Årets 1. mai-markeringer levner ingen tvil: Krafta har gått ut av DNA-toppens kvelertak på de LO-organiserte. I Oslo, Bergen, Stavanger, Trondheim og Tromsø sier de lokale samorganisasjonene nei til EF og EØS, og reiser i mer eller mindre klare ordelag kamp mot regjeringas politikk for arbeidsløshet. Det politiske grunnlaget 1. mai har spilt Jagland, Gro og Berge ut over sidelinja. Attpå til i et valgår!

En desperat Thorbjørn Jagland har svart med anklager om "kommunistkupp", ettersom de valgte representantene til samorgene visstnok består av "folk som ikke har annet å gjøre". Med dette har DNA-lederen strødd salt i egne sår, - og satt ekstra kok på tillitsmannssjiktets opprør mot regjeringa og dens ekko på Youngstorget. Majoriteten er tross alt medlemmer i Jaglands parti.

Sjøl om EF-spørsmålet naturligvis spiller inn, så er begivenhetene omkring 1. mai 1993 først og fremst uttrykk for radikalisering og et gryende opprør i fagbevegelsen. En kampenhet tar form, og vil ikke la seg stanse av besvergelser og skremsler fra Jagland og Haagensen.

Kampparole eller bumerang?

Det er avgjørende at denne opposisjonen styrkes i tida framover, at den ikke gradvis blir tannløs og ufarlig. En skal heller ikke underslå at framstående deler av den faglige opposisjonen er heltidslønna venstrereformister, som faktisk befinner seg ganske vel i LO-systemets labyrinter, men som misliker å bli hundset fra Youngstorget.

Av flere årsaker er det viktig å skille mellom faglige linjer på den ene sida, og taktikk og retorikk på den andre. Kravet om en "fri og uavhengig fagbevegelse" har bidratt til å sette fokus på svinebindinga til DNA. Det blei i sin tid lansert av det faglige miljøet omkring AKP, som igjen var inspirert av det såkalt uavhengige Solidarnosc i Polen tidlig på 80-tallet. Så lenge Ap-koryfeene stort sett kontrollerte LO-systemet fra topp til bånn, var denne parola god nok som faglig-politisk retorikk. Men den har aldri vært holdbar som linje for en fagopposisjon. Som strategi til fremme av ei klassekamplinje er den ikke bare ubrukelig, men direkte farlig.

Uavhengig i forhold til hva da?

Pampene i sosialdemokratiet er ikke dummere enn at de ser at denne parola like gjerne kan snus rundt til bruk i den antikommunistiske hetsen, og for å sikre reformistene nytt hegemoni. Begreper som "fri"og "uavhengig" er for lengst opptatt i borgerskapets og opportunistenes honnør-vokabular. Myten om uavhengighet inngår i den moderne markedsføringa av fagorganisasjonene. YS – og AF for den del – har i årevis høsta nye medlemsskarer på sin påståtte "partipolitiske nøytralitet". LO-toppen svarer med antydninger om politisk bigami, slik det ble demonstrert med hilsningstalen på SV-landsmøtet. LO-kongressen i mai skal vedta en ny organisasjonsstruktur, der "sjølstendighet" og åpning for sidesprang med SV inngår som viktige elementer.

Alle vil altså være uavhengige. Men spørsmålet står like ubesvart: Uavhengig av hva? Ingen – heller ikke det syndikalist-inspirerte faglige miljøet innafor RV - er i stand til å forklare hva uavhengigheten som alle lovpriser faktisk består i, eller bør bestå i. Det nærmeste de kommer er et slags generelt fy-fy mot at fagbevegelsen gjør felles sak med politiske partier. Samtidig mener noen at det er greit nok, så lenge det ikke bare er snakk om ett, men flere partier. De fagorganiserte skal altså enten holde seg vekk fra ideologiene, eller de skal sikres "ideologisk pluralisme".

Klassesamarbeidstanken rår

Nå er det et faktum at klassesamarbeidstanken gjennomsyrer de faglige organisasjonsstrukturene i Norge. Hva er dette, annet enn borgerskapets ideologi i forhold til fagorganisasjonen? Dette er ideologien som både LO, YS og AF forholder seg til og sjøl er uttrykk for – uansett hvilke forskjellige politiske partier de støtter seg til, og uansett hvor mye de preiker om sin uavhengighet. LO er bastet og bundet til den borgerlige staten og klassefienden gjennom lov og avtaleverk. LO er en integrert del av det korporative systemet som råder i Norge mellom kapital, stat og fagbevegelse. LO-apparatet er en del av den borgerlige statens struktur.

Også YS, AF osv. har i takt med medlemsveksten fått tildelt sine plasser i dette systemet. Hvis og når de faglige lederne for disse organisasjonene tvinges av sine medlemmer til å gå ut i konflikt, sørger de alltid for å begrense den til å dreie seg om reint økonomiske og sosiale spørsmål, før de dernest bruker alle midler for å sabotere konflikten innenfra for å bevise sin ansvarlighet overfor kapital og stat.

Forholdet mellom partiene og fagorganisasjonen er derfor underordna spørsmålet om denne store avhengigheten; den som går ut på at alle de faglige hovedorganisasjonene i Norge er lenka til og har underlagt seg den borgerlige staten gjennom arbeidstvistlover, hovedavtaler og fredspliktparagrafer, gjennom meklingsmenn og lønnsnemnder.

Sjølstendig, men ikke upartisk!

Ingen er uenige i prinsippet om at fagorganisasjonen bør ha enformell sjølstendighet i forhold til de politiske partiene. Men dette har ingenting å gjøre med at de fagorganiserte kan eller skal stille seg likegyldige eller avvisende til ideologier (og partiene som representerer dem) , slik den syndikalistiske retninga prediker. Det innebærer heller ikke at fagbevegelsen kan eller skal begrense seg til økonomiske "brødkrav", og overlate de politiske spørsmåla til partiet/partiene ("trade-unionismen"). Faktisk er det ikke særlig mange år sia de fleste LO-forbunda hadde sosialismen vedtektsfesta.

Marxist-leninistene sier rett ut at vårt mål er å knytte fagbevegelsen så tett opp til kommunistenes politikk som mulig. Det er ingenting merkelig eller mystisk ved det. Forutsetninga for å lykkes er sjølsagt at kommunistene gjennom sin linje og praksis viser seg tilliten verdig som lederskap i den økonomiske og politiske kampen. 

Kommunistenes faglige innflytelse er avgjørende for utviklinga av en kjempende fagbevegelse, liksom en klassebevisst, revolusjonær fagbevegelse er en av forutsetningene for en sosialistisk revolusjon.

Klassefienden har tilranet seg ideologisk og organisatorisk kontroll med det faglige apparatet i arbeidernes egen klassesammenslutning. Oppgaven er ikke å tilstrebe diffus "uavhengighet", men å bryte alle bånd til herskerklassen og dens statsmakt. Det er å slåss for en kjempende fagbevegelse som ikke er såkalt nøytral, upartisk eller fri, men som er tindrende klar i sin klasseholdning og forpliktet av målet om et annet, sosialistisk, samfunnssystem.

Artikkelen er fra mai 1993

Legg til kommentar

Vi oppfordrer til debatt og kritikk, men hold deg til saka og unngå personangrep.


Sikkerhetskode
Vis ny kode

Personvern