fredag, 15 02 2019

Mellomppgjøret er løst i fred og fordragelighet mellom LO og NHO. Denne gangen har man ikke en gang forstyrret påskeferien til Riksmeklingsmannen. Resultatet er som man kunne forvente: ei krone til de fagorganiserte og millioner til borgerklassen.

Som man reder, ligger man. Gerd Liv Valla sa på nyhetene en kveld i begynnelsen av mars omtrent slik: «Tallene for overhenget, allerede avtalt lønnsvekst og en svært lav prisvekst gjør at alle vil opprettholde kjøpekraften uten noen lønnstillegg.» Videre la hun til at «våre medlemmer er ikke interessert i økt lønn». Det som LO er opptatt av er likelønn og lavtlønn, la hun til.

Til dette er det to ting å si.

For det første: LO-lederen har nok rett i sin påstand om at de aller fleste fagorganiserte opprettholder kjøpekrafta på grunn av en lav prisvekst. Men dette er høyst usikre tall fordi det ikke er gitt hva som skjer med egenandeler på helsetjenester, økte kommunale og statlige avgifter – eller med lånerenta. Det viktigste for en fagbevegelse er likevel ikke om kjøpekrafta opprettholdes eller ikke. Et lønnsoppgjør skal sikre mest mulig av verdiskapninga til de som skaper verdiene, nemlig arbeiderklassen.

For det andre tar LO-lederen helt feil når hun påstår at fagorganiserte ikke er interessert i økt lønn. Tillitsvalgte lokalt merker hver dag at medlemmene er opptatt av lønn, ikke minst i forbindelse med kamp mot sosial dumping.

En side ved sosial  dumping er at grupper arbeidere jobber til lavere lønn, har lengre arbeidstid og dårligere pensjonsrettigheter enn det som gjelder i bransjen i det enkelte land. Den andre siden ved sosial dumping, som LO-ledelsen ikke vil se, er at den betyr harmonisering nedover ved at lønninger holdes nede, arbeidsvilkår forringes og rettigheter fjernes over hele linja. Kravet er at  utenlandske arbeidere skal opp i lønn og ikke at norske arbeiderlønninger skal holdes nede.

I år som ellers er det de lokale forhandlingene som må brukes for å sikre anstendige tillegg. Profittene er enorme og lederlønningene eser. Det er nok å ta av for klubber og foreninger som vil, kan og tør.

Fra Revolusjon nr. 30