Hovedavtalen har eksistert i over 60 år. Den har vært en hjørnestein for den sosialdemokratiske klassesamarbeidsideologien som har satt djupe spor i det norske samfunnet, og langt på vei gjort fagorganisasjonen til et våpen – mot de fagorganiserte.
Med Hovedavtalen av 1935 oppnådde kapitalen en kraftigere knebling av fagbevegelsen enn noen borgerlige regjeringer hadde vært i stand til. Til gjengjeld fikk Hornsrud og Nygaardsvold smake på regjeringsmakt. Klassesamarbeidet var blitt institusjonalisert – og har vært det siden. Mens de mest reaksjonære på borgerlig side hylte og bar seg, forsto de mer framsynte borgerne at sosialdemokratisk klassesamarbeidspolitikk passet som hånd i hanske med framtidsstrategien for en dengang lite utvikla norsk kapitalisme. Dessuten var det en nødvendig forsvarsstrategi for å verne den norske kapitalismen mot bølgen av revolusjonær smitte fra vår nabo Sovjetunionen.
LO-spissene flyr sammen med NHO og Jens Stoltenberg til Indonesia, et regime som antakelig har verdensrekord i nedslakting av arbeiderledere, fagforeningsfolk og kommunister.
Krafta har gått ut av DNA-toppens kvelertak på de LO-organiserte, og det er utmerket. Men den radikale opposisjonen må foreta et snarlig veivalg: Ønsker den virkelig enhet på klassekampens grunn, eller bare et «uavhengig» LO frikoplet fra Arbeiderpartiet?
Våren 1988 vil bli stående i det faglige opprørets tegn.
Norsk LO har — til manges forbauselse – ikke applaudert de svenske sosialdemokratenes lønnstakerfond eller danskenes Økonomisk Demokrati og investeringsselskap. Spørsmålet er: Hvorfor?