lørdag 11 juli 2020

fox by karen arnoldReven kan ikke klandres for at den blir sluppet inn i hønsegården. CC BY Karen Arnold

Avsløringene rundt Nicolai Tangen gir et sjeldent innsyn i de uformelle styringsmekanismene til toppsjiktet i det norske borgerskapet.

Alt var lagt pent til rette for at finansakrobat og hedgefondforvalter Nicolai Tangen skulle overta som ny sjef for Oljefondet etter Yngve Slyngstad. For Tangen var det etter eget utsagn drømmejobben å skulle forvalte verdens største statseide investeringsfond på omlag ti tusen milliarder kroner.

Tangen blir framstilt som en enslig svale som har bygd sitt milliardrede på egne vinger og med tomt nebb. På kundelistene til hans Ako Capital, lister som Norges Bank ikke fant grunn til å undersøke, figurerer de evige gjengangerne på finansmarkedene som JP Morgan og Goldman Sachs. I rentepapirene til sistnevnte har Oljefondet allerede plassert ti milliarder norske kroner.

Noen hevet øyenbrynene over at en supermilliardær og skatteflyktning i Londons finansmiljø skulle få kodebrikken til Oljefondet. Var ikke dette som å slippe reven inn i hønsegården? Men selveste sentralbanksjefen, Øystein Olsen, ga ham det beste skussmål. Hovedstyret i Norges Bank gav også grønt lys for at Nicolai Tangen fortsatt kan ha en eierandel i sitt Ako Capital og få gratis fondsforvaltning samtidig som han er sjef for Oljefondet.

Venneklubben i revesaksa

Bortsett fra litt surmuling i krokene, så det meste ut til gå som, ja, smurt. Helt til VG slapp saken om Tangens «drømmeseminar» i USA i november i fjor og hvem som deltok der. Et seminar hvor regninga for de chartrede luksusflyene aleine kom på 13 millioner kroner. Hele kalaset hadde en prislapp på rundt 28 millioner. Alt betalt av Tangen.

Blant de inviterte norske gjestene figurerer næringsminister Torbjørn Røe Isaksen, regjeringsadvokat Fredrik Sejersted, etikkfilosof(!) og nobelkomitemedlem Henrik Syse, tidligere NHO-sjef Kristin Skogen Lund (nå sjef for Schibstedkonsernet), Aker-direktør Kristian Røkke, skipsreder og tidligere ordfører Arvid Grundekjøn, NUPI-direktør Ulf Sverdrup og FN-ambassadør Mona Juul. I tillegg kommer en kortesje «venner» av Tangen som er investorer, dommere og forleggere. Røe Isaksen foreslo dessuten overfor Tangen at han burde føye USAs Norges-ambassadør til på lista over inviterte.

I tur og orden står de nå fram for å bekjenne sin «dårlige vurderingsevne». Bortforklaringene i ettertid overgår hverandre i pinlighet. Alle bedyrer at Tangen er en ren filantrop og at seansen tre måneder før Tangens utnevnelse til sjef for Oljefondet slett ikke var noen smøretur.

Vi har bare sett deler av gjestelista som VG-journalistene har spadd fram. De som ser ut til å glimre med sitt fravær, er noen av toppene i den etablerte bank- og finansnæringa i Norge. Kanskje ligger forklaringa i at herr Tangen og for eksempel DNB-sjef Kjerstin Braathen har enkelte uoverensstemmelser når det gjelder turnering av finansmarkedene. Men navnene som er kjent er nok til å gi et bilde av de virkelige maktstrukturene i den borgerlige norske staten, i hvert fall den fraksjonen i borgerklassen som har vært mektigst til nå. Avsløringene og lekkasjene til VG kan skyldes at en annen fraksjon med bånd til andre bransjemonopoler, er lei av å bli tilsidesatt. Indignasjonen fra Ap-topper og lederen av Fellesforbundet Jørn Eggum, som mener Tangen nå er uaktuell som sjef for Oljefondet, kan være signal om nettopp det.

Maktfordelingsprinsippet i ny drakt

Saken som utspiller seg gir uansett et sjeldent innsyn i hvordan borgerskapet spinner tråder og hvem som blir utpekt til å holde i dem. Bare skjelettet er tilbake av det borgerlig-demokratiske samfunnets mytebelagte idealer om uavhengig maktfordeling mellom utøvende, lovgivende, dømmende og kontrollerende organer.

Ingen kan klandre reven for at den følger instinktet når den blir geleidet inn i hønsegården.

Gjeldende maktfordelingsprinsipp er at toppene innen industri, bank og finans statens knytter tette personlige bånd til den borgerlige statsmaskinens utøvende og dømmende ledd. Vi får synliggjort symbiosen mellom storkapitalens representanter, regjeringsmedlemmer, dommerstanden, den «uavhengige» pressa og den kjøpte intelligensiaen i form av filosofer, tankesmier og utredere. Allerede Lenin pekte på dette som et typisk kjennetegn ved imperialismen.

Ingen kan klandre reven for at den følger instinktet når den blir geleidet inn i hønsegården. Det er ikke Tangen som er det egentlige problemet. Kanskje er han tiltenkt en rolle som handyman for et mer omfattende prosjekt. Som for eksempel å gjøre Oljefondet til en enda nyttigere dollarinvestor til fordel for den norske elitens forbindelser i Washington, på Wall Street og Nasdaq-børsen. Hva som tjener norske samfunnsinteresser eller den norske krona, er uvesentlig i dette bildet.

En korrumpert borgerlig elite

Borgerskapet i vår tid, i særdeleshet det øvre monopolborgerskapet og kretsen av borgerlige intellektuelle det har tatt opp i seg, er så gjennomgående korrumpert at dette sjiktet ikke enser sitt eget speilbilde. «I saw my reflection in a window, I didn't know my own face», synger Bruce Springsteen om gatene i Philadelphia. Så var det da heller ikke han, men Sting som fikk opptre for et drømmehonorar på Tangen-seminaret i samme by.

I det føydale Versailles der adelen dreit i krokene, prøvde hoffet å døyve odøren med parfyme. Det moderne norske hoffet smører hverandre inn i tjukke lag med olje i håp om å skli unna. Denne gangen risikerer de at de rulles i hønsefjær før de rekker å vaske av seg olja.