søndag, 08 12 2019

Stopp for boligbygginga?Prisstigninga på norske boliger fra 2006 til 2007 var den høyeste i Vest-Europa. Norske boligkjøpere tar opp lån med høy risiko, og det er større misforhold  mellom boligpris og inntekt enn i andre land. Eller for å si det med Kredittilsynet: «Store grupper er i ferd med å få en gjeld som overstiger tre ganger inntekten, og vil være utsatt etter hvert som renten blir ”mer normal”.» Ifølge analyseselskapet Fitch Ratings er det norske boligmarkedet mest utsatt for gjeldskrise i den vestlige verden.

Kredittinstitusjonene har lenge kasta penger etter folk. Når mange låner til over pipa og har flytende boliglånsrente, vil renteøkninger slå knallhardt ut.

Regjeringa, Norges Bank og Kreditttilsynet prøver å gi inntrykk av at de har full kontroll og «styrer» utviklinga, blant annet gjennom sentralbankens renteøkninger i «små, men hyppige skritt». Men her skaper den kapitalistiske økonomiens kaos kluss i planene. Et høyere norsk rentenivå og ei sterkere krone (den er nå sterkere enn på lenge) skaper trøbbel for eksportindustrien, som vil presse på for å svekke kronekursen. Et stadig lavt eller lavere rentenivå vil omvendt bidra til fortsatt «vekst på kreditt» og legge grunnen for et enda tøffere tilbakeslag siden. Det er den siste varianten med rentesenking amerikanske Federal Reserve prøver i et forsøk på å ri av stormen i finansmarkedene. Det hjelper lite. Prisfallet på boliger i USA er det største siden 1970.

Virkningene av råtne subprime-lån som hjemsøker de amerikanske finans- og kredittmarkedene, har også global effekt på europeiske banker som har kjøpt opp denne typen lån. Hundretalls bankkunder stilte i kø utenfor den britiske banken Northern Rock for å få ut sine sparepenger i scener som lignet 1930-tallet. Kriselån fra den britiske regjeringa var det som måtte til for å roe ned situasjonen. Deutsche Bank tapte i tredje kvartal 17 milliarder kroner på «uro i finansmarkedene». Etter bankkrisa på nittitallet, økte Kredittilsynet bankenes egenkapitalkrav til åtte prosent av porteføljen. Men som det lakonisk sies fra det hold: «Det er en risiko for at bankene på mellomlang sikt vil redusere kapitalen så mye at bufferen til å møte uforutsette hendelser blir mindre enn ønskelig».

Store mengder ledig pengekapital er på stadig leit etter plasseringsmuligheter som gir mer enn gjennomsnittsprofitt og bankrente. Kredittoverfloden har bidratt til å holde rentenivået nede, men som følge av at stadig flere på det amerikanske boligmarkedet ikke er i stand til å betale renter og avdrag, blir kreditorene mer tilbakeholdne og markedsrenta presses opp.

Bortsett fra det faktum at folk alltid trenger et sted å bo, så er forventningene om stadig økende boligpriser den viktigste faktor til at folk med åpne øyne går rett i gjeldsfella. Boligbygging på etterskudd i byene i forhold til innflyttinga og differensialgrunnrenta i pressområdene gir en tendens til prisøkning. Men ut fra dette skapes det en illusjon i folks bevissthet om en lovmessig «verdiøkning» av boligen de har kjøpt, helt uavhengig av inngangsverdien. Takstmannen blir en halvgud som forteller folk at de er så og så rike og dermed «kredittverdige». Men den kapitalistiske loven om tilbud og etterspørsel er overdommer i boligmarkedet. Når bobla sprekker, svinner «rikdommen» og gjeldsfella klapper i.

Flere borgerlige økonomer mener at de norske boligprisene er overvurdert med fra 25 til 40 prosent. De unge boligkjøperne som låner hundre prosent til leilighet, opplevde ikke at den forrige jappebobla sprakk, og stoler på forsikringene om at staten og bankene «har lært». Men under vårt system er det ikke gamle lærdommer, men profittmuligheter som avgjør. Om gjeldskrisa for de som har investert i bolig kommer først, eller om den blir utløst av krise i andre sektorer i økonomien, skal være usagt. Det som er sikkert, er at den kommer.