Folkeoppstandene brer seg som en simoom (sandstorm) over den arabiske verden. Sandstormer kan endre landskapet i løpet av kort tid. Men ørkenrotter og skorpioner ligger og lurer.
Opprørene i Tunisia og Egypt har synliggjort massenes kollektive vilje, styrke og trass. Hele verden har fått motbevist påstanden fra Vestens ideologer og samfunnsvitere om at «revolusjoner har gått av moten, revolusjonenes tid er forbi».
Folkets store nasjonale og demokratiske seire er likevel foreløpig bare delseire, det endelige slaget er ennå ikke utkjempet.
I Tunisia har arbeiderne, ungdommen og folket presset fram en form for dobbeltmakt, men kretsen rundt den styrta Ben Ali har fortsatt klør igjen. Egypterne har velta Mubarak, men her har militærrådets «overgangsregime» også gitt imperialistene og kompradorene en viss tid til å summe seg, med de farer det innebærer.
Folkeopprørene har krevd sine ofre og martyrer, og de vil trolig bli flere. Nøyaktige tall foreligger ikke. Men mange hundre demonstranter er blitt drept i Tunisia og Egypt, et ukjent antall i Algerie.
Libya ligger i klem mellom de to opprørsstatene, og smitteeffekten var uunngåelig. Nå strømmer blodet i gatene i Benghazi og Tripoli, etter at en desperat Muammar Gadaffi ifølge rapportene har satt inn flyvåpenet mot demonstrantene. Regimet går trolig mot slutten: Jagerpiloter har desertert og libyske diplomater i utlandet velger å skifte side mens det ennå er tid. Landets oljereserver er de største i Afrika – og niende størst i verden. Det er også et land med sterke klan- og stammemotsetninger som gir imperialister et vidt register å spille på. Anonyme talsmenn for Obama sier at USA vurderer «alle tjenlige midler» for å intervenere i situasjonen i Libya.
I den vesle gulfstaten Bahrain, som er et kolonisert havneanlegg for den amerikanske femte flåte, har det vært harde sammenstøt og mange drepte. Utenriksminister Hillary Clinton besøkte øystaten i desember i fjor, da hun utropte kongedømmet til en «modellpartner» og var «imponert» over regimets vilje til demokratisering …
Den imperialistiske leiren bedriver nå et renkespill for å fravriste de arabiske folkenes deres forventninger om frihet og økonomisk utvikling, om reell suverenitet og nasjonal verdighet. Norge er ikke noe unntak. Den norske staten har drevet aktivt «partnerskap» (med Egypt i særklasse) og har forsynt regimene med våpen for milliarder. Selskaper som Statoil, Jotun og DNO har lenge vært involvert i Jemen, Libya og Algerie – med aktiv støtte og tilrettelegging fra norsk utenrikstjeneste.
Hva nå?
Det som fortsatt er høyst uavklart, er hvilken retning opprørene kommer til å ta i fortsettelsen. Hvilke innen- og utenlandske klassekrefter vil ta den strategiske ledelsen? Både utviklingsnivået, utdanningsnivået og de arbeidende klassenes grad av politisk organisering er svært forskjellig i de ulike arabiske landa. Hvem vil gå seirende ut til slutt?
De forskjellige klassekreftene har naturlig nok ulike strategier. Mange scenarier er tenkelige, men tre mulige hovedretninger peker seg ut:
-
Den folkedemokratiske strategien
De arbeidende lag av folket vinner og beholder offensiven, mobiliserer fagforeninger, styrker sine politiske organisasjoner og sikrer hegemoniet, også blant ungdommen. Det gamle statsapparatet brytes ned og ei motmakt bygges opp der forsvar av landets suverenitet, brudd med imperialismen og makt til de arbeidende klassene er sentrale punkter. Et slikt utfall er for øyeblikket mer sannsynlig i Tunisia enn i Egypt, og krav i denne retninga blir effektivt framført av den tunisiske 14. januar-fronten og andre progressive og nasjonaldemokratiske krefter.
-
Den religiøse eller islamistiske strategien
Islamske partier og bevegelser vinner fram med støtte i de deler av det gamle byråkratiet og borgerskapet som ikke er kompromittert i folkets øyne. Et stort filleproletariat og mer tilbakeliggende lag på landsbygda vil tjene som islamistenes sosiale maktbasis. Den politiske retorikken vil bli skarpere antisionistisk og anti-imperialistisk, men uten at dette nødvendigvis innebærer noe reellt brudd med imperialismen. Det muslimske brorskapet er den viktigste politiske krafta, særlig i Egypt, der brorskapet er godt organisert og sørger for sosiale ytelser og hjelp til de fattigste.
-
Imperialistenes strategi
Den gamle komprador- og utbytterklassen pynter på fasaden, skifter ut «verstingene» og appellerer til de utdanna unge og entreprenører i småborgerskapet som nepotismen og det gamle maktapparatet har stengt dørene for, om å skape et «blomstrende næringsliv». Det gamle regimet videreføres i modernisert utgave, med de samme utenlandske sponsorene. Denne modellen vil selvsagt bli massivt understøttet på alle mulige måter av USA og Vesten: med økonomiske stimuli, materielle tiltak, militært og kommunikasjonsmessig. G 20-landa har allerede tilbudt sin «hjelp» til Tunisia og Egypt.
Alle disse strategiene er operative, fotsoldatene er i aktivitet, taktiske framrykninger blir avløst av taktiske retretter og ringmanøvre. Hvem som går seirende ut er på ingen måte gitt. Utfallet kan også bli forskjellig fra land til land. Det eneste som er sikkert er at 2011 blir et år med stor uro og store omkalfatringer i Midtøsten.
Vesten vil smi mens jernet er varmt
Når ørkenstormen først var i gang, har USA-imperialismen konkludert med at det farligste av alt er å vente til sanddynene har lagt seg og kanskje begravd mange av imperialismens viktigste vaierfester.
Washington ble åpenbart tatt på senga av intensiteten og omfanget av revolten i Tunisia og i Egypt. Etter noen ukers nøling innså USA-imperialismens strateger at folkeopprøret var mer enn et blaff. Istedenfor å sette militærmakt og terror inn for å redde Mubarak & Co., valgte USA å intervenere «positivt» for å dreie utviklinga i sin retning.
Når den mektige egyptiske hæren ikke ble satt inn mot demonstrantene skyldtes det for det første at hæren består av vernepliktige, men også at USA gjorde det klart overfor Mubarak at hans tid var ute. Ved å opprettholde bildet av hæren som en «nøytral» maktfaktor, kan militærrådet instrueres om å skape institusjoner og instrumenter for et Midtøsten-«demokrati» som er tilpasset USAs interesser. Hvorvidt egypterne finner seg i en løsning der en veltrimmet «opposisjon» blir lansert som folkets valgalternativ, er en annen sak.
Massenes opprør har framskyndet USAs gamle planer for regimeendringer i Midtøsten og nytegning av det politiske kartet. Den barbariske okkupasjonen av Irak, der regimeendring var et uttalt mål, har ironisk nok bidratt til å forsinke fasadepussen i det øvrige Midtøsten. Angrepet på Irak utløste et voldsomt raseri, spesielt i den arabiske verden. De arabiske eneherskerne ble også usikre, og fryktet at kanskje de også kom til å dele skjebne med Saddam. Amerikanske vasaller som Ben Ali og Mubarak mistet tilliten til sine «velgjørere» og ble mindre samarbeidsvillige, også i forhold til å ta rotta på rivalene i Damaskus og Teheran. Den amerikanske frustrasjonen over dette lar seg tydelig lese i ambassademeldingene fra Tunis og Kairo, som vi kommer tilbake til.
Det «nye» Midtøsten
Allerede på G-8 møtet i 1994 fremmet USA Initiativet for et større Midtøsten, et program for «demokratisering» og balkanisering av hele regionen fra Marokko til Pakistan. En tidlig utgave av forslaget ble lekket til den arabiske avisa al-Hayat, noe som fikk USAs vasaller i Midtøsten i harnisk. USA hadde også trøbbel med å få sine europeiske allierte med på opplegget, ettersom EU og særlig franskmennene, pleide sine egne forbindelser til statene sør for Middelhavet.
I 2006 blei det litt mindre følsomme begrepet Det nye midtøsten lansert av Condoleezza Rice. Det skjedde i Tel Aviv, med det israelske overfallet på Libanon som bakteppe. Ideen var og er del av det angloamerikanske og israelske militære «veikartet» for Midtøsten: en oppskrift for å skape mest mulig uro og ustabilitet i hele regionen. Tanken er at en situasjon der alt flyter skal gi USA mulighet til å tegne Midtøstenkartet på nytt.
Strateger som Zbigniew Brzezinski har samtidig vært klar over at det ikke er risikofritt å egge ulike etniske og religiøse grupper til strid, slik «balkaniseringsplanen» har gått ut på. Det kan utvikle seg så langt at situasjonen blir «uhåndterbar» for imperialistene, advarer han.
Det er denne typen strategiske avveininger som har herjet Pentagon og amerikansk UD i et par tiår. På den ene sida har USA innsett at de stivbeinte og despotiske regimene som garanterer amerikansk hegemoni og kontroll over regionens ressurser, ikke vil overleve i det lange løp, og at en omstokking er nødvendig. På den andre sida råder en velbegrunnet frykt for at regimeendringer i form av folkeopprør også vil vende seg imot despotenes bakmann og hovedsponsor – Washington.
Av disse grunnene vaklet USA i starten, slik det også vil vakle hvis opprør skulle true nøkkelstaten Saudi-Arabia. Balkanisering og «fargerevolusjoner» var mer anvendelige i Øst-Europa: i den gamle sovjetiske innflytelsessfæren hadde USA og Vesten alt å vinne og intet å tape. Tilmed en desillusjonert arbeiderklasse kunne dengang bli ført bak lyset av reklameglansen om hamburgerlykke og euroturisme. Amerikanerne, Vatikanet og Sosialistinternasjonalen kunne endog servere ferdiglagde «fagforeninger» til arbeiderne. Idag er det ikke stort igjen av euforien å finne i arbeidsløshetskøene i Budapest eller i fattigskurene i Vilnius.
Mobilrevolusjon og psyops
2011 er ikke 1989, heller ikke i den arabiske verden. På den teknologiske fronten har mye skjedd de siste tjue åra. Mobiltelefoner har blitt allemannseie, også i fattige land. Twitter og Facebook er i dag viktigere enn Voice of America. SMS-meldinger har langt på vei erstatta løpeseddelen.
De fleste av disse tjenestene er skapt av amerikansk teknologi og underlagt amerikansk eksportkontroll. NSA og amerikanske hemmelige tjenester har et langt stykke på vei mulighet for å styre hvor og hvordan de blir brukt. Echelonsystemet gir mulighet til omfattende overvåking av sms-trafikken hvor som helst i verden. De største søkemotorene er amerikanske.
Psyops – psykologisk krigføring – har hatt en sentral plass i aktiviteten til Pentagon og State Department i mange år. Allerede Information Operations Roadmap (2003) ga detaljerte anbefalinger for hvordan USA skal bruke internett og andre kommunikasjonsformer for å manipulere informasjon og fremme USAs strategiske mål.
Hippe, unge bloggere – også i Norge – betales av moteindustrien med velvillig produktomtale som motytelse. Det ville være utrolig blåøyd å tro at ikke også bloggere med innpass i riktig målgruppe kan kjøpes for å spre politiske budskap, diskret eller mer direkte.
Ambassaderapporter
Mye kan sies om den amerikanske imperialismen, men naiv er den ikke. I en hemmelig melding fra ambassaden i Tunis sommeren 2009 framgår det tydelig at Washingtons øyne og ører var fullt klar over at Ben Ali-regimet levde på lånt tid, og at USA må spille på de rette hestene framover.
Disse kreftene blir definert som «middelklassen» og ungdommen:
«I tillegg til å snakke med den tunisiske regjering, må vi komme i direkte kontakt med det tunisiske folk, særlig ungdommen. Ambassaden bruker allerede Facebook som kommunikasjonsverktøy. I tillegg har vi ambassadørens blogg, en ganske ny satsning som tiltrekker seg oppmerksomhet. I løpet av de siste par årene har ambassaden økt sin oppsøkende virksomhet i forhold til tunisisk ungdom gjennom konserter, filmfestivaler og andre arrangementer.»
«Det er også i vår interesse å skape velstand for Tunisias middelklasse, den som kan trygge landets langsiktige stabilitet. Videre trenger vi å øke den gjensidige forståelsen for å reparere bildet av USA og sikre økt samarbeid om våre mange regionale utfordringer. USA trenger hjelp til å fremme våre verdier og vår politikk i denne regionen. Tunisia er et sted der vi, med tida, kan få det.»
Kilde: TROUBLED TUNISIA: WHAT SHOULD WE DO? #09TUNIS492 Lekkasje fra ambassaden i Tunis (WikiLeaks).
I en rapport fra ambassaden i Kairo fra 13. og 14. januar i fjor, er meldinga også temmelig klar. Michael Posner var på besøk i Egypt i egenskap av sin nyoppretta stilling som «statssekretær for demokrati, menneskerettigheter og arbeidsliv». Han møtte en rekke folk fra den offisielle opposisjonen og kunne meddele
« … aktivister og opposisjonspolitikere at USA vil søke måter å fremme menneskerettigheter og politisk deltakelse i løpet av de nærmeste 12-18 månedene.»
Kilde: A/S POSNER ENGAGES WITH CIVIL SOCIETY, POLITICAL OPPOSITION #10CAIRO145 Lekkasje fra ambassaden i Kairo 31-01-2010 (WikiLeaks).
Foreløpig kan vi derfor konkludere med at
- USA ser at det gjelder å lokke og bestikke den delen av ungdommen og folket som ikke tilhører arbeiderklassen og de aller fattigste, og innpode den med sine «verdier».
- Det amerikanske linjeskiftet for aktivt å «fremme politisk deltakelse» i Egypt samsvarer påfallende med Posners tidtabell.
- Facebook- og twittermobiliseringa i gatene i Kairo og Tunis har neppe bare vært de spontane aktivistenes eget verk.
Flere utfall er mulige
Hovedproblemet for den vankelmodige amerikanske strategien er at de arabiske massene har en høy bevissthet og generasjoners erfaring med USA-imperialismens sjeiker og diktatorer. Den arabiske ungdommen i Rabat, Benghazi, Tunis, Alexandria, Damaskus, Bagdad, Manama, Sanaa, ja også i Riyadh, kjenner den sionistiske og imperialistiske skorpionen og dens skjulesteder. Ryktene som gikk på Tahrirplassen i Kairo om at Mubarak hadde søkt tilflukt i Tel Aviv, var ikke tatt ut av lufta. For alt vi vet befinner han seg der alt, hos sine siste venner.
Noen av imperialismens penneknekter, som Aftenpostens Jørgen Lohne, tar nok imperialismens seier en smule på forskudd. I en kommentar 20. februar fremholder han Israel («landet araberne elsker å hate») som det opplagte forbildet for de arabiske massenes higen etter ytringsfrihet og demokrati …
Slik kan imperialistenes synsere gå seg vill i labyrintene som folkene rundt Middelhavet har tradisjon for å forvirre sine fiender med. Vi fester lit til at de sultne og undertrykte, nasjonalt nedverdigede arabiske massene overlister og gjennomskuer imperialistenes falske lokketoner og snakk om fargerevolusjoner. Frihet fra sult og nød, fra despoti og undertrykking, fra arbeidsløshet og utbytting, kan aldri vinnes i samspill med imperialismen.
Når de imperialistiske skorpionene messer om demokrati, forbereder de sine giftige stikk. Ingen seier er sikret før folkene og arbeiderklassen tråkker dem flate og river av brodden.
{jcomments on}