Krigsropene gjaller på ny. Nå er det syrerne som skal «hjelpes» med en utenlandsk imperialistisk intervensjon. Hvis ikke den kommer, har verdenssamfunnet «sviktet». Dette er budskapet som hamres inn fra NATO-mediene, sjølsagt også de norske.
Angrepsplanene har ligget klare en god stund, styrker er allerede i beredskap i Tyrkia og andre steder. Nå gjelder det å bearbeide den offentlige opinionen for en ny humanitær angrepskrig av libysk merke. Russland og Kina er onde, fordi de ikke ønsker en reprise av det libyske scenariet. Den arabiske liga, som nå ikke består av stort annet enn islamistiske despotier og stater som allerede er satt på plass av USA med våpenmakt, spiller plutselig rollen som demokratiske forkjempere på det syriske folkets vegne. Enhver som tenker etter, forstår at det her er noe som ikke stemmer.
Men oppmuntret av den labre krigsmotstanden mot NATOs barbari i tilfellet Libya, satser imperialistenes propagandaavdelinger på en lett match. Enhver krigsmotstander vil umiddelbart stemples som en «kyniker» som «vender det syriske folket ryggen».
Bakgrunnen er at Syria fremdeles står i veien før USA har gjort reint bord rundt hele Middelhavet, og fått hele regionen innlemmet i NATOs Middelhavsstrategi. Dessuten er Syria en gordisk knute som før eller siden må kuttes av, på grunn av landets helt spesielle stilling og geografiske plassering som bakland og støttespiller for både Iran og Palestina. Faller Syria, er Iran ytterligere isolert og en ny kjøkkeninngang er åpnet for militær aggresjon mot iranerne. Faller Syria, kan bordet være ryddet for Israels «endlösung» i forhold til det palestinske folket. Som om ikke dise utsiktene er skremmende nok, kommer den overhengende faren for at en intervensjon kan eskalere til full krig, i ytterste konsekvens verdenskrig.
Rapportene fra Syria er ualminnelig diffuse når det gjelder antallet drepte og skadde, og hvem som er de ansvarlige. I starten ble det underslått at omlag halvparten av dødstallene var soldater i den syriske hæren og politifolk som følge av det som ble kalt fredelige demonstrasjoner. Assad-regimet har på sin side etter alt å dømme tydd til grov artilleribeskytning og angrep på sivile mål.
Ikke desto mindre er det påfallende at rapportene i vestlige media fortsatt er upresise. I flere måneder har meldinger av typen «200 mennesker skal ha blitt drept», «amatørvideoer tyder på», «representanter for opposisjonen skal ha vært vitne til» vært typiske. Altså en høy grad av ikke-verifiserte observasjoner, i enda større grad enn da styrkene til Gaddafi i Libya ble beskyldt for handlinger som i mange tilfeller viste seg å være oppspinn.
Det kan virke som et paradoks at den «kristne» vestlige imperialismen aktivt bidrar til å øke forfølgelsen og undertrykkelsen av nettopp de kristne overalt hvor NATO, USA, Frankrike og Storbritannia «intervenerer» i Midtøsten.
Assad-regimets brutalitet gjennom flere generasjoner er ingen nyhet. Kurderne kan underskrive på det. Men landet har, som Irak og Libya tidligere, vært et langt på vei sekulært regime, der ulike religiøse retninger har hatt betydelig grad av frihet.
Den kristne minoriteten i Syria har, som tilfellet var i Irak, nytt relativ frihet og har ikke trengt å frykte bomber og attentater. Svært mange kristne irakere ble tvunget til å søke tilflukt i Syria etter USAs hærtaking av landet i 2003, slik at andelen av befolkninga langt overstiger ti prosent.
Salafistisk terror var ukjent i Syria før imperialistene væpnet islamister og sendte dem inn for å initiere opprøret våren 2011. Allerede i april-mai 2011 ble kristne samfunn over hele Syria angrepet og truet. Hvis de kristne kvartalene og landsbyene ikke tilsluttet seg «opprøret» mot det syriske regimet og president Bashir al-Assad, måtte de forlate landet eller ta følgene av å bli … Siden har det vært en serie av angrep på kristne syrere. (Se f.eks. Christian Post)
En ny krig i Midtøsten kan virke uunngåelig, dersom ikke en antikrigsbevegelse klarer å stoppe den. Krigen vil i utgangspunktet bli ført via stedfortredere, med Tyrkia og villige arabiske nikkedukker, som Qatar, som anførere. Spesialstyrker fra Qatar og Storbritannia operer allerede aktivt i byen Homs. Den tyrkiske statsministeren Erdogan har framsatt direkte trusler om alt fra å stoppe strømforsyning til Syria til direkte militær aksjon. Den tyrkiske hæren er den største i NATO utenom USA.
Krigsmotstandere og alle som advarer mot ny imperialistisk intervensjon, må ikke la seg forlede av krigspropagandaen. Den er direkte avkom av NATO-strategien «Responsibility to protect» som skal rettferdiggjøre NATOs inngripen hvor som helst i verden.
Vi støtter og forsvarer det syriske folkets krav om demokrati og eventuelt et regimeskifte som de – og ikke USA – måtte bestemme. Det syriske folket må samtidig ta lærdom av de andre folkeopprørene som har blitt «kidnappa» av imperialismen. Imperialistene har minst av alt interesse av at de arabiske folkenes frihetslengsler blir innfridd. Når USA og Vesten er indignerte på det syriske folkets vegne, er det utelukkende for å bruke massebevegelsene til å tjene egne imperialistiske formål. Hadde det ikke vært slik, ville USA og NATO for lenge siden ha vært involvert på folkets side mot de tyranniske despotiene – USAs tette allierte – i Saudi-Arabia, Qatar og Bahrain. Det vil selvsagt ikke skje.
Som Revolusjon skrev etter at angrepet på Libya var et faktum:
«Ethvert opprør og forsøk på regimeskifte i Midtøsten eller Afrika må først klareres med imperialistmaktene, og hva slags «demokrati» som blir innført bestemmes i London, Paris og Washington – ikke av folket i gatene i Tripoli, Kairo, Damaskus, Abidjan eller Khartoum.»