Tid for å reise mistillitsforslag mot en LO-ledelse som er ute av stand til å føre kamp for sine medlemmer?
Markering foran Oslo havn KF i juni 2015.
Havnearbeiderkonlikten er i ferd med å gå over i historia som Norges lengste arbeidskonflikt, lengre enn kampen ved Folldal Gruber som varte fra 1929 til 1931.
Boikotten av Risavika terminal starta 1. november 2013. Den blei siden utvida med sympatistreiker i Mosjøen og Tromsø i desember samme år.
4. februar 2015 skjedde en ny opptrapping da Norsk Transportarbeiderforbund (NTF) iverksatte boikott av containerhavna i Oslo fordi den nye operatøren Yilport nekter å inngå tariffavtale. Også Color Line og andre aktører har latt seg «inspirere» til å bryte gjeldende tariffavtale med bryggearbeiderne. Sommeren og høsten 2015 har sjauerne i Oslo gjennomført markeringer mange ganger i uka i hovedstaden og på de ulike terminalene på havneområdet.
Markering på Hjortneskaia.
Foto: © Roar Langaard.Politiet har vært satt inn mot blokadevakter i Tromsø og Oslo, og både streikende og faglige sympatisører har blitt arrestert og idømt skandaløse bøter. Fra toppen i LO har det aldri kommet et kny av protest mot denne bruken av statens voldsmakt mot LO-medlemmer, dette på tross av at denne konflikten fra dag én har vært tariffrettslig lovlig i tillegg til at den sjølsagt er rettferdig.
Bryggesjauerne kjemper som aldri før, men Norsk Transportarbeiderforbund er pressa på defensiven. Det er fare for at det snekres på en «løsning på kammerset» mellom NHO og LO.
Revolusjon har kommentert og omtalt bryggekonflikten hyppig helt siden blokaden begynte. Her skal vi bare repetere at det har foregått og stadig foregår et skittent spill på flere nivåer og på flere fronter for å tvinge havnearbeiderne i kne. Noen stikkord er streikebryteri, politi mot blokadevakter, LO-sabotasje, mediekampanjer om «verdens dyreste lunsj», klassejustis med tilslutning fra LOs oppnevnte dommere i Arbeidsretten, politisk renkespill, eiendomsspekulasjon, snikprivatisering.
NTF på defensiven
En feilslått strategi fra forbundsleder Roger Hansen og Youngstorget har bidratt til å svekke et av LOs udiskutabelt mest kampvillige forbund. Streiken har kosta Transportarbeiderforbundet dyrt. Til tross for store bevilgninger fra andre forbund, sist fra Fellesforbundets landsmøte, og innsamla streikestøtte utenom de vanlige LO-kanalene, har den langvarige konflikten hittil kosta NTF rundt 20 millioner kroner. Forbundet tvinges nå til å skjære ned på sin egen administrasjon for å dekke opp noe av underskuddet i streikekassa. Men den største prisen ble betalt tidlig i høst da splittelsen i forbundsledelsen om hvordan kampen skulle føres videre, ble kunngjort for all verden av forbundslederen sjøl (FriFagbevegelse 9. september 2015).
Dette var i realiteten et bakholdsangrep på de streikende, og sånn ble det da også oppfattet. En hurtig og effektiv opptrapping og utvidelse av konflikten ble med dette umuliggjort. Forsoninga som siden kom i stand mellom de to fløyene i forbundsledelsen, sørget for at forbundet igjen framsto samlet utad. Ikke desto mindre ble forbundets ømme punkt synlig for alle og enhver.
Når dette skrives er det duket for en mulig opptrapping av konflikten etter at styret ved Borg Havn overkjører tariffavtalen med stuerne i Sarpsborg og Fredrikstad. Spørsmålet er om den trange økonomien til forbundet kan bli et argument for å vente med ei opptrapping som burde ha skjedd for lenge siden.
Fra i høst er forhandlinger gjenopptatt mellom NHO Logistikk og NTF omkring avtalen i Risavika, men det har ennå ikke ført til enighet rundt en ny omfangsbestemmelse som skal gjelde for alle havner. Etter det vi vet, har sjauerne i andre havner ingen ønsker om å adoptere denne avtalen. Likevel fortsetter forhandlingene i januar, ifølge forbundsleder Roger Hansen.
Imens jobber tida for NHO. For hver dag som går kommer NTF mer på defensiven.
Kommunalt blir «privat»
Arbeidsrettsdommene av 8. oktober 2014 og den 25. august 2015 ga NHO blod på tann. Tariffavtalen gjør et unntak for bedrifter med private kaianlegg som kan bruke egne ansatte til å losse og laste bedriftens egne produkter. Noe helt annet er når disse blir brukt til å losse og laste skip og varer som har helt andre eiere. Men klassedomstolen valgte sin egen «fortolkning». Den innebærer enkelt fortalt at NHO får gjøre som de vil så sant de klarer å sannsynliggjøre at lasting og lossing foregår på private kaianlegg. NHO støtter seg på dommene og insisterer på at kommunalt eide havneanlegg som blir forpaktet bort til private operatører (som i Oslo), eller terminaler på ei kommunal havn som leies ut til private aktører, er «private kaianlegg».
EU-kommisjonen og ESA har – med lignende grunngiving og med henvisning til EØS-avtalen – blandet seg inn ved å instruere norsk Høyesterett om å dømme enhver NTF-boikott mot Holship i Drammen Havn for ulovlig. Så mye for domstolenes uavhengighet!
Her skal vi for ordens skyld understreke at ILO-konvensjon 137 ikke gjør noe unntak for private havner. Konvensjonen krever at registrerte (organiserte) havnearbeidere som har jobben på brygga som sin hovedinntektskilde skal sikres fortrinnsrett til laste- og lossearbeid. Punktum finale.
Nyttige idioter i kommunestyrene
I Oslo og nå i Fredrikstad har NHO fått god hjelp fra kommunepolitikere som toer sine hender og lar kommunalt oppnevnte havnestyrer privatisere eller «bortforpakte» kommunal eiendom og la spedisjonsselskapene gjøre jobben til havnearbeiderne. «Siden havna eies av fellesskapet – det vil si kommunene Fredrikstad og Sarpsborg – bør dette være en sak som har politikernes interesse. Men dessverre; vi har blitt møtt med unnfallenhet så langt. Det virker på oss som alle beslutningene allerede er tatt», sa lederen av Fredrikstad Stuerarbeiderforening, Tom Solgaard, til Demokraten før nyttår.
Etter kommunevalget som ga såkalt «rødt flertall» i blant annet Tromsø og Oslo, har flere byråd og formannskap avgitt fine erklæringer om at de vil sørge for at ILO 137 blir fulgt i havnene. Men det politisk oppnevnte havnestyret i Oslo havn KF sitter fremdeles på sin post snart fire måneder etter valget. I Fredrikstad og Sarpsborg var det «røde» flertallet enda mer solid: Arbeiderpartiet aleine fikk rundt femti prosent av stemmene …
Sosial dumping gir «innsparing»
Påstandene om «eksklusiv rett» og fiffige fortolkninger av hva som er private kaianlegg ser nå ut til å føre til at havnearbeidere i Drammen og Fredrikstad mister jobben. I praksis betyr det at forskjellige speditører og rederier kan bruke egne ansatte eller sjøfolk, med eller uten tariffavtale. Bare i Drammen regner havnedirektøren med å spare opptil en million pr. skip som anløper havna ved å bruke egne ansatte istedenfor registrerte havnearbeidere. Gjett hva det er de sparer på!
Alt dette har bryggesjauerne kjempa innbitt mot i 26 måneder. De har stått på som løver, ikke minst i Tromsø og Oslo, og de gjør det fortsatt. Det samme gjelder for mange av støttespillerne, som for eksempel Osloforeninga til Lokomotivmannsforbundet.
Løsning på topplan?
Ledelsen i Transport ved Roger Hansen antyder at LO og NHO sentralt må på banen for å sluttføre forhandlingene. Det lover ikke godt. Er det noen som har forrådt havnearbeiderne i gjerning, så er det LO-ledelsen. Den har i to år gjort alt i dens makt for ikke å ta i bruk de maktmidlene som kunne ha løst konflikten seierrikt for lenge sia. Nå kan pampene muligens se sitt snitt til å «bringe konflikten i havn» ved å «redde Transportarbeiderforbundet ut av knipa». Ei knipe som LO har satt forbundet i ved å omfavne dem ihjel med tomme støtteerklæringer.
Havnekonflikten kunne ha vært avgjort i løpet av noen dager eller uker – hvis LO-toppen hadde villet det. Det var bare å pumpe penger inn i forbundskassa til NTF og mobilisere hele LO-systemet til sympatistreik. Men det har reformistene i det faglige apparatet aldri villet, sjøl om det er aldri så tariffrettslig lovlig.
Plagsom konflikt
De vil sjølsagt aldri si det høyt, men pampene har felles interesse med NHO i å bli kvitt kampvillige og egenrådige havnearbeidere som truer med å splintre klassesamarbeidsidyllen. Sett i lys av den framstormende EØS-motstanden i egne rekker, er det også særs ubehagelig for Ap/LO at ESA åpenlyst blander seg inn i tariffavtaler og arbeidsrett. Ikke minst av den grunn ønsker LO-toppen konflikten ut av verden. For fagpampene er den delikate balansegangen at de på den ene sida må unngå å miste ansikt, mens de på den andre vil gi bryggearbeiderne og NTF en lærepenge om at kamp og grunnplansmobilisering ikke fører fram.
Utfallet av havnekonflikten er likevel ikke gitt. Det henger som før på sjauerne sjøl, men de kan vanskelig vinne uten at den massive støtten fra fagbevegelsen blir omsatt fra ord og til handling. Det siste og avgjørende slaget kan komme til å stå ved hovedoppgjøret til våren, om ikke LO og NHO i mellomtida prøver å tre et råttent kompromiss ned over hodet på bryggearbeiderne.
Mistillit mot LO-ledelsen?
I mellomtida bør både NTF og andre forbund, foreninger og klubber diskutere om ikke tida er inne til å reise mistillitsforslag mot en LO-ledelse som ikke fører faglig kamp, men bare valgkamp – og dermed har forsømt gode muligheter til å slå tilbake en endeløs rekke av angrep på fagbevegelsen og hele den offentlige velferden. Det har aldri stått på kampviljen på grunnplanet. Svikerne sitter på toppen.