EØS-avtalen kan havne utfor bryggekanten

EFTA-domstolen anbefalte i mai  Høyesterett å erklære bryggearbeidernes boikott for ulovlig fordi den hindrer «etablerings- og konkurransefriheten». Sammen med overvåkingsorganet ESA fungerer EFTA-domstolen som EØS-avtalens vaktbikkje. Anbefalingen er såkalt rådgivende fordi EFTA-domstolen ikke har samme overnasjonale myndighet som EU-domstolen. 

Saken som Holship Norge AS har anlagt mot Norsk Transportarbeiderforbund (NTF) ble behandlet i Høyesterett 8.–11. november 2016. Holship hevder at blokaden på Drammen havn er rettstridig, og støtter seg på EØS-avtalen og EFTA-domstolens fortolkning av den. Konkurranseretten og etableringsretten som ligger i EØS-avtalen er altså en direkte foranledning til rettssaka. I tillegg kommer spørsmålet om Grunnlovens § 101 og Den europeiske menneskerettskonvensjonens artikkel 11 om organisasjonsfrihet.

«Tariffavtaler må være forenlig med EØS-retten»

EFTA-domstolen anerkjenner at tariffavtaler nødvendigvis er konkurransevridende av natur, men legger til at «det ville likevel gå for langt om alle tariffavtaler skulle skjermes fra konkurranselovgivningens virkeområde».

Følgelig «må både nasjonal lovgivning og tariffavtaler være forenlige med EØS-retten».

Domstolen avfeier Norges forpliktelser etter ILO-konvensjon nr. 137 ved å si at «en avtalepart (kan ikke) gjøre rettigheter etter EØS-avtalen artikkel 31 betinget av ILO-konvensjonen eller andre internasjonale avtaler». Dette er ILO-konvensjonen som fastslår fortrinssretten registrerte bryggesjauere skal ha til laste- og lossearbeid.

I kjennelsen (som både har form av en dom og blir kalt for en dom, ikke en anbefaling) blir det blant annet fastslått følgende:

«En boikott som den saken gjelder, som tar sikte på å oppnå tilslutning til en tariffavtale som innebærer et system som omfatter en fortrinnsrettsbestemmelse, vil sannsynligvis vanskeliggjøre eller til og med hindre etablering av selskaper fra andre EØS-stater, og utgjør dermed en restriksjon på etableringsretten etter EØS-avtalen artikkel 31.»

Dette er reine ord for penga. EØS-retten skal ha forrang over nasjonal lovgivning (grunnloven unntatt) når det oppstår konflikt. Domstolen kan finne dekning for dette i EØS-avtalens protokoll 35.

Vi håper sjølsagt at Høyesterett avviser EFTA-domstolens «anbefalinger». Slaget er uansett ikke over, samme hva Høyesterett konkluderer med. 

Holships advokater har gjort det klart at dersom de taper, vil de reise ny sak for EFTA-domstolen i Luxembourg. Transportarbeiderforbundet sier for sin del at de ikke vil gi opp kampen om de skulle tape saken i Høyesterett. Det er en viktig avklaring. Å feste lit til avgjørelser i det borgerlige rettsvesenet er under alle omstendigheter faglig og politisk risikosport.

– Det vil være veldig oppsiktsvekkende om Høyesterett utfordrer en hundre år gammel tariffavtale. Da må vi ta fram vedtaket fra siste LO-kongress, som sier at EØS-avtalen må sies opp om det viser seg at den griper inn i våre tariffvilkår, sa forbundsleder Lars M. Johnsen til VG rett etter at EFTA-dommen falt i april i år.

Borgerskapets klasselover

Det er absurd at en borgerlig rettsinstans skal avgjøre om en faglig rettighet til å bruke kampmidler for å inngå tariffavtale er lovlig eller ikke i forhold til EØS-avtalen. Enda mer absurd er det at en «rådgivende» rettsinstans utenfor norsk jurisdiksjon, EFTA-domstolen, skal være ankeinstans.

Derfor er det bra at NTF er forberedt på å føre kampen videre uavhengig av utfallet.

Etter fire dagers behandling i Høyesteretts plenum i november, er det interessant å merke seg at regjeringsadvokaten hevder at EU- og EØS-retten er i overensstemmelse med menneskerettighetene, og at det dermed ikke er noen konflikt. Pål Wennerås fra regjeringsadvokaten argumenterte med at nasjonale myndigheter har en «vid skjønnsmargin» etter EU og EØS-retten i å akseptere kollektive tiltak, men han tok likevel ikke stilling til om den aktuelle blokaden i Drammen er «legitim».

Holship har fått juridisk drahjelp fra NHO, sjøl om de er medlem av en annen arbeidskjøpersammenslutning, Bedriftsforbundet. NHO hjelper altså Holship til å få underkjent tariffavtaler som NHO sjøl nettopp har undertegnet på vegne av flere medlemsbedrifter i sjø- og landbasert transport og spedisjon. Men NHO driter i avtaler de sjøl har skrevet under på, som Vegard Holm treffende skreiv i et blogginnlegg i oktober.

LOs jurister på banen

Advokatene fra LOs juridiske kontor har satt alle kluter til for at Høyesterett dømmer i havnearbeidernes favør. De har gått så langt som å si at dersom Høyesterett skulle støtte Holship i at Transportarbeiderforbundets boikott er brudd på EØS-retten, må EØS-retten settes til side, ettersom organisasjons- og streikeretten, inkludert retten til boikott, er forankret i Grunnlovens menneskerettighetsvern.

LO-advokatene er dyktige, de har sikkert et ektefølt ønske om at havnearbeiderne vinner fram. Youngstorget ser også ut til å ha gitt sitt juridiske kontor beskjed om å satse alt i denne saka. Det er de også nødt til, om de skal kunne stå noenlunde oppreist og påstå at de har etterlevd kongressvedtaket fra 2013. Mer om det seinere. Kontrasten mellom det juridiske engasjementet og LO-ledelsens tre år lange innsats for å legge et lammende lokk på havnekonflikten og sympatiblokadene, er iøynefallende for den som vil se. Klassekamp er for dem noe som foregår iført dommerkappe.

NHO, Bedriftsforbundet og LO-toppen ivaretar på hver sin måte borgerskapets klasseinteresser, men de har ulikt utgangspunkt og ulike forhold de må ta hensyn til.  Alle har overordna interesse av å hegne om EØS-avtalen, fordi den tjener kapitalen. Men motivene som driver dem er forskjellige. På overflaten vil det derfor se ut som om det dreier seg om et skarpt motsetningsforhold.

Sosialdemokratiets dobbeltrolle

Borgerskapets klasseorganisasjoner som NHO vil rydde vei i vellinga og bruke EØS-avtalen som rambukk mot brysomme fagforeninger og faglige rettigheter i det store og hele. Kampvillige fagforeninger, tariffavtaler og arbeidernes klassesamhold er en hemsko og en trussel mot profitten.

For Landsorganisasjonens ledelse og Arbeiderpartiet er bildet langt mer komplisert. De skal ikke bare tjene den norske kapitalens interesser, de skal også sikre sin egen framtid som hovedaktør i trepartssamarbeidet og rolla som kapitalismens dyktigste administrator. Ap og LO-pampene mener seg hevet over kjeklinga mellom industri-, handels- og finanskapitalen. De mener seg også best i stand til å styre den store statskapitalistiske sektoren i norsk økonomi i en retning som tjener borgerklassen som helhet, samtidig som de holder de fagorganiserte i sjakk. Det er ikke ufortjent sjølskryt.

Arbeiderpartiets og LO-ledelsens skjøre balansegang er at denne rolla må tilsløres for arbeidsfolk på grunnplanet. Sosialdemokratiet vil med alle midler bevare sitt hegemoniske grep om fagbevegelsen. Uten innflytelsen gjennom fagbevegelsen mister sosialdemokratiet sin viktigste maktbase. Uten den faglige kontrollen kan ikke sosialdemokratiet spille sin særegne dobbeltrolle. De ville undergrave sin egen eksistensberettigelse.

Av den grunn er Ap- og LO-toppen nødt til å kjempe imot kapitalens mest liberalistiske fløy som gjerne ser at alt som heter fagbevegelse, også i dagens «snille» utgave, ligger i ruiner. Toppene i sosialdemokratiet trenger å vise arbeiderklassen at lover, reguleringer og handels- og investeringsavtaler kan tøyles gjennom borgerskapets «uavhengige» rettsinstanser i alminnelighet og av en «arbeiderregjering» i særdeleshet.

Skjebnekongress i mai

For LO-ledelsen står det om to helt avgjørende ting noen måneder før kongressen i 2017 – en kongress der spørsmålet om å si opp EØS-avtalen vil stå på sakslista.

For det første står de sosialdemokratiske fagtoppenes egen troverdighet og posisjon på spill. For det andre står det om EØS-avtalens skjebne, en avtale de samme fagtoppene forsvarer med nebb og klør – sammen med NHO og storkoalisjonen Høyre og Arbeiderpartiet.

Dersom Høyesterett følger EFTA-domstolen vil det for LO- og Ap-toppen være som å få en bombe i fanget. Da blir det plent umulig å forsvare EØS-avtalen med den gamle leksa om at «den har tjent oss godt» og at den ikke truer faglige rettigheter. Det kan stå om det faglig-politiske livet for fagtoppene, mens EØS-avtalen kan få et banesår.

LO-kongressen i 2013 fattet følgende vedtak:

«EØS-avtalen påvirker norsk arbeidsliv og samfunn gjennom beslutninger fattet i EU. LO krever at norske myndigheter går imot begrensinger i retten til kollektive kampmidler, det kollektive forhandlingsystemet og retten til nasjonal lønnsdannelse. ILO konvensjoner, norske tariffavtaler og norsk arbeidslivslovgivning må gis forrang foran EU regler. En slik forrang må avklares mellom EØS-avtalens parter.»

Kongressvedtaket er ikke til å misforstå: «ILO konvensjoner, norske tariffavtaler og norsk arbeidslivslovgivning må gis forrang foran EU-regler.»

Rettsavgjørelse med konsekvenser

Hva slags avgjørelse Høyesterett havner på til slutt, er ikke gitt. Problemet er ikke i første rekke motstridende juridiske fortolkninger, men motstridende politiske interesser. Politiske avveininger kommer til å influere jussen, trass i endeløse forsikringer om Den tredje statsmaktens ubeskårne uavhengighet. 

Likegyldig hva retten havner på, vil kjennelsen skape ny politisk uro rundt EØS-avtalen. En dom som trosser EFTA-domstolen vil skape politisk misnøye og turbulens i Brussel, Luxembourg og i NHO. En dom som følger føringene fra EFTA-domstolen vil styrke motstanden mot EØS i fagbevegelsen og utsette både avtalen og dens sosialdemokratiske forsvarere for stor politisk risiko. Vi kan gå ut fra at jo nærmere jul dommen faller, dess mer har retten vært opptatt av å minimalisere faren for et mulig politisk og faglig oppstyr.

Hvis Høyesterett ender opp med å gi tariffavtaler og ILO-konvensjoner ubetinget forrang, vil LO-toppen prøve å bruke avgjørelsen til å redde ansikt: – Hva var det vi sa, EØS-avtalen er ikke så farlig. Vår linje for å bruke domstolene i stedet for faglige kampmidler er veien å gå!

Men det er ikke gitt at LO-toppen redder skinnet av den grunn. Striden er ikke avgjort. Holship har på forhånd varslet at det da blir en ny runde i EFTA-domstolen.

Dersom Høyesterett konkluderer motsatt, altså i favør av Holship, blir situasjonen en helt annen. Et nytt tilbakeslag for havnearbeiderne vil skape stor frustrasjon og synliggjøre det doble sviket fra LOs øverste ledelse: I tre år har de latt bryggearbeiderne bokstavelig talt stå aleine igjen på kaia i stedet for å mobilisere musklene i hele fagbevegelsen, med eller uten Industri og Energi på barrikadene. Fagtoppene forsvarer dessuten en nyliberalistisk avtale med EU som gir arbeidskjøperne rett til å gjøre hva de vil!

Da ligger EØS-avtalen tynt an på LO-kongressen.

Vindvarsel med mulig storm i kastene

Scenarioer som dette har høyesterettsdommerne – de som er tilbake etter at to av dem ble erklært inhabile – skribla ned på sin juridiske notisblokk. Særlig nøye har de kanskje lyttet til Regjeringsadvokatens prosedyre. Det var en prosedyre som argumenterer for retten til bruk av kollektive kampmidler på generelt nivå, men som åpner for å kriminalisere den konkrete blokaden i Drammen. Med en sånn variant kan retten gjøre Holship til lags, midlertidig skåne EØS-avtalen og demoralisere havnearbeiderne.

For regjeringa og klassesamarbeidsfolkene i Ap og LO kan dette være den optimale løsninga. Hvorvidt det vil være godt nok for EFTA-domstolen og borgerskapets mest fagforeningsfiendtlige fraksjoner, er en annen sak.

Skulle Høyesterett gi Holship og EFTA-domstolen fullt medhold, kan det bli stormfullt for Gerd Kristiansen og Hans-Christian Gabrielsen på kongressen i mai.  

Kanskje blåser det så hardt at også de havner utfor bryggekanten, sammen med EØS-avtalen.

{jcomments on}