Resultatet er knapt nok et fikenblad. Men dét er ikke de streikende vekterne sin skyld.
Vekterstreiken er over etter 12 uker. Dermed er også en av de mest langvarige streikene i nyere norsk historie slutt. 2468 vektere er tilbake på jobb fredag 4. desember etter at Norsk Arbeidsmandsforbund (NAF) og NHO Handel og Service inngikk avtale.
Forhandlingsprotokollen er til forveksling lik den som NHO inngikk med YS-forbundet Parat 2. november, om enn med noen små og delvis kosmetiske innrømmelser for de deltids- og timeansatte. Fast turnus er sikra ved at enkelte avsnitt fra Parats harakiri-protokoll er fjerna. Derimot blir den forhatte timelønnsbestemmelsen stående for dem som jobber mindre enn 20 prosent.
Ikke desto mindre er dette trolig hva som var mulig i en pressa situasjon der forbundsledelsen i NAF, etter påtrykk fra LO sentralt, måtte si seg fornøyde med litt kosmetikk for ikke å miste ansikt.
Men det trengte ikke ha gått slik. Det kommer vi tilbake til.
Resultatet står ikke i forhold til kampmoralen
Resultatet står slett ikke i forhold til kampmoralen til de 2500 vekterne organisert i Norsk Arbeidsmandsforbund. De sto heroisk på til det siste, til tross for at de befant seg i en stadig mer ugunstig taktisk posisjon. Utviklinga i smittesituasjonen gjorde effektive streikemønstringer vanskeligere, og NHO-propagandaen gjorde sitt ytterste for å bruke pandemien til å mane til «samfunnsansvar» og streikebryteri. Streikebryteriet fikk i stor grad gå sin gang uten større konsekvenser for «skabben», og verre ble det da Parat-ledelsen forrådte den felles kampen og inngikk en avtale med NHO bak ryggen på NAF. Ikke desto mindre fikk NAF 300 nye medlemmer i løpet av streiken!
Under sånne omstendigheter er det imponerende at de NAF-organiserte holdt kampmoralen oppe og stod streikevakt i ytterligere en måned. Dette er ikke en yrkesgruppe med lang tradisjon for fagorganisering og faglig kamp, sjøl om de også var ute i konflikt i 2012.
Støtten har strømmet inn fra klubber, foreninger og forbund over hele landet. LO i Trondheim og LO i Oslo samt flere foreninger og forbund sto klar til å iverksette sympatiaksjoner. Det var nettopp det som måtte til om denne streiken skulle vinnes. Men det satte LO-ledelsen foten ned for. Etter Hovedavtalen må nemlig LO sentralt samtykke til sympatiaksjoner etter først å ha forhandlet med og varslet NHO. Og den formelle forespørselen må komme fra forbundet som er i streik, i dette tilfellet NAF.
LO skremte med at sympatiaksjoner også ville måtte utvides til andre bedrifter enn de utvalgte, og at NHO ville kunne treffe mottiltak. I tillegg kommer naturligvis raslinga fra lønnsnemndspøkelset, et spøkelse som fagtoppene har enda større vørdnad for enn for Vårherre sjøl.
Et varsel om sympatiaksjoner kunne ha gjort vei i vellinga
I kampens siste fase var det et eneste av de store vaktselskapene som holdt igjen på NHO-sida, nemlig Securitas. Streiken begynte å få merkbare virkninger. Minibanker gikk tomme og ikke minst helikoptertrafikken i Nordsjøen ble ramma. Det siste vel å merke fordi NHO, ikke NAF, nekta å gi dispensasjon. Det er klart at en målretta sympatiaksjon fra for eksempel Handel og Kontor på IKEA-avdelinger, som benytter vektertjenester fra nettopp Securitas, ville ha gjort vei i vellinga for å banke Securitas på plass. Den «lovlige» varslingstida på to og tre uker er så lang at effekten vil la vente på seg. Men også et varsel om sympatiaksjoner kunne ha gitt det nødvendige trykket for å få et aggressivt NHO/HS på bedre tanker.
Det skjedde ikke. Forespørselen kom aldri fra NAF, sannsynligvis fordi LO-toppen ga NAF-ledelsen en leksjon i at noe sånt måtte den ikke prøve seg på for ikke å skape uro.
Rolla til LO-ledelsen, som gang på gang «omfavner» streikende medlemmer for å klemme kampevnen ut av dem, er blant lærdommene når vekterstreiken skal analyseres og oppsummeres. Sammen med streikens mange andre erfaringer, vil en analyse av venner, «venner» og fiender gi vekterne et solid grunnlag når neste konfrontasjon med grådige arbeidskjøpere melder seg.