Sykkelbudene er ikke arbeidstakere, men oppdragstakere, mener Wolt og Lagmannsretten. Foto: Revolusjon/JR
Fellesforbundet har støtta seg på den «EØS-reviderte» Arbeidsmiljøloven, og tapte. Sykkelbudene er oppdragstakere, ikke arbeidstakere, ifølge Lagmannsretten.
På vegne av flere sykkelbud gikk Fellesforbundet i 2024 til søksmål mot selskapet Wolt, med krav om fast ansettelse. Wolt hevder på sin side at leveringsbudene ikke er arbeidstakere etter arbeidsmiljøloven § 1-8 første ledd, og at budene har tatt «et informert valg» om å bli oppdragstakere (sjølstendig næringsdrivende).
Budene vant fram i tingretten i april 2025. Fellesforbundet proklamerte seier. Men det var dissens blant de tre dommerne. Wolt anket avgjørelsen inn for lagmannsretten. I februar 2026 fikk Wolt medhold i Borgarting.
I skyggen av plattformdirektivet
EU sitt såkalte plattformdirektiv ble vedtatt i EU høsten 2024. Det skulle på papiret gi app-arbeiderne bedre vern, blant annet gjennom presumsjon (antakelse) om at det foreligger et ansettelsesforhold. En tilsvarende presumsjon er tatt inn i Arbeidsmiljøloven.
«Etter lagmannsrettens syn følger det heller ikke av Norges EØS-rettslige forpliktelser at leveringsbudene må anses som arbeidstakere.»
Om dette sier Lagmannsretten: «Presumsjonsregelen er bare relevant hvis det er tvil om de faktiske forholdene i saken, jf. HR-2025-2516-A avsnitt 37. Det er ikke tilfelle i vår sak.» Retten sier videre: «Etter lagmannsrettens syn følger det heller ikke av Norges EØS-rettslige forpliktelser at leveringsbudene må anses som arbeidstakere».
Sjølsagt ikke. EU-prinsippet om maksimal «mobilitet» på et fleksibelt arbeidsmarked er innbakt i en rekke EU-direktiver som allerede er blitt norsk lov. Plattformdirektivet er særlig opptatt av å bedre rettighetene og konkurransebetingelsene for sjølstendig næringsdrivende, delvis på sida av de ansatte fagforeningsmedlemmene. Direktivet ligger fremdeles på vent i EØS-systemet. Arbeids- og inkluderingsdepartementet under Arbeiderpartiet vurderer direktivet som «EØS-relevant og akseptabelt».
Sin vane tro sørget norske myndigheter for å tilpasse det norske lovverket til et varsla EU-direktiv allerede i forkant. Arbeidstakerbegrepet i Arbeidsmiljøloven ble endret og «presisert» allerede i 2023 og ble rettskraftig i 2024. Det skjedde angivelig for enklere å kunne skille mellom arbeidstakere og oppdragstakere. LO og SV var storfornøyde med at dette styrka tryggheten for de som nå er selvstendig næringsdrivende. Dessuten at flere ville få fast ansettelse.
Ville Lagmannsretten kommet til en annen konklusjon dersom plattformdirektivet allerede var innlemmet i EØS-avtalens vedlegg V om «Fri bevegelighet for arbeidstakere»? Det er det liten grunn til å tro.
Arbeidsmiljølov i revers
Derimot er det grunn til å anta at dommen ville blitt annerledes dersom dommerne måtte forholde seg til at budene «utfører arbeid i en annens tjeneste», slik den tidligere ordlyden i Arbeidsmiljøloven var. I domspremissene heter det blant annet at «Lagmannsretten mener at leveringsbudene i praksis stiller sin personlige arbeidskraft til disposisjon». Det betyr nødvendigvis at de utfører arbeid i tjeneste for en annen person eller juridisk enhet.
Mens en arbeidstaker tidligere var «en som utfører arbeid i en annens tjeneste», ble lovteksten i 2024 endra til
«Med arbeidstaker menes i denne lov enhver som utfører arbeid for og underordnet en annen. Ved avgjørelsen skal det blant annet legges vekt på om vedkommende løpende stiller sin personlige arbeidskraft til disposisjon, og om vedkommende er underordnet gjennom styring, ledelse og kontroll. Det skal legges til grunn at det foreligger et arbeidstakerforhold med mindre oppdragsgiver gjør det overveiende sannsynlig at det foreligger et selvstendig oppdragsforhold.» (AML § 1-8).
Vi har tidligere hevdet at den gamle lovteksten var klarere, sjøl om bevisbyrden for at «oppdragstaker» ikke er arbeidstaker nå ligger hos oppdragsgiveren (plattformselskapet). Å utføre arbeid for og være underordnet en annen, er mer tvetydig enn å være i tjeneste for en annen. Den siste formuleringa forutsetter en faktisk motpart, den første tilsier like gjerne et oppdrags- eller kontraktørforhold.
Rettens flertall (4 av 5 dommere) har «lagt vesentlig vekt på at budene er reelt uavhengige og har stor personlig autonomi» i sin begrunnelse for at budene er oppdragstakere og ikke ansatte. Etter den gamle lovteksten ville dette argumentet sannsynigvis ha vært irrelevant, fordi budene utvilsomt er i tjeneste for en annen uansett hvor stor «personlig autonomi» de måtte ha.
Dommen i Lagmannsretten ser ut til å bekrefte at lovendringa gjør det enklere, ikke vanskeligere, for oppdragsgiveren (plattformselskapet) å hevde at det foreligger et «selvstendig oppdragsforhold».
Ved å gi sin tilslutning til de nevnte endringene i Arbeidsmiljøloven, kan LO og Fellesforbundet ha skutt seg sjøl i foten.
Fellesforbundet vil anke til Høyesterett, men det er ikke gitt at Høyesterett vil ta saken opp til doms.
