I 2009 gikk maskinkjørere ved Åsmund Pettersen & Sønn på Jevnaker ut i streik med krav om tariffavtale. Bedriften nektet å inngå avtale med Arbeidsmandsforbundet blant annet med begrunnelsen at AFP-ordninga ville bli «for dyr».

Det skulle bli en smal sak å få til dette, mente LO.
Støtten strømmet på fra foreninger og avdelinger i Oppland, Buskerud og andre steder. Og lokalbefolkninga slutta opp om de streikende, iallfall i starten.

– De ti siste åra har vi hatt åtte konflikter om å opprette tariffavtaler, og vi har vunnet alle, sa LO-lederen da fagtoppene sjøl reiste opp til Jevnaker i april. De streikende fikk forsikringer om at de hadde LOs fulle støtte. – Denne kampen skal vi vinne, sa Flåthen.

Sånn gikk det ikke.

Etterhvert ble det åpenbart at det foregikk omattende streikebryteri og mobbing av de streikende. Flere fagforeninger i Oppland krevde sympatistreik.
Arbeidsmandsforbundet og Roar Flåthen ivret ikke akkurat for det, men ville «vurdere» det.
Etter flere runder hos Riksmeklingsmannen, der Pettersen & Sønn fortsatt nektet å inngå tariffavtale, ble det omsider forberedt sympatistreik. Men da var de streikende i ferd med å gi opp. Ei uke før sympatistreik skulle iverksettes, den 17. juni, vendte de tilbake for å jobbe side om side ved streikebryterne.
Noe lignende har ikke skjedd på Ringerike siden Randsfjordkonflikten mellom skogsarbeidere og skogeiere i de harde 30-åra. Den gangen endte det i det minste med en delseier for de streikende.

Nå går det mot en mulig reprise ved arbeidstøybedriften Bekken & Strøm på Gjøvik, der de ansatte har krevd tariffavtale siden 2008. Leder og eier Sven Strøm sier blankt nei på prinsipielt grunnlag, som han uttrykker det. Av 62 ansatte er omlag halvparten organisert i Fellesforbundet og Handel og Kontor. De ansatte sier at de er villige til å føre avtalekampen helt fram. Dermed kan det være streik på Gjøvik når du leser dette.

For Strøm er det nok en stor inspirasjon at «verdens mektigste fagbevegelse» slukøra ga opp kampen på Jevnaker. LO har skaffet seg et alvorlig troverdighetsproblem.
Det eneste som nå nytter, er at fagrørsla lokalt setter musklene inn bak kravet om tariffavtale ved Bekken & Strøm. Full mobilisering av fagbevegelsen og blokkering av bedriften inntil eierne gir seg, er eneste mulige svar på denne provokasjonen. Både LO sentralt og de berørte forbundene har dype lommer, de streikende bør derfor fra starten av garanteres full lønnskompensasjon, ikke bare streikebidrag.

Og det skal ikke være lov å gi seg før seieren er inne. Verken for klubbene lokalt, for forbundene eller LO. Sånn kan troverdigheten gjenvinnes.

Et nytt nederlag vil ikke bare være en skandale som parkerer Flåthen og LO-ledelsen, det vil også være et banesår for LO. Helt annen lut enn godsnakk, klassesamarbeid og evige ritualer hos Riksmeklingsmannen må til hvis LO skal stå oppreist i framtida. Hvis ikke står «verdens sterkeste fagvegelse» snart i fare for å bringe oss tilbake til 30-tallet.

En av Europas svakeste fagbevegelser målt i prosentandel medlemmer, nemlig den franske, har vist hvordan det kan gjøres. Den franske fagrørsla har ikke bare relativt sett få medlemmer, den er også splitta i mange landsorganisasjoner. Og likevel har den klart å mobilisere millioner av arbeidere, og dessuten studenter og ungdom. Ikke bare én gang, men gang på gang gjennom mange måneder. Slik slo den tilbake den reaksjonære arbeidsloven CPE i 2006. Og sjøl om den franske nasjonalforsamlinga vedtar pensjonsreformen, så gir franske arbeidere seg ikke. Enten de er organiserte eller ikke.

Personvern