Norsk LO har — til manges forbauselse – ikke applaudert de svenske sosialdemokratenes lønnstakerfond eller danskenes Økonomisk Demokrati og investeringsselskap. Spørsmålet er: Hvorfor?
LO sitter som kjent på streikekasser som teller milliardbeløp. Summene er enorme av den enkle grunn at streikekassene ikke er tappa med ett øre til det opprinnelige tenkte formål – understøttelse ved konflikt. Det er en ubestridelig kjensgjerning av LO-bossene aldri iverksetter streik for arbeidernes mest elementære økonomiske krav, og heller ikke har planer om å gjøre det. LO-byråkratene betrakter streikekassene som sin investeringskapital og erklærer fullstendig åpent og skamløst at de plasserer den etter eget forgodtbefinnende der den til enhver tid kaster mest av seg.
Dansk «investeringsselskap»
I Sverige har LO og sosialdemokratiet ved Palme & Co. Lenge hatt de berykta lønnstakerfondene som merkesak. Dansk LO forfekter sin egen variant, kalt ØD (Økonomisk Demokrati). Inntil videre vil dansk LO nøye seg med å opprette et investeringsselskap med en startkapital på en halv milliard kroner. Den «genial» ideen går ut på å bruke de fagorganisertes penger fra pensjonsfond, streikekasser, dyrtidsfond etc. Til å investere både i nye prosjekter og i eksisterende kapitalistisk virksomhet. Slik kan dansk LO på kort sikt komme til å bli hovedaksjonær i viktige deler av dansk industri.
Ideen er imidlertid verken ny eller genial. Den sosialdemokratiske «landsorganisasjonen» som er kommet avgjort lengst på dette feltet, er den rasistiske og helkorporative «fagbevegelsen» Histadrut i Israel, som er største arbeidsgiver og monopolsammenslutning i terrorstaten. For øvrig uten at det har bidratt til å lindre den katastrofale situasjonen i den gjennommilitariserte israelske økonomien det aller minste.
LO-sekretær Balstads «medansvar»
På spørsmål om ikke også norsk LO har tenkt å følge i danskenes spor, forsikrer Jern & Met-formann Jan Balstad at slike planer ikke foreligger. Norsk Arbeidsgiverforening og LO ser ellers ut til å være skjønt enige om at spørsmålet om «eieformer og overskuddsdeling (jf. de svenske fondene) ikke står på dagsordenen».
Sjølsagt lar ikke fagpampene det bli med det når utbytterne klynker om konkurranseevne, kapitalmangel i sine «levedyktige» bedrifter, høye lønnskostnader og dårlig produktivitet. Derfor slår Balstad fast sitt, og særlig arbeidsfolks, «medansvar» for å sikre kapitalistenes profitter. «Vi kan ikke ha en industri som ikke tjener penger – og her har LO et spesielt ansvar som landets største arbeidstakerorganisasjon», messer LO-sekretæren i et intervju i Arbeiderbladet. Og det truende budskapet fortsetter: «Vi må drøfte hvordan vi skal ta et nytt ansvar for bedriftenes verdiskapning, kapitaltilgang og investeringer.» Med dette holder Balstad døra på gløtt også for reformistiske «løsninger» à la Danmark og Sverige.
Men inntil videre skal kontingentpengene til de fagorganiserte ikke frigjøres fra de passive investeringene i obligasjoner og verdipapirer for å brukes aktivt. LO har til hensikt å styrke det såkalte «bedriftsdemokratiet» fordi de ansattes «medansvar kan bidra til å utløse det lokale engasjement og den kreativitet som industrien nå trenger».
Kreativ klasseharmoni
Denne «kreative» klasseharmonien tilsvarer i innhold ideen bak lønnstakerfondene. I motsetning til det svenske sosialdemokratiet har DnA/LO ikke sett behov for å feste en gulrot i enden av stokken i form av «overskuddsdeling», «medeie» og annen reformistisk svada. Derimot ser Balstad ikke bort fra, ifølge Aftenposten, «at vi er på vei inn i en periode med et lønnssystem der den enkeltes lønn står i direkte forhold til bedriftens økonomiske stilling.»
I likhet med borgerne har LO sett det «gunstige» aspektet ved krisa og massearbeidsløsheten, nemlig at trusselen om å miste jobben er et effektivt middel for å presse lønnsnivået ned til under eksistensminimum. Det eneste håpet arbeiderne har «lov» å klynge seg til, er at økt utbytting og omfattende rasjonalisering (også kalt produktivitetsfremmende tiltak) kan føre til at bedriftsherrene får «råd til» et ørlite lønnspåslag. Den pågående konkretiseringa av "Tilleggsavtale I" til Hovedavtalen har til hensikt å rydde vekk sperrene for denne formen for «lokal styring», hvor LO/NAF skal innskrenke seg til å være «behjelpelige med å tilpasse lønnssystemer /.../ best mulig».
Betyr alt dette at LO har til hensikt å lansere lønnstakerfond eller tilsvarende på et seinere tidspunkt, som et «overraskelsesmoment»? Det veit etter alt å dømme knapt nok fagbyråkratene sjøl. Fristelsen blant deler av LO-toppen er sikkert stor når det dreier seg om muligheten for å administrere profittinnbringende LO-kapitalistisk virksomhet, med en tilsynelatende uuttømmelig kapitaltilgang; fra lommene til hundretusener av arbeidere.
Men fullt så enkelt er det nok ikke. Alle som vil se skjønner at toppene i fagapparatet er lojale mot utbytternes interesser til siste barrikade. Faktum er at LO i alt vesentlig aksepterer og støtter «strategien» til NAF/Industriforbundet, som forutsetter rasering av mindre profitable virksomheter, kapitalsanering og «internasjonalisering» (d.s.s. kapitaleksport). Så er det heller ingen tilfeldighet at den selvsamme Jan Balstad har deltatt i og undertegna innstillinga fra Buvik-utvalget på vegne av LO – innstillinga som bl.a. inneholder ei dødsliste over 104 såkalt ensidige industristeder i Norge.
Det LO-bossene frykter er at et LO-eid investeringsselskap e.l. som foretar investeringer, aksjekjøp osv. snarere vil komme til å hemme enn fremme økte profitter for kapitalen sett under ett, fordi «omstruktureringsprosessen» som alt er i gang kan bli forsinka. Dessuten vil et slikt initiativ naturlig føre med seg hardere opposisjon fra grunnplanet i fagbevegelsen, som med den mest sjølsagte rett vil forlange å få innflytelse over pampenes plasseringer av arbeidernes penger. Ikke noe av dette er i øyeblikket i finanskapitalens interesse, og følgelig heller ikke aktuell politikk fra fagbyråkratiet sin side, – som har i oppgave å ivareta nettopp disse utbytterinteressene gjennom smidig manipulasjon med arbeiderne.
Industripolitisk konferanse
Industrikonferansen LO avholdt på Sørmarka i august, kom i stand som følge av det opprørte havet som fulgte av LOs forræderske sabotasje av Tyssedal- og Sulisarbeidernes kamp. LO-ledelsen måtte foreta seg noe «konkret» for å helle olje på bølgene.
Konferansen ga naturligvis ikke noe bidrag til arbeidsfolk sin kamp noe sted, og endte opp med å slå fast den «kritiske» omfavnelsen av den reaksjonære krise- og nedleggingspolitikken som ert rukket opp av Industriforbundet, NAF og Høyre etc. Slik var konferansen nok ei diger spyttklyse i ansiktet på Tyssedal- og Sulisarbeiderne, mens det eneste som ar gitt konferansen positiv omtale er industriminister Bratz!
Enhet med høyrekreftene?
Kursen LO til nå har lagt seg på er ikke uten farlige skjær for de reformistiske forræderne. Enheten med den politiske «hovedmotstanderen, de blå høyrekreftene …» er så påfallende at det må vare pinlig – og farlig iøynefallende for arbeiderklassen. På litt sikt kan det derfor bli en dyd av nødvendighet også for Halvorsen, Balstad og kompani i å slenge fram «revolusjonerende» tanker om fonds eller ØD for i det hele tatt å bevare en «opposisjonell» fasade i forhold til utbytterne og den åpent kapitalistiske regjeringa.
Inntil videre trenger tanken å modnes hos de bakstreverske borgerne, som alltid trenger tid på seg for å forstå det elementære i at sosialdemokratenes og revisjonistenes utspill alltid og uten unntak er i begge parters – borgerskapets og opportunistenes – interesse.
Fra Arbeideren nr. 8, 1983.
Arbeideren var organ for det daværende Marxist-Leninistisk Forbund (MLF). Den kom i en periode ut som månedsavis og var en forløper for det som seinere blei tidsskriftet Revolusjon.