fredag, 15 11 2019

Norske myndigheter har lenge drevet aktiv lobbyvirksomhet for å sikre Norge en plass blant Sikkerhetsrådets 15 medlemmer. Denne aktiviteten nådde et høydepunkt på FNs 55. generalforsamling, og atskillige millioner kroner er brukt til det edle formål. Mens de gamle stormaktene har fast plass, går de ti resterende setene på omgang etter en fordelingsnøkkel der alle verdensdeler er representert. Norge har sloss med Italia og Eire om hvem som skal overta for Nederland og Canada i perioden 2001-2002. Norge var sist representert i Sikkerhetsrådet i 1979-80.

Vi vet ikke utfallet når dette skrives. Men vi vet at konkurransen om en plass i Sikkerhetsrådet blir framstilt som et spørsmål om nasjonal ære, og statsminister Stoltenberg kan forsikre om at Norge har mye å bidra med som medlem. I skrytelista over Norges fabelaktige bidrag til fred og rettferdighet i verden inngår de norske FN-bidragene, utviklingshjelpa, fredsmeklinga og Norges aktive deltakelse når det gjelder«å opprettholde internasjonal fred og sikkerhet i samsvar med de Forente Nasjoners charter».

Om begrunnelsen for det norske kandidaturet hadde en viss troverdighet før, er den borte nå. De grove norske bruddene på nevnte charter blir sjølsagt ikke viet ett ord.

  • Det er bare et drøyt år siden Norge og NATO deltok aktivt i den feige angrepskrigen mot Jugoslavia, på tvers av FNs charter og uten Sikkerhetsrådets godkjenning.
  • Norge er lojal medspiller i en aggressiv militærallianse som har vedtatt at NATO ikke trenger et FN-mandat for å gå til militær aksjon utenfor eget område.
  • Norge har sluttet opp om og forsvarer den morderiske blokaden av Irak, som daglig koster hundrevis av irakiske barn livet.
  • Norge nøyer seg ikke med blokader og fordømmelser av regimer som ikke passer inn i NATOs vedtatte A4-skjema, men blander seg direkte inn i forskjellige lands interne forhold ­ for eksempel ved direkte pengegaver til opposisjonspartier og opposisjonsstyrte byer i Serbia og Jugoslavia.
  • Rasistiske og nazistiske organisasjoner blir ikke forbudt, sjøl om Norge har ratifisert FN-konvensjoner som krever dette i klartekst. Gjentatt kritikk mot Norge fra FN-komiteer som skal overvåke enkeltlandas oppfølging, har så langt ikke hatt effekt.
  • Med andre ord er Norge verken FNs englebarn eller Charterets englevakt.

    Hvorfor er det norske borgerskapet så ivrige på denne plassen? For å skape mere «fred»? For å gi større makt til FNs generalforsamling, der alle stater teller likt? Vil Norge fjerne stormaktenes vetorett, eller i det minste innskrenke den? Slett ikke. Hovedmotivet er å plassere den norske imperialismen enda et hakk nærmere bordenden i imperialistenes VIP-salong. En plass i Sikkerhetsrådet åpner nye dører for en framstormende norsk imperialisme, både i forhold til nye «fredsoppdrag» og når det gjelder å perfeksjonere den diplomatiske balansegangen mellom EU og USA. Ironisk nok for ja-regjeringa Stoltenberg er det ikke-medlemskapet i EU som har styrket det norske kandidaturet vis à vis Italia og Eire.

    Utenriksminister Jagland kunne i New York fortelle de 189 medlemsstatene at Norge vil ha inn enda flere imperialiststater med vetorett, nemlig Tyskland og Japan, som lenge har krevd nettopp det. Det var et håndfast signal til EUs førende makt, som vil bli notert uansett om Norge får plass i rådet eller ikke. Litt svada om økt åpenhet og innsyn, var hva Jagland hadde å tilby de øvrige medlemslanda.

    Sikkerhetsrådet er en overlevning fra stormaktskompromisset etter 2. verdenskrig, der det sosialistiske Sovjetunionen i sin tid kunne danne motvekt mot imperialistene. I dag har USA ­ for øvrig FNs største debitor ­ tilnærmet total kontroll; bare unntaksvis setter russerne og kineserne seg opp mot USAs diktat. Sikkerhetsrådet er ille nok som det er. Med Norge som medlem er det ingen forbedring i sikte.

    Fra Revolusjon nr. 20, høsten 2000