Dagen etter at PST legger fram sin årlige trusselvurdering, der overvåkerne gjentar sitt mantra om et ikke-eksisterende «venstre-ekstremistisk trusselbilde», sender NRK Brennpunkt en dokumentar som avslører at sikkerhetsorganene fortsetter med sin politiske overvåking av venstresida og ignorerer trusselen fra fascistiske og høyreekstreme miljøer.
Infiltratøren og agenten Christian Høibø står fram og forteller om ti år som informant og provokatør i blant annet Blitz-miljøet. Om motivene for åpenheten skyldes moralske skrupler i ettertid eller brutte løfter om karriere og penger fra PST sin side, skal vi ikke spekulere i. Det er heller ikke det vesentlige.
Det vesentlige er at PST ufortrødent fortsetter i samme spor som det Lund-kommisjonen la for dagen i 1995 og som førte til det man iallfall lot som var et oppgjør med politisk overvåking. Det var selvfølgelig et bedrag.
Brennpunkt den 19. februar dokumenterer hvordan politiske aktivister, abonnenter på venstreorienterte tidsskrifter og deltakere i demonstrasjoner blir registrert og rapportert den dag i dag. Vi får også et innblikk i hvordan PST verver informanter som ikke bare får tillitsverv i utvalgte organisasjoner, men som også direkte opptrer som provokatører og «iscenesettere» av aksjoner og demonstrasjoner – der hensikten er å skape konfrontasjoner med politiet som demonstrantene i ettertid sjølsagt får ansvaret for å ha forårsaket.
Ikke minst på bakgrunn av disse avsløringene er det interessant å lese virkelighetsbeskrivelsen i PSTs såkalte trusselvurdering. Legg merke til hvem som blir ansvarliggjort når det fascistiske voldsmiljøet iverksetter sine provokatoriske framstøt: «I løpet av det siste året har det ved flere anledninger vært voldelige konfrontasjoner mellom høyre- og venstreekstreme. Det er i all hovedsak venstreekstremister som har fremprovosert disse situasjonene.» (Vår uth.)
I sin rapport presterer PST fremdeles – halvannet år etter Utøya-massakren utført av fascisten Breivik og bare uker etter at en høyreekstremist utløste terroralarm etter at han varslet at han ville sprenge Stortinget – å fastholde sitt absurde «trusselbilde» der høyreekstrem fascisme og aktivistiske venstremiljøer blir satt i samme bås. Begge riktig nok underordnet politisk motivert vold fra «ekstrem islamisme».
Vi kommer igjen til å få en eller annen form for etterspill hvor politikerne i større eller mindre grad vil uttrykke «bekymring», ikke over mentaliteten til PST i og for seg, men om hvorvidt det hele er «akseptabelt» innenfor eksisterende lovverk og hvorvidt det er «forsvarlig» å verve unge mennesker som infiltratører uten å belønne dem skikkelig …
Saka er sjølsagt skandaløs. Det er all mulig grunn til at det blir ny politisk oppvask og at hoder ruller i de hemmelige tjenester. Men overvåking, infiltrasjon og agentvirksomhet er metoder som kapitalens stat vil fortsette med å bruke mot det den anser som «den indre fiende». Det vil skje enten ved å utvide overvåkernes fullmakter, ved å tøye lovverket til bristepunktet, eller om nødvendig ignorere lovverket fullstendig.
I fiendebildet til statsmaktas sikkerhetsorganer inngår bare unntaksvis virkelige terrorister og fascister av Behring Breiviks kaliber og «inspiratorer» som NDL, SIAN etc. Nei, for overvåkingsorganer er «fienden» de som gjør bruk av sin demokratiske rett til å protestere mot urett. Den indre fiende er de titusener som demonstrerte mot USAs krig mot Irak for ti år siden, det er de som går i gatene mot norsk krigsdeltakelse i Afghanistan, Libya eller Syria, det er antirasister og antifascister, det er ungdom som protesterer mot oljeutvinning i Lofoten og Vesterålen – og sjølsagt enhver organisasjon som agiterer og oppmuntrer folk til å gjøre bruk av sin ytringsfrihet.
Vi må ikke være naive. Venstresida blir fremdeles forsøkt kriminalisert, og det med tilnærma mafiametoder. Sånn har det vært i dette landet siden verdenskrigens slutt, og i særdeleshet siden Norge ble med i NATO. Sånn er den utrivelige virkeligheten. Det er en virkelighet som alle demokrater, progressive og revolusjonære må forholde seg til, uten å la seg skremme til taushet og passivitet. For det er nettopp de de aller helst ønsker.{jcomments on}