LO-kongressen 2017.
Foto: LO/Maria SandLO-lederen åpnet kongressen med å oppfordre kapitalistene til å støtte opp om Arbeiderpartiet.
EØS-motstanderne kan på sin side støtte seg på en fersk meningsmåling som viser at bare en av fem LO-medlemmer vil ha EØS-avtalen.
Så er LO-kongressen i gang. Den sittende LO-ledelsen står overfor en stor og mektig opposisjon i flere spørsmål, spesielt når det gjelder kampen mot EØS-avtalens ødeleggende virkninger for tariffavtaler og faglige kampvilkår. De neste dagene vil vise om ledelsen klarer å nøytralisere stadig flere obsternasige delegater ved å gjøre den tariffpolitiske diskusjonen om til et spørsmål om regjeringsskifte.
Samling på valen eller rundt valgurnene?
Siden det er valgår, satser fagtoppen på å redde sitt eget skinn og presse opposisjonen til kompromisser i de mest brennbare spørsmåla. Det er et velbrukt og effektivt pressmiddel å få fagorganisasjonen til å framstå samlet bak ønsket om å få Høyre og Fremskrittspartiet ut av regjeringskontorene. Da tier mange for å redde den fagligpolitiske husfreden.
LOs ledelse med Gerd Kristiansen til høyre. Foto: LO/Sandra Skillingsås.Elefanten i kongressalen er ledelsens tillitsbrudd og svik mot vedtaket på forrige kongress, et vedtak som forutsatte at EØS-avtalen måtte vike for tariffavtaler og ILO-konvensjoner. Alle veit at det er det motsatte som har skjedd. Nytt siden forrige kongress er også at fire forbund krever oppsigelse av EØS-avtalen, fire andre vil ha den opp til reforhandling i en eller anenn form.
Fagtoppen veksler mellom å benekte faktum etter Holshipdommen og å passivt ta EØS-fallitten til etterretning. Kongressens dagsorden la knapt opp til noen beretningsdiskusjon. Likevel klarte Transportarbeiderforbundets Lars Johnsen å få påpekt at etter den svarte dagen i Høyesterett 16. desember i fjor, er det å kaste blår i øynene på folk å hevde at EØS-avtalen ikke har forrang.
Meningsmåling og meningsløsheter
Debatten rundt handlingsprogrammet vil vise det faktiske styrkeforholdet på kongressen og hvor langt opposisjonen tør å gå i å presse fram et nytt og mer forpliktende vedtak enn sist. I ryggen har motstanderne ei fersk meningsmåling som viser at bare 19 prosent av LO-medlemmene vil ha EØS-avtalen, mens 34 prosent foretrekker en handelsavtale. Men nesten halvparten av de som er spurt, er fremdeles usikre. Det er denne usikkerheten fagtoppen satser på skal falle ut til fordel for dem.
I sin åpningstale valgte Gerd Kristiansen å gå i strupen på EØS-motstanderne ved å advare mot å «tulle» med avtalen. Hun gjentok den utslitte visa om markedsadgang og at man setter arbeidsplasser i fare hvis man rører ved EØS-helligdommen, men la til en ny vri: – Når høyresida og noen arbeidsgivere kommer trekkende med EØS-avtalen, og sier «dere kan ikke regulere», «dere kan ikke kreve», så skal vel ikke vi slå oss på lag med dem? Og si «dette får vi ikke gjort noe med de neste årene»? Vi må bruke handlingsrommet. Være kreative.
Denne kreativiteten har ikke resultert i annet enn at Ap har ledet LO stadig lengre inn i EØS-avtalens labyrint. I stedet for å finne veien ut, setter Kristiansen sin lit til at en ny illusjonist skal mane fram et handlingsrom i labyrintens irrganger: «Sier domstolene at ILO-konvensjonene ikke har den status vi mener de bør ha i dagens lovverk – så får vi velge politikere som vil endre lovene.» Det ørlille problemet er at direktiver og forordninger som er innført i norsk lov gjennom EØS-avtalen ikke uten videre lar seg endre uten å gjøre det som angivelig er det farligste av alt: Å sette hele EØS-avtalen i spill. Akkurat dét vil neppe illusjonisten Jonas Gahr Støre ta sjansen på.
Hul retorikk og valgkamp
Det klang hult da Gerd Kristiansen skulle forsikre havnearbeiderne om at de ikke er forrådt: «Vit at vi støtter dere, og at vi nå prøver å få saken til Menneskerettighetsdomstolen. Ikke gi opp!» Det klang ikke så veldig mye mer overbevisende da den avtroppende LO-lederen la inn noen harmdirrende finter mot overklassen: «De store pengene i Norge i dag brukes på å gi gull til de som allerede har gull – og gråstein til vanlige arbeidsfolk», frådet Kristiansen. Hun snakka om skattelettelsene til rikfolka, men glemte å nevne at LO sjøl har bidratt effektivt til å stappe verdiene i lomma på de rike gjennom to hovedoppgjør som for mange har betydd regelrett lønnsnedslag.
Får LO-toppen det som de vil, blir kongressen startskuddet på et valgkampjippo der det gjelder å skaffe landet «nytt flertall» 12. september. Dette «røde» flertallet har den fantastiske egenskapen at det vil ivareta interessene til alle samfunnsklasser på en gang!
«Så vil jeg gratulere Arbeiderpartiet med en ting. Ikke bare er dere partiet for vanlige arbeidsfolk. Dere er OGSÅ utvilsomt partiet landets bedriftseiere burde stemme på!»
Dermed har vi LO-lederens ord på at ingen partier tjener kapitalistene bedre enn Arbeiderpartiet. Når vi veit at ingen andre partier bortsett fra Venstre og KrF er ivrigere tilhengere av EØS-avtalen enn sosialdemokratiet, bør arbeidsfolk lett skjønne hvilket parti de ikke bør stemme på eller lytte til.