Uttalelse fra den internasjonale marxist-leninistiske bevegelsen
Fortellingen om at Russland og Kina er venner av folket er like mye en løgn som ideen om at Vesten er «forsvarer av suverenitet og demokrati».
Konflikten i Ukraina, som har stått på Europas agenda i flere måneder, har eskalert med den militære intervensjonen som Russland lanserte fra luft, land og sjø etter å ha anerkjent de to selverklærte «republikkene» i øst-Ukraina.
Konflikten begynte da Russland annekterte Krim og støttet de to selverklærte «folkerepublikkene» (Donetsk og Lugansk) øst i Ukraina som svar på at Ukraina vendte seg mot Vesten i og med det USA- og EU-støttede «Maidan-kuppet». Da Ukrainas ambisjon om NATO-medlemskap og utplassering av langtrekkende raketter på sitt territorium kom på bordet, erklærte Russland dette som sine «røde linjer».
Den langvarige konflikten ble skrudd opp da Russland utplasserte et stort antall tropper nær Ukraina. Den ble drevet enda lenger av beslutningen om å flytte tropper inn i Donbas (Donetsk og Lugansk). Russland stoppet imidlertid ikke i Donbas og fortsatte med å ødelegge Ukrainas militære infrastruktur for å tvinge Ukraina og Vesten til å gi opp planene om ukrainsk NATO-medlemskap, som Russland hevder utgjør en sikkerhetsrisiko for landet. NATO-statene, spesielt USA og Storbritannia, er tilfredse med de økonomiske (og politiske) sanksjonene, som de vil intensivere. Russland ville derimot tvinge Ukraina, hvis styrende borgerskap har vært splittet i lang tid, til å skifte kurs gjennom militært press. Russland ser ut til å ha som mål å overtale Zelenskij-regjeringen til et kompromiss som godtar russiske betingelser, eller få til et regjeringsskifte som gir samme resultat.
Vi har vært vitne til en ny «kald krig» intensivert av USA fram til Russland anerkjente Donbass-republikkene og lanserte en militær intervensjon. USA og dets nære allierte som Storbritannia hadde siden begynnelsen av januar antydet at Russland ville invadere Ukraina, og til og med gitt omtrentlige tidspunkter som «snart» eller «innen 48 timer». Selv om Russlands militære innmarsj på Ukrainas territorium ser ut til å ha gitt de amerikansk-britiske vestlige imperialistene rett, så framprovoserte disse to landene og NATO en krig ved å insistere på Ukrainas NATO-medlemskap og ved å trappe opp propagandaen om en forestående russisk invasjon.
*
Ukraina-spørsmålet angår dette landet og Europa spesielt, men det er ikke et isolert problem. Det er en del av et «større bilde» akkurat som det nåværende Syria-problemet, «handelskrigene» som USA har initiert mot Kina spesielt, men også mot Europa, og mer nylig, Kinas bevæpning av kunstige øybaser i Sør-Kinahavet, der Japan og Vietnam også krever rettigheter. Det «store bildet» er kampen for økonomisk og territorial nyoppdeling av verden mellom de store imperialistiske landene, hvor de oppretter sine egne soner av hegemoni. Russland deltar i denne rivaliseringen, først ved å skyve tilbake Vestens framstøt i Georgia, og siden ved å konfrontere Vesten direkte i Syria, og nå i Ukraina.
De to hovedaktørene i den interimperialistiske kampen for nytegning av verden er USA og Kina. Selv om USA har svekket seg, opprettholder de sin ledende posisjon både økonomisk og politisk-strategisk. Kina går videre med sjumilssteg og har allerede utvidet sin økonomiske innflytelse til alle kontinenter. De henger fortsatt etter USA, men USA er klar over at Kina vil ta dem igjen i nær fremtid, kanskje innen et tiår.
Kina har lagt gamle problemer med Russland til side og har vist «forståelse». Kina trenger russiske energiressurser samt beskyttelse fra russiske atomvåpen som en motvekt til USA. Russland trenger på sin side Kinas økonomiske makt. Sammen utgjør de en stor trussel mot USA.
Stilt overfor Kina og Russland forsøker USA å samle sine tidligere europeiske allierte, som sterkt signaliserer at de vil gå sin egen vei og har en tendens til å forfølge uavhengig politikk på grunn av deres forskjellige interesser.
USA vet at de må forsvare seg mot trusselen fra Kina og Russland mot global amerikansk dominans, før Kina blir for sterkt til å la seg stoppe. Ved å vise dem pistolmunningen, bruker USA maktpolitikk og prøver å tvinge Kina inn i en kamp før de er sterke nok, eller at Kina viker tilbake tilbake og godtar de amerikanske vilkårene. Det faktum at Russland ikke bare sendte tropper til Donetsk og Lugansk, men også rykket inn i resten av Ukraina på tross av faren for fordømmelse fra Europas folk og anklager om å være okkupant, viser at heller ikke Russland nøler med å bruke maktpolitikk.
*
Konflikten i Ukraina lar seg begripe når en ser det fulle bildet.
USA ønsker å splitte den rivaliserende blokken og har som mål å svekke den gjennom omringing. Etter oppløsningen av Sovjetunionen tok USA skritt for å svekke og omringe Russland, ved å vende de tidligere sovjet- og folkerepublikkene mot vest gjennom «fargerevolusjoner» og legge dem inn under NATO én etter én. USA og dets nære allierte, spesielt Storbritannia, forsøker å isolere Russland og tvinge landet til å bryte alle bånd til EU. Med dette har USA også som mål å destabilisere Russland økonomisk, da den viktigste inntektskilden er salg av olje og naturgass.
Hvis det lykkes, vil ikke bare Russland bli satt tilbake, men indirekte også Kina. Kina er klar over dette, og selv om de har unngått å bli fullt involvert i Ukraina-problemet, sto Kina sammen med Russland mot USAs «kaldkrigs»-taktikk.
USA har også som mål å stanse gassflyten fra Russland til Europa, spesielt til Tyskland, hvis industri trenger relativt billig russisk gass via rørledningene Nord Stream 1 og Nord Stream 2. Ved å gjøre dette ønsker USA å tvinge Tyskland, som alltid har ført en annen «østpolitikk» overfor Russland, og andre europeiske land til å slutte rekkene bak USA. Tyskland har motvillig stanset godkjenningsprosessen av Nord Stream 2 etter Russlands innmarsj i Ukraina. Slik ser det ut til at USA til en viss grad har lyktes, selv om det er midlertidig. På den annen side er det åpenbart at Tyskland og Frankrike, EUs ledende makter, også er imperialistiske land som forfølger sine egne interesser. De væpner seg for det formålet, og har fått Ukraina til å skifte side med et opprør for å bli med i EU.
Akkurat som Syria og Libya før, er Ukraina nå åsted for den interimperialistiske konflikten for nyoppdeling av verden. I disse konfrontasjonene blir arbeiderne og folkene i Ukraina, Syria og Libya brukt som tropper og kanonføde til fordel for det ene eller det andre imperialistiske landet, de blir dratt med av de forskjellige sidene og lider under følgene av krigen.
*
Ingen av partiene som er involvert i Ukraina-saken forfølger en politikk som er til fordel for mennesker: verken USA og dets viktigste allierte, som er de viktigste kreftene som forfølger maktpolitikk, eller Russland og Kina eller de europeiske imperialistene ledet av Tyskland og Frankrike, som ikke foretrekker en fullskala krig i dag, til tross for at de reagerer som de nå gjør mot Russland. Ingen av disse partene kan støttes. Fortellingen om at Russland og Kina er venner av folket er like mye en løgn som ideen om at Vesten er «forsvarer av suverenitet og demokrati».
Folket i de imperialistiske landene som er parter i konflikten, har ikke den fjerneste interesse av Ukraina-politikken som forfølges av deres herskende klasser. Dessuten lider folkene i alle land, spesielt i Europa, under økende inflasjon, fallende lønninger, forverrede arbeids- og levekår – drevet fram av våpenutgifter – og den voksende trenden med fascisme. I tillegg til dette kommer voldsomme prisøkninger på mat utløst av stigende energipriser som bare øker som følge av transport- og avsetningsvansker i kjølvannet av Russlands angrep på Ukraina.
Mens USA og dets allierte fortsetter å bruke stedfortredere (Zelinskij-regimet) i Ukraina, avslører Russlands direkte bruk av våpen at den interimperialistiske kampen for verdens nyoppdeling blir tøffere. Samtidig viser dette hvor lett denne imperialistiske kampen kan bli til en væpnet konflikt som ikke tar hensyn til at menneskene kjemper for sitt levebrød.
Den internasjonale arbeiderklassen og verdens folk er utvilsomt for fred. De vil arbeide og leve humant uten utbytting og undertrykking. Verdens marxist-leninistiske kommunister, som bare bekymrer oss om interessene til den internasjonale arbeiderklassen og folkene, er selvsagt tilhengere av fred. Det er også denne grunnen til at vi motsetter oss militære intervensjoner, invasjoner og kriger som dekker over og vankeliggjør kampen til arbeidsfolk i alle land mot utbytting og tyranni, samt plikten til å forsvare hver nasjons rett til selvbestemmelse. Vi fordømmer det russiske angrepet på Ukraina.
Arbeiderklassen og folkene i alle land må forene sine krefter og kjempe for sosialisme, arbeid, brød og politisk demokrati, samt for en slutt på den imperialistiske sabelraslinga og kampen for nyoppdeling av verden – en kamp som ikke begrenser seg til Ukraina.
- Russland må betingelsesløst trekke seg ut av Ukraina.
- Ingen flere krigsbevilgninger!
- Oppløs militære blokker av NATO-typen og trekk utenlandske tropper ut av alle land!
- Lenge leve den internasjonale arbeiderklassens og de undertrykte folkenes kamp for arbeid, brød, demokrati, fred og sosialisme!
Samordningsutvalget i Den internasjonale konferansen av marxistiske leninistiske partier og organisasjoner(CIPOML).