mandag, 21 01 2019

Hovedavtalen har eksistert i over 60 år. Den har vært en hjørnestein for den sosialdemokratiske klassesamarbeidsideologien som har satt djupe spor i det norske samfunnet, og langt på vei gjort fagorganisasjonen til et våpen – mot de fagorganiserte.

Med Hovedavtalen av 1935 oppnådde kapitalen en kraftigere knebling av fagbevegelsen enn noen borgerlige regjeringer hadde vært i stand til. Til gjengjeld fikk Hornsrud og Nygaardsvold smake på regjeringsmakt. Klassesamarbeidet var blitt institusjonalisert – og har vært det siden. Mens de mest reaksjonære på borgerlig side hylte og bar seg, forsto de mer framsynte borgerne at sosialdemokratisk klassesamarbeidspolitikk passet som hånd i hanske med framtidsstrategien for en dengang lite utvikla norsk kapitalisme. Dessuten var det en nødvendig forsvarsstrategi for å verne den norske kapitalismen mot bølgen av revolusjonær smitte fra vår nabo Sovjetunionen.

Overfor arbeiderne ble den første Hovedavtalen framstilt som en seier for de fagorganiserte over kapitalmakta, som var blitt tvunget til kraftige innrømmelser. Noen av avtalens bestemmelser hadde - og har - sjølsagt også positive sider sett fra arbeidernes side. Den slår for eksempel fast organisasjons- og forhandlingsretten og de tillitsvalgtes rettigheter. Dette er «søtsakene», som bidro til at avtalen ble inngått uten større motstand. Det vesentligste ved avtalen, det den hviler på, er likevel at den er gjennomsyret av klassesamarbeidets ånd. Bestemmelsen om fredsplikt er gjennomløpende og brukes aktivt for å kveste alle tilløp til lokal kamp i tariffperioden.

Seinere revideringer av Hovedavtalen har gitt de tillitsvalgte en viss innsynsrett , regler for innføring av ny teknologi, noen anvisninger for å fremme likestilling på arbeidsplassen osv. Tross en del tilføyelser i årenes løp, er avtalens karakter av spilleregler på kapitalens premisser blitt forsterka siden 1935.

Radikale tillitsfolk lærte seg fort å finne smutthull i avtalen. Da Hovedavtalen skulle revideres i 1982, hadde LO og NHO-toppene de mange «ulovlige» streikene på 70-tallet friskt i minne. Derfor gjaldt det å presisere fredsplikten ytterligere, særlig gjennom svinebinding av de tillitsvalgte. Nå het det at tillitsvalgte ikke bare må unnlate å medvirke til aksjoner, de har heller ikke rett til å nedlegge sine verv - en alminnelig metode som blei utvikla opp igjennom 70-åra. Tilskyndelse til slike ulovlige konflikter ble videre definert som «grove brudd» på Hovedavtalen (§6 pkt.4.).

Alt dette er ledd i å gjøre ikke bare forbundsledelsene, men også fagforeninger og klubber, til organer vendt mot sine egne medlemmer i en konfliktsituasjon. Innstillinga fra Arbeidsrettsrådet fører dette enda et skritt videre, gjennom at enhver arbeidskamp etter forslaget må ha godkjenningsstempel fra hovedorganisasjonen. Som historikeren Harald Berntsen har skrevet i en vurdering av Arbeidsrettsrådets innstilling:

«...kravet om at hovedorganisasjonen skal godkjenne enhver arbeidskamp (...) betyr at staten via lovverket pålegger organisasjonene å innføre bestemte vedtekter, og kan ikke karakteriseres som noe annet enn statskorporativisme.

I lys av kampene i første halvdel av 1930-åra er det mildt sagt oppsiktsvekkende at Yngve Hågensen har stilt seg bak dette kravet. I praksis berører det i første omgang bare AF og YS, men i prinsippet åpner det for statlig innblanding også i LOs indre anliggende.»

Sammen med Arbeidstvistloven gjør Hovedavtalen både fagforeninga og dens medlemmer erstatningsansvarlige ved «ulovlige» arbeidskonflikter. Erstatningskrava kan raskt komme opp i millionbeløp, slik dommen mot heismontørene var et eksempel på. Heismontørenes «forbrytelse» var et beskjedent krav om at permitteringer skulle rullere mellom de ansatte. LO-representantene i Arbeidsretten stemte for dommen! Den skitne rolla til LO-pampene viste seg også i Trondheim, da distriktssekretæren forsøkte å forhindre at Trondheim Samorg overførte sin vedtatte bevilgning til de «ulovlig» streikende bussarbeiderne.

De farligste fiendene er ofte de som utgir seg for «venner», nemlig fagpampene og deres håndlangere. De fleste med erfaring fra «ulovlige» aksjoner har opplevd hvordan forbundspampene - med Hovedavtalen i handa - har kommet ilende som "brannslokkere", som oftest tilkalt av bedriftsledelsen.

***

Slik sett er det ikke rart at tidligere statsminister Gro Harlem Brundtland fant grunn til å framheve Hovedavtalens 60-årsjubileum i en større artikkel i Aftenposten 13. januar i fjor. Under overskriften «Samarbeidets vei har gitt resultater», skrev Gro at «enigheten om å følge spillereglene for å håndtere konflikter og motsetninger, har hatt uvurderlig betydning i Norge». Den har vært bra for næringslivet, for investeringene og produktiviteten.

Hun fortsetter med å skryte av Norges fortreffelighet på dette området i forhold til andre land, og viser til hvor få arbeidskonflikter det er her til lands, «ihvertfall innenfor det området der Hovedavtalen mellom LO og NHO gjelder» (formodentlig et lite hint til Arbeidsrettsutvalget om å kjøre på med sitt framstøt om å frata alle mindre faglige sammenslutninger streikeretten). Også statens rolle i trepartssamarbeidet blir høyt vurdert og forsvart av den daværende statsministeren. «Så lenge de mål partene i arbeidslivet og myndighetene arbeider for stort sett er felles, er det konstruktive partssamarbeidet en fordel. Samarbeidet gjør det lettere å nå de mål vi som samfunn har satt oss». Og det «vi» er særlig opptatt av, er profitten og konkurranseevnen.

Klasseamarbeid og korporative mønster er altså både lurt og nyttig. Eller som den svenske «sosse»-minister Allan Larsson sa det under sitt Norges-besøk i 1995:

«Når disse organisasjonene (dvs. norsk og svensk LO og NHO/SAF) kan finne en balanse mellom motstridende interesser og treffe en avgjørelse, så minskes behovet for politiske tiltak og vi får en regulering av forholdene som er mer fleksibel og dynamisk enn det en lovgivning noen gang kan bli».

***

Tvers igjennom lov til seier, skreiv Rudolf Nilsen i sitt berømte Svar. Det gjelder fremdeles. Like fullt er det viktig og riktig å fremme politiske krav om at fredsplikten i Hovedavtalen og arbeidstvistlovens tvangsbestemmelser må vekk. Ikke minst for å synliggjøre klasseinnholdet og funksjonen til det korporative lov- og avtaleverket.

I Danmark er denne diskusjonen blitt høyaktuell i kjølvannet av de harde arbeidskonfliktene og sympatiaksjonene omkring Ri-Bus i Esbjerg og Skraldemændene i Århus. Her ble viktige faglige rettigheter som oppsigelsesvern for tillitsvalgte, aksjons- og streikerett samt retten til sympatistreik virkelig satt på prøve. Det danske Specialarbejderforbundet SiD ble av arbeidsretten idømt millionbøter fordi de understøttet de «ulovlige» konfliktene samt iverksatte sympatiaksjoner. Det gjaldt både forbundet sentralt og de lokale avdelingene. Etter dette har SiD-avdelinger og avdelinger fra andre fagforbund i lengre tid debattert spørsmålet om nakketaket Hovedavtalen gir arbeidsgiverne på fagbevegelsen, og likedan hvordan klassedomstolen arbeidsretten fungerer. Et snaut hundretalls danske fagforeninger hadde i høst sluttet seg til kravet om at Hovedavtalen og dens fredspliktbegrensninger må sies opp og eventuelt reforhandles. De har krevd at det arbeidsrettslige systemet må endres på disse feltene:

  • bedre vern av tillitsmenn mot oppsigelser
  • streikerett når arbeidsgiversida bryter overenskomsten
  • slutt på arbeidsgiversidas fortrinnsrett til å «fortolke» overenskomsten, dvs. at de kan si opp tillitsfolk før en eventuell dom i arbeidsretten foreligger
  • fredsplikten er ikke til å leve med så lenge de fagorganiserte sjøl er fratatt retten til å reise krav og beslutte overenskomstens innhold. Idag blir de ofte overkjørt av sentrale forhandlingsopplegg og samordna avstemningsregler
  • fredsplikten må oppheves i tilfeller hvor ytre omstendigheter påvirker overenskomsten; slik som flytting av bedriften, regjeringsinngrep eller andre ytre omstendigheter.

Flere av disse kravene er direkte overførbare på norske forhold. RV'ere med større faglig kunnskap enn meg burde gripe fatt i dette. Arbeidsrettsrådets reaksjonære innstilling må ikke få overskygge spørsmålet om opphevelse av fredsplikten (og dermed eventuell reforhandling av Hovedavtalen). Dette er to alen av samme stykke, som det er all grunn for fagopposisjonelle delegater til å «plage» pampene med på den forestående LO-kongressen.

Dette innlegget er også trykt i Opprør nr. 3/97. Opprør er avisa til Rød Valgallianse (RV).