Fremskrittspartiet og Høyre viser en tidligere usett omsorg for asylsøkere og flyktninger. Nåvel, selvsagt ikke for alle. Omsorgen omfatter ikke de som har solgt hus og hjem for å flykte fra nød og undertrykking. Den omfatter bare sånne som har solgt sjela si og landet sitt for NATO-kroner og dollar.
FrP mener at afghanske tolker som har gått i de norske okkupantenes tjeneste må få gå foran i asylkøen. – Akkurat med denne gruppen må vi være litt rundhåndet, sier partiets justispolitiske talsmann Jan Arild Ellingsen til VG. Fremskrittspartiet får selskap av Afghanistankomiteen og Amnesty Norge. – Disse menneskene har risikert livet for norske styrker, og derfor må de sikres vern, sier Egenæs fra Amnesty.
Hvem er så denne gruppen som bør behandles rundhåndet og som har risikert livet for norske styrker? De er det som på norsk kalles krigsforrædere, og som tolker sikkert kjenner synonymet for på pashto, dari og tadsjikisk.
Tolkene har vært avgjørende for de norske og allierte okkupantenes virke, og de har på ingen måte innskrenket seg til filologi og oversettervirksomhet. Det kongelige norske Forsvaret har bekreftet at tolkene har gått i norsk uniform, fått opplæring i våpenbruk og deltatt i krigshandlinger sammen med norske styrker.
Når Taliban-talsmann Qari Yousuf Ahmadi sier til VG at tolkene er de utenlandske styrkenes øyne og ører, har han selvsagt helt rett. De bidrar til å forlenge okkupasjonen. I tillegg tar de direkte del i okkupantenes krigføring mot patriotiske afghanere.
Ethvert okkupert folk vil ønske å gjøre opp med sine landssvikere. Og ethvert folk vil reagere sterkt mot fremmede stater som prøver å forhindre et slikt oppgjør. Uansett hva en mener om Talibans religiøse obskurantisme og straffemetoder, så er Taliban i denne sammenhengen patrioter – og denne patriotismen er selvsagt grunnlaget for mørkemennenes økende folkelige oppslutning. For et folk som er okkupert er forræderi ikke et tolkningsspørsmål.
Dersom nordmenn gikk i tolketjeneste for okkupanter som hadde hærtatt Norge, dersom de kledde seg i fremmede uniformer og deltok i krigshandlinger mot norske patrioter, ville nordmenn neppe ha vært særlig fornøyde med at landssvikerne fikk hjelp til å komme unna rettsoppgjøret i et frigjort Norge. Det ville ha vært et folkekrav at slike folk måtte dømmes på strengeste vis. Det er da også hjemlet i norsk lov. Helt fram til 1979 ville «militære forræderiforbrytelser forøvd i krigstid i hensikt å gagne fienden» blitt belønnet med døden etter den militære straffelov av 22. mai 1902, §§ 80-81.
Hvorfor er det da urimelig og uhørt at afghanerne ser det som sin rett og plikt til å gjøre opp med dem som går fiendens ærend?
Norske soldater har tatt halen mellom beina og forlatt Faryab-provinsen. Okkupantene kan straffefritt reise hjem, mens lokale afghanere som har latt seg bestikke til «nato-arbeid» må bli igjen og ta følgene av sine handlinger. At norske og andre utenlandske krigsforbrytere slipper unna å måtte stå til ansvar for afghanerne er ille nok. Men hvorfor også lokale landsforrædere skal slippe å stå til ansvar for sitt eget folk, må man være svoren imperialist for å forstå.
Det fremmedfiendtlige Fremskrittspartiet er svorne imperialister, og legger sjelden skjul på det. For dem er saken innlysende: Medløpere for norsk og amerikansk imperialisme må belønnes, ikke straffes. Noe annet ville være et «uheldig» signal å sende neste gang man trenger overløpere i andre intervensjoner. Men at Afghanistankomiteen og Amnesty resonnerer på samme vis, er mer overraskende.
Ifølge argumentasjonen til Amnesty burde nordmenn som risikerte livet for tyske styrker under okkupasjonen av Norge sikres vern og hjelpes ut av landet. Når ble det Amnesty sin oppgave å forsvare krigsforrædere? Kan det ha sammenheng med at okkupasjonsmaktene i dette tilfellet er Norge og NATO-blokken?
Afghanere og andre som opplever at vestlige humanitære organisasjoner opptrer som løpegutter for imperialistene, er i alle fall blitt styrket i troen på at så er tilfelle.