torsdag, 21 11 2019

Siden 1990 har fem regjeringsinngrep i arbeidskamper blitt klaget inn til ILO, og ILO har uttrykt varierende grad av kritikk i samtlige tilfeller. LO sier at slike vedtak fra ILO har en «oppdragende effekt» på norske regjeringer. Men det er det lite som tyder på. I alle større norske arbeidskonflikter har lønnsnemnd snarere vært regelen enn unntaket. Så seint som i høst ble den brukt mot renseriarbeiderne i Industri og Energi. Lønnsnemnd er en praksis som har vært spesielt populær i regjeringer «utgått fra fagbevegelsen», dvs. sosialdemokratiske regjeringer. Før 1980 var det vanlig at regjeringa vedtok lønnsnemnd (voldgift) allerede før konflikten var et faktum. Seinere Høyre-regjeringer la om til å la konflikten gå noen dager før den vedtok tungen lønnsnemnd. Så mye for den oppdragende effekt.

Hovedavtalen og prinsippet om klassefred legger allerede i utgangspunktet sterke begrensninger på hva som er en «lovlig» konflikt. I praksis er streik som omfattende kampmiddel bare tillatt ved utløpet av tariffperioden, i forbindelse med reforhandling. I noen bransjer er det åpning for begrensa lokale aksjonsformer, men aldri streik. Det er fullt ut legale tariffkonflikter regjeringer bruker lønnsnemnd for å kvele.

Fagbevegelsens problem er at den frivillig har underlagt seg et system for klassesamarbeid, den har bundet seg gjennom avtaler til å båndlegge egne medlemmer. LO vil straks påpeke at det samme gjelder for arbeidsgiverne. Men det er nok å vise til havnekonflikten og bruken av streikebrytere for den som vil se hvor mye kapitalen respekterer avtalesystemet.

Helt «lovlige» konflikter som i alvorlig grad truer kapitalens interesser blir møtt med regjeringsinngrep. Den inngrodde faglige legalismen og frykten for drakoniske erstatningskrav som vil tømme forbundskassa, gjør at ledelsen av forbund i konflikt alltid kryper til korset og avblåser streiken samtidig som de beklager vedtaket.

Med denne linja for underkastelse er LO og andre faglige sammenslutninger paradoksalt nok med på å undergrave streikeretten, en rett som ikke blei vunnet ved å bøye nakken for kapital og regjering.
Kapitalens kanonade mot faglige rettigheter og arbeiderklassens kampmidler tiltar i styrke. I lengden kan disse angrepene bare møtes gjennom åpent å trosse kapitalens lovverk og institusjoner. Enten må LO hive linja for klassesamarbeid på båten frivillig, eller så må medlemmene hive de reformistiske faglige lederne over bord og gjenreise en fagbevegelse som står på klassekampens, ikke klassesamarbeidets, grunn.