette som et ønske om å vise tydelighet, men jeg vil be dem som nå snakker høyt om dette om å tenke seg om. Det sier jeg basert på tidligere erfaringer», fortsetter han.
Våre tidligere erfaringer med Eide er heller ikke de beste. Når amerikanerne legger press på norske statsråder, blir de erfaringsmessig tøyelige som seigmenn, bare ikke så smakfulle.
Derfor gjør krigsmotstandere og fredsforkjempere klokt i å forberede seg på det verste.
Valgkampen bør brukes til å sette krigspartiene til veggs. Så langt er det Venstre som peker seg ut som reaksjonær spydspiss og nå framstår som Norges fremste krigshisserparti. Men samtlige av Stortingspartiene har jo solid tradisjon for å følge etter når Uncle Sam forlanger det. Også SV, som kjent.
Har statsminister Jens Stoltenberg vilje eller evne til å stå imot når han skal på pilgrimsreise til Obama 4. september? Og vil Stoltenberg avlyse besøket dersom Obama i mellomtida trykker på utløserknappen?
Se dét hadde det stått respekt av. Kanskje det til og med ville gi solid valguttelling for de rødgrønne. Dessverre er det grunn til å mistenke at båndene til USA er viktigere enn norske velgere.
Første gang publisert [her] på nyemeninger.no den 28. august 2013