mandag, 17 12 2018

Måten ledelsen i Fellesforbundet og LO håndterer tragedien omkring reise, kost og losji (RKL) minner mest om en farse. EØS-tilhengerne har mistet grepet.

industrioverenskomsten

ESA slokket gnisten av håp hos EØS-tilhengerne i fagbyråkratiet. Overvåkingsorganet konkluderer med at det reviderte utstasjoneringsdirektivet til EU ikke endrer konklusjonen i den såkalte verftssaken. Plikten for arbeidskjøper til å dekke reise til hjemlandet blir tatt ut av allmenngjøringsforskriften.

I sitt brev til regjeringa understreker ESA at byrået tvert imot har fått styrket sin tidligere påstand om at allmenngjøring av kompensasjonsordninger og tillegg som har ligget i Industrioverenskomsten (tidligere Verkstedsoverenskomsten) helt siden 1907 er i strid med direktivet og dermed EØS-avtalen. ESA legger til at regjeringa har å sørge for at Tariffnemnda (som skal være ut uavhengig forvaltningsorgan) følger EØS-lovgivninga.

11. oktober lystret Tariffnemnda blindt ESAs formaning om at utstasjonerte utenlandske arbeidere fra EØS-land ikke lenger skal ha krav på å få dekket hjemreise. Dekning for «et rimelig antall hjemreiser» fjernes fra forskriften om delvis allmenngjøring av overenskomsten. «Endringen er å forstå slik at det ikke lenger foreligger en plikt til dekning av reiser mellom hjemlandet og Norge», lyder vedtaket.

Forskriftene for renholdsbedrifter, elektrofag og bygning blir amputert på tilsvarende måte.

Begeret er fullt

Dette var dråpen som fikk begeret til å flyte over for avdeling 5, som i det lengste har forsvart EØS-avtalen. Leder Roar Abrahamsen i Fellesforbundets største avdeling har nå fått nok og krever at avtalen sies opp.

Dermed er også maktbalansen forrykket i det største LO-forbundet i privat sektor. Fellesforbundet er siste, avgjørende skanse mot at LO sier nei til EØS.

Maktbalansen i Fellesforbundet er ikke som før.

Motangrepet fra forbundsleder Jørn Eggum er å gi NHO skylda for EØS-opprøret i egen leir. Eggum insisterer på at problemet ikke er EØS-avtalen, men et NHO som krever nye omkamper ved å klage til ESA etter Høyesterettsdommen av 2013 som gikk dem imot. LO-leder Hans Christian Gabrielsen er ikke snauere: – Arbeidsgiverne har plassert en bombe under EØS-avtalen med sin oppførsel, sier han ifølge VG 16. november.

Når bombene smeller

Det ser ikke ut til å ha slått Gabrielsen at bomben har ligget der hele tida. Det var Arbeiderpartiet som sørget for det, først ved å gjennomtvinge EØS-avtalen i 1992 og siden ved å hindre veto mot Tjenestedirektivet, Utstasjoneringsdirektivet og Vikarbyrådirektivet. Etter at disse «bombene» ble implementert i norsk rett, har det bare vært et tidsspørsmål når ESA ville detonere dem, med eller uten lunte levert fra NHO.

ESA er ofte mer katolske enn paven i Roma og kardinalene i Brussel, men i det store og hele gjør ESA bare jobben sin. Det vet NHO. Og det vet LO og Jørn Eggum også.

Oppgaven består i å overvåke at EU-regelverket som inngår i EØS-avtalen følges til punkt og prikke i Norge. Det vil si full harmonisering med minst mulig tolkningsrom, også kalt «like spilleregler og rettferdig konkurranse». Likevel fortsetter Ap og mange av LO-toppene å late som om EØS-avtalen er en gummistrikk som lett kan tøyes til fordel for arbeidsfolk.

Bønn og fredspipe

Fellesforbundets leder synes at ESA og Tariffnemnda godt kunne ha ventet litt med å gjøre som de har gjort, ettersom det reviderte utstasjoneringsdirektivet ikke skal implementeres før i 2020. Eggum trygler altså NHO og Norsk Industri om å ikke ta EØS-avtalen så bokstavelig, selv om arbeidskjøperne åpenbart ser på avtalen som et effektivt våpen som undergraver tariffavtaler og allmenngjøringsinstituttet.

Han må finne på noe bedre hvis han skal ha håp om å unngå et dundrende EØS-nederlag når Fellesforbundet holder landsmøte i oktober 2019. Det hjelper i hvert fall ikke å røyke fredspipe med Stein Lier Hansen i Norsk Industri!

Protokolltilførsel i Industrioverenskomstens fellesbilag 8 (Innleie av arbeidstakere og utsetting av arbeid m.m.):
«Partene forutsetter at de tiltak som iverksettes ikke skal komme i konflikt med relevante problemstillinger knyttet til personvernet, og at de ligger innenfor rammene av Norges EØS-forpliktelser.»

 

Bakgrunn

Tariffnemnda bleopprettet i 1993 samtidig med Lov om allmenngjøring. Den skulle være en støtpute mot dumpingpriser på uorganisert reservearbeidskraft som man visste ville komme i kjølvannet av EØS-avtalen. Nemnda, som er et «uavhengig» forvaltningsorgan der både LO og NHO er faste medlemmer, skal finne ut av hvilke deler av overenskomstene som lar seg allmenngjøre – uten å komme på kant med EØS-regelverket.

I 2013 mente nemnda at allmenngjøring av RKL-bestemmelsen i industrioverenskomsten var i sin skjønneste orden. Alt annet ville være et uakseptabelt inngrep mot en hundre år gammel tariffbestemmelse og true den kollektive forhandlingsretten og «den norske modellen». Nemnda fikk støtte av Høyesterett, som i sin dom av 5. mars 2013 avviste anken fra flere verft som støttet seg på en rådgivende uttalelse fra EFTA-domstolen.

Det gikk bare to år før ESA i 2016 sendte et såkalt åpningsbrev til Arbeidsdepartementet. «Fri flyt av tjenester er en grunnleggende frihet i det indre markedet, der EØS-avtalen sørger for like spilleregler og rettferdig konkurranse. Men markedet fungerer bare når alle statene følger de samme reglene», var beskjeden fra ESA-president Sven Erik Svedman.

Etter flere brevvekslinger fram og tilbake, kunne Norsk Industri i oktober 2018 sprette champagnen: ESA fastholder at RKL ikke kan allmenngjøres. ESA tilbød seg i samme slengen å «veilede» Tariffnemnda slik at den ikke skulle gå seg vill igjen.

Når NHO klager på at en norsk rettsavgjørelse er i strid med EØS-avtalen, plikter ESA å gi sin vurdering. Det har ESA gjort, og konklusjonen er klar. Allmenngjøring av tariffbestemt betalt hjemreise er i strid med utstasjoneringsdirektivet som er innlemmet i EØS-avtalen. ESA bryr seg lite om hva norsk Høyesterett måtte ha ment i 2013. Overvåkerne er mer lydhøre overfor EFTA-domstolen som i 2012 mente at «kostnadene forbundet med de aktuelle arbeids- og ansettelsesvilkår» vil svekke friheten til å yte tjenester i Norge. 

EØS-loven, som er avtalens rettslige form i Norge, har forrang over annen norsk lovgivning. Dette er slått fast i § 2 og bekreftet av gjennom den knusende høyesterettsdommen over havnearbeiderne i desember 2016. Dommen rev i stykker en eksisterende tariffavtale mellom Norsk Transportarbeiderforbund og NHO logistikk. Nå kvester ESA og Tariffnemnda en annen og mer omfattende tariffavtale, Industrioverenskomsten.

Vedtaket i Fellesforbundet avdeling 5

Fellesforbundet Avdeling 5, Fellesforbundets største avdeling - krever EØS avtalen oppsagt.
NHO og Norsk Industri har med hjelp av ESA og Tariffnemdas vedtak om allmenngjøring av Verkstedoverenskomstens bestemmelser for dekning av reise, kost, losji og 20% reisetillegg satt siste spikeren i kisten for frontfag, og EØS avtalens oppslutning.
De har ved hjelp av en tafatt regjering, tariffnemda og ESA overstyrt norsk Høyesterett i verfts dommen fra 2013.
Fellesforbundet Avdeling 5 har vært en stor forsvarer og tilhenger av fronfagsmodellen. Avdelingen tar på det sterkeste avstand til Norsk Industri sin lavlønns strategi, en strategi som har og vil undergrave frontfagsmodellen.
Avdelingen har også vært en av Fellesforbundets klare stemmer mot å si opp EØS avtalen, både i forbundsstyret, landsmøter og LO kongresser.
EØS avtalen har et balansepunkt, fordeler og ulemper. Dette balansepunktet har nå Norsk Industri med Stein Lier Hansen i spissen oversteget med god margin.
Norsk Industri har også med dette åpnet for økt sosial dumping, undergravd det organiserte arbeidsliv. De forsterker konkurransefortrinnet som de uorganiserte bedriftene har.
De har undergravd Høyesteretts legitimitet.
Norsk Industri bidrar til å gjøre Verkstedoverenskomsten til en lavlønnsoverenskomst, og dermed også undergraver frontfagsmodellen hvor Verkstedoverenskomsten er bærebjelken.
Historisk har Verkstedoverenskomsten lagt rammene for lønnsdannelsen i Norge. I tidligere frontfagsoppgjør ble Fellesforbundet og Norsk Industri beskylt for å legge rammene for lavt og at de lokale oppgjørene sprengte rammene.
Situasjon er nå snudd på hode, frontfaget greier ikke gjennom de lokale oppgjørene å fylle rammene. For mange innen overenskomsten lønnes på minstelønn og garantibestemmelsene. Mens rammene i frontfaget baserer seg på lokale lønnstillegg. Dette har og vil undergrave frontfagets aksept.
Ønsker Norsk Industri å redde frontfaget slik vi kjenner det må lavlønns strategien og sosial dumping bekjempes, ikke dyrkes.
Ønsker Norsk Industri å beholde EØS-avtalen kan ikke avtalen brukes som middel i en lavlønnsstrategi som fremmer sosial dumping.

Personvern