lørdag 19 september 2020

Troll A plattformen 1995. Foto: Statoil
Den varsla fusjonen mellom Statoil og olje- og gassdivisjonen til Norsk Hydro har avstedkommet nærmest unison anerkjennelse i borgerskapets leir, akkompagnert av en dagsomsetningseksplosjon på Oslo Børs på over 20 milliarder.

Den frenetiske aksjehandelen før fusjonen ble kunngjort, har fått Kredittilsynet til å innlede granskning. Uten at noen tror at det vil rokke ved noe som helst.

Glemt er alt snakk om betydninga av «fri konkurranse» på sokkelen og mishagsytringene da privateide Saga Petroleum ble fusjonert inn i Hydro i 1999.
Glemt er alle vakre ord om at minst to store norske aktører er et vilkår for teknologisk nyvinning og norsk konkurranseevne.
Glemt er tilsynelatende også Høyres tradisjonelle motstand mot at staten skal være hovedeier i norsk olje- og gassindustri.
Og glemt er innvendingene om at et til de grader dominerende økonomisk lokomotiv kan komme til å få «uheldig påvirkning på de politiske beslutningstakerne».

Det er den moderne monopolkapitalens logikk som gjør seg gjeldende: konsentrasjon, monopolisering, ekspansjon og personalunion mellom politikere og finanskapital.

Internasjonal oljebryting

Den nye giganten vil få muskler som plasserer den i oljemonopolenes førstedivisjon i konkurransen om de skrumpende olje- og gassfeltene verden over. Sammen vil Hydro og Statoil stå for en daglig produksjon av 1,9 millioner fat i 2007,  og de rår over kjente reserver tilsvarende 6,3 milliarder fat oljeekvivalenter. Det er fortsatt avstand til de aller største (Exxon: 22 mrd fat, BP 18 mrd fat), men den skrumper.

Det begynner å bli lenge siden norsk sokkel ble for smått for de to industrilokomotivene. Statoil har virksomhet i 33 ulike land i 5 verdensdeler, og har vært involvert i flere korrupsjonsskandaler. Hydro har aktivitet i blant annet Iran, Angola, Canada, Russland og Libya. Angola og Aserbadsjan regnes blant de aller mest korrupte land i verden.

Lillebror børsvinner

norskhydro_karjaga2Overført på den politiske arenaen, er Statoil og Hydro personifiserte produkter av Arbeiderpartiet og Senterpartiet. Statoil var barnet til profilerte sosialdemokrater som Arve Johnsen og Finn Lied, mens den gamle Sp-nestoren Eivind Reiten har satt sitt stempel på Hydro i en halv generasjon eller så. Mens pensjonisten Finn Lied ser sine visjoner om et oljeselskap med sterk nasjonal forankring forvitre, sitter den «nasjonale» Reiten i førersetet for fusjonen og kan høste eventyrlige kursgevinster for børsvinneren Hydro.

NHOs administrerende direktør Finn Bergesen jr. prøver ikke å legge skjul på at fusjonen har andre hensikter enn å utvikle norsk industri eller norske arbeidsplasser: «Forslaget om å slå sammen Hydros og Statoils olje- og gassaktiviteter vil bety en vesentlig styrking av norsk olje- og gassvirksomhet i utlandet», var hans kommentar til planene. (vår uthevelse)

Mer privatisering

Et umiddelbart resultat av en fusjon vil bli at statens eierandel i det nye selskapet vil minke. I Norsk Hydro eier staten 49 prosent, i Statoil har eieranden vært rundt 70 prosent etter privatiseringa som ble iverksatt av Jens Stoltenberg da han sist var statsminister. De øvrige storaksjonærene er i stor grad amerikanske banker og noen nordiske finansaktører. I det nye selskapet vil staten eie ca 62,5 prosent.

En annen virkning er at det nye selskapets fokus vil skifte enda mer vekk fra gammel norsk sokkel, og over på Midtøsten, Latin-Amerika, Afrika og Barentsregionen. Særlig det siste samsvarer godt med den rødgrønne regjeringas ambisjoner for norsk imperialisme. Russlands og Gazproms dreining til en mer nasjonalt orientert oljepolitikk og vrakinga av Hydro og Statoil som utbyggere i det svære Shtokman-feltet, har uten tvil påskyndet fusjonsplanene.

Usikre jobber

De 31.000 Hydro- og Statoilansatte har heller ingen grunn til å juble. Uansett løfter om ingen nedbemanning på kort sikt og svada om sunn omstilling, er en vesentlig hensikt ved synergieffekten å senke kostnadene. Ettersom investeringsbehovene er blant de mest kapitalintensive som finnes på planeten, er kutt i lønninger og bemanning den klassiske resepten for økt shareholder's value.

Også leverandørindustrien vil bli ramma. Med mindre investeringer på norsk sokkel, vil asiatiske og andre leverandører framstå som både billigere og mer attraktive.

Som i så mange andre vitale nasjonale spørsmål, er EU atter en gang overdommer for hva ikke-medlemsstaten Norge kan få lov til. Men fusjonen er neppe i fare, ettersom EU sjelden eller aldri setter foten ned for store monopolfusjoner, og bare er opptatt av sitt konkurranseprinsipp når det er snakk om å bryte ned kommunale tjenester eller offentlige «monopoler» innen for eksempel transport og energiforsyning.

«Hydrostatimp Ltd.»

Med den forestående storfusjonen tar norsk imperialisme et nytt skritt for å blande seg med têt-sjiktet blant verdens imperialister. Hydrostatimp Ltd. vil forlange en enda mer aktiv og aggressiv norsk utenrikspolitikk for å hegne om sine internasjonale «engasjementer» og for å sikre at utplyndringa av andre lands naturressurser kan foregå relativt uforstyrret.

Uansett hvor mange norske flagg borgerskapet vaier med, er det bare personalunionen av stats- og privatmonopolister og deres nære håndlangere som høster fordeler av denne aggressive norske imperialismen. Det drypper også på PR-byråene, som skal lage en ny selskapsprofil og ny logo til en anslått kostnad av 30 millioner. For arbeidsfolk i Norge blir prisen mer skatt og færre jobber.

For SV og deler av Ap er løsninga at milliarder av skattepenger skal brukes for å kjøpe nye eierandeler for å gjenvinne statens kontroll som hovedaksjonær. Da kan det nok hende at EUs firehodete konkurransetroll dukker opp. Men okke som blir vanlige folk sittende igjen med regninga. Vi kan stille godta det vi har mistet, eller vi kan få lov til å kjøpe tilbake det som er vårt…

Et velsmurt parlament

En skare politikere fra A til B har rykket i felten, ikke mot fusjonen, men mot at Statoil-navnet skal forsvinne. Dermed kan de demonstrere sitt nasjonale sinnelag og sørge for at en vesentlig debatt blir erstattet med en navnelek.

Uansett farge på det politiske innpakningspapiret, betyr det nye selskapet ytterligere privatisering av det som skulle være det norske folkets nasjonalformue. Når statens andel synker og operasjonene forflytter seg enda lenger vekk fra Norge, vil inntektene som tilfaller staten synke tilsvarende.

Også på dette området blir statlig styring av investeringer og satsingsområder – som var sjølve grunnlaget for det norske oljeeventyret – mer og mer en illusjon.

Derimot vil oljemonopolistene i enda større grad enn nå undergrave det som er igjen av parlamentarisk styring, og sørge for at Regjeringa og Stortinget blir totalt underlagt børsen, bankene og «Hydrostatimp Ltd.»

  • Les også: Olje og rivalisering i Arktis