mandag 8 august 2022

pengepress

«Fellesforbundet sikrer økt kjøpekraft og et bedre arbeidsliv» oppsummerer forbundet etter enighet i industrioppgjøret. Hadde det bare vært så vel.

Enighet i meklinga ble oppnådd seint på kvelden 1. april, som vanlig langt på overtid. Påstanden om at dette oppgjøret sikrer økt kjøpekraft kunne vært en dårlig aprilspøk, men er ikke ment sånn.

Fasiten for 2021 er at de aller fleste fikk reallønnsnedgang. Prisene økte mye mer enn lønna. Ramma da var 2,7 prosent, prisveksten var 3,5. Bare ansatte i varehandel og finans fikk reallønnsforbedring. For varehandelen skyldtes dette mest bonuser, ikke varige tillegg. Dette tapet fra i fjor har ikke Fellesforbundet krevd kompensasjon for. «Spist er spist», som forbundsleder Jørn Eggum har sagt det.

Fire kroner skulle minst ha vært ti

Sammenlikna med de de flaue hoved- og mellomoppgjøra de siste åra høres 4 kroner i timen ikke så ille ut. Enda bedre er sjølsagt at minstelønnssatsene får et bra løft på 9 kroner og at de aller dårligst betalte i teko-området får 6 kroner i timen. I virkeligheten er det likevel sånn at minst ti kroner må til om en skal ha håp om å sikre kjøpekrafta i året som kommer. De som ikke har lokal forhandlingsmulighet sitter igjen med ubetalte regninger.

Ei ramme på 3,7 prosent er noen promiller høyere enn den oppjusterte prisveksten fra Teknisk beregningsutvalg (TBU). TBU mente først at prisveksten ville bli på 2,6 prosent i år, før anslaget ble satt til 3,3 prosent.

Devaluering og rentehevinger spiser opp lønna

Man behøver ikke være økonomisk spåmann for å begripe at dette anslaget for prisveksten er altfor lavt. Fra februar i fjor til februar i år viste konsumprisindeksen fra SSB 3,7 prosent. Det var før krigen i Ukraina forverra situasjonen med råvaremangel og økte kornpriser på verdensmarkedet. Gigantkonserner i matindustrien som Unilever og Nestlé varslet allerede i oktober om en prisvekst «uten sidestykke», blant annet på grunn av mangel på kunstgjødsel. I norske butikker har dette allerede slått ut i voldsomme prisøkninger på mange varer. Noen advarer om at et brød kan komme til å koste hundrelappen. Hoppet i diesel-, bensin- og strømpris kommer i tillegg.

Under meklingsinnspurten varsla Norges Bank ikke bare en serie med kommende rentehevinger. Banken har også begynt å selge unna et par milliarder norske kroner daglig. Dette er en form for devaluering, som betyr at importvarer blir enda mye dyrere enn de allerede har blitt. Ingenting av dette tar tariffoppgjøret høyde for.

NHO definerer ramma

Lønnstillegget du faktisk får på konto og den økonomiske ramma for oppgjøret er to helt forskjellige ting. Ramma inkluderer både såkalt overheng fra året før (her kan vi for 2021 heller snakke om underheng enn overheng), forventa lønnsglidning, justerte overtidstillegg og andre forhold. LO har for flere år sida gått med på å la NHO definere hva den økonomiske ramma skal innbefatte. Dette betyr at for eksempel kostnader ved ekstra fri til videreutdanning også trekkes fra ramma.

Det vi står igjen med i reine tall er at ei beskjeden normallønn på 45000 kroner i måneden langt ifra gir et lønnstillegg på 3,7 prosent. Fire kroner i måneden gir bare 648 kroner, noe som tilsvarer fattige 1,4 prosent.

Prosentmessig er det noe bedre for de relativt få som er omfatta av teko-delen og får seks kroner. Men andre grupper som får dette tillegget men står uten lokal forhandlingsrett har ingen grunn til å ta på seg festantrekket. Den som har ei månedslønn på bare 35 000 kroner får likevel bare 3,25 prosent, et beløp godt under både ramma og forventa prisvekst.

Innafor industriområdet har klubbene lokal forhandlingsrett og kan i bedrifter med gode oppdragsutsikter og mangel på arbeidskraft kjempe fram langt bedre lokale tillegg. Men i andre bransjer og i mindre bedrifter er den lokale forhandlingsretten ofte ikke-eksisterende.

Forhandlinger med påholden penn

Siden dette er et forbundsvist oppgjør, kan forhandlingene på andre tariffområder gi bedre uttelling for enkelte yrkesgrupper på egne overenskomster. Heving av minstelønnssatsene i noen av overenskomstene kan bety mer for de dårligst lønte enn det generelle tillegget. Men frontfagmodellen tvinger den økonomiske ramma på alle i både privat og offentlig sektor. Dermed må forbunda velge hvem av sine som skal få mest og minst. Bussjåfører er blant dem som har blitt avspist med smuler i årevis. Uten å sprenge ramma på 3,7 prosent er det umulig å få til lønnsløft som virkelig monner – til tross for at det mangler hundrevis av bussjåfører. 

Alle forbund i LO har forplikta seg til å være lojale mot frontfaget gjennom representantskapets tariffpolitiske uttalelse. Her står det bl.a. at «Økonomisk styring gjennom frontfagsmodellen er viktig for å sikre sysselsetting og økonomisk bærekraft på lang sikt.» Hele hensikten med frontfagmodellen er å holde norske lønninger i sjakk sånn at profitten til aksjonærene i norsk industri blir minst mulig berørt. LOs hoffjournalist Kjell Werner formulerer det sånn: «Den norske modellen for lønnsdannelse har som forutsetning at industriens tåleevne må legge malen.» Det er naturligvis industrikapitalistenes «tåleevne» han snakker om.

For første gang på mange år er det stor mangel på arbeidskraft i mange bransjer. Det burde ha gitt grunnlag for et langt bedre oppgjørsresultat nå som dyrtida er i ferd med å velte inn over arbeidsfolk.

Det er ingen grunn til å stemme ja til dette forhandlingsresultatet når det kommer til uravstemning.